Marked og politikk
Finanskrisen er et nederlag for politikken.
En velfungerende markedsøkonomi oppstår ikke av seg selv. Markedet kan gjøre mye, men ikke alt. Markedet kan bl.a. ikke lage sine egne rammebetingelser. Det må politikken gjøre.
Markedet er uovertruffent til sitt bruk. Takket være markedsøkonomien har land etter land blitt mer velstående, og mange hundre millioner mennesker er løftet ut av fattigdom. Norge er i dag 14 ganger rikere enn for 100 år siden. Veksten i Asia er enorm, og i de senere år har også Afrika hatt god vekst. Det er de landene i verden som har friest økonomi, og som åpner seg mot omverdenen, som oppnår størst velstand, og som derfor også har råd til å føre en politikk for omfordeling og velferd. Norge er et godt eksempel på det.
Men markedsøkonomi er ikke én ting, uavhengig av tid og sted. Kapitalismen arter seg forskjellig i Europa, Kina, USA og Japan. Hvilken kapitalisme som er ”best”, avhenger av øynene som ser og hva man vurderer.
Kina har enorm økonomisk vekst, men bryter menneskerettighetene og er ikke et demokrati. USA har en veldig innovativ økonomi som frembringer forskning i den absolutte kunnskapsfronten, men har en mindre velferdsstat enn de europeiske landene har. Japansk kapitalisme er mer langsiktig, men samtidig mindre omstillingsdyktig enn den er i USA. Europa har en litt ”sidrumpa” kapitalisme, som er mindre innovativ, men har mer sjenerøse velferdsordninger enn USA. Og i Norge lever vi godt av billige kinesiske varer, amerikansk forskning og japansk grundighet – mens vi selger olje og gass til gode priser til andre land. Alle er avhengige av hverandre.
Markedet er et fellesgode og et resultat av politikk. Men akkurat som sykehusene og skolene kan virke godt eller dårlig, kan også markedet virke godt eller dårlig, avhengig av hvilken politikk som føres. Målsettingen med politikken er ikke å få markedet til å virke minst mulig, men å få det til å virke best mulig.
Enkelte politikere i Norge fremstiller det som om USA styrer sin finansnæring og kredittmarkedet mindre enn vi gjør i Norge. Det kan diskuteres. Det amerikanske penge- og kredittmarkedet er gjennomsyret av reguleringer og anses av mange for å være mindre markedsliberalt enn det norske markedet er. Norge styrer altså ikke dette markedet mer enn USA, men vi styrer det antagelig bedre, bl.a. fordi vi allerede har hatt en bankkrise og tok lærdom av den.
I Norge har vi for tiden en sosialistisk finansminister. Hun gjør omtrent det enhver norsk finansminister ville gjort i den nåværende situasjon. Det er bred enighet om måten kredittmarkedet og finansnæringen styres på, og vi har sterke tilsynsmyndigheter og fagmiljøer som bidrar til å sikre stabilitet.
Likevel kan ikke finansministeren skjule sin glede over å få en så ”god sak” i fanget. Endelig kan hun ”ta” det (påstått) markedsliberale Fremskrittspartiet og forsvare sin egen tro på statlig styring. Vi serveres mye retorikk uten substansielt innhold, men viktigere er faktisk dette: Finansministeren kommer fra et sosialistisk parti, men har ingen tanker om å avvikle kapitalismen. Hun taler snarere varmt for den når hun forklarer oss hvordan statens pensjonsfond vil ta igjen det tapte, fordi aksjemarkedet tross alt skaper verdier, hvis man bare er langsiktig nok. Og hun fremstår som en strålende forsvarer for den markedsøkonomien og velferdsmodellen som er bygget opp av alle andre enn SV selv.
Finanskrisen viser likevel at politikken ikke har maktet å ”ramme inn” markedet på en god nok måte. Politikken har ikke gitt oss det velfungerende markedet vi gjerne vil ha. Denne gangen er nederlaget størst i USA, men ingen åpne land går helt fri. Også deler av Norden er hardt rammet, og selv ikke Norge og Sverige, som allerede har hatt en bankkrise og bygget forsvarsverk mot nye, unngår å måtte sette inn tiltak nå.
Så hva forteller dette om marked og politikk? Kan vi unngå nye kriser, eller er vi dømt til å møte nye?
Dette er nok ikke den siste krisen i verdensøkonomien. Det kommer nye, og det er minst tre grunner til det:
Den ene grunnen er kapitalismens natur. Den synes å forutsette at noe går tapt, ødelegges og forkastes for at noe nytt skal oppstå, vokse og gi ny fremgang. Det er pinefullt, men antagelig nødvendig. For nettopp nå, mens det er krise, er kreativiteten stor. Mennesker lener seg ikke tilbake, de er ikke late – de får nye ideer, leter etter muligheter, ny innsikt og ny inntekt. Og jo mer kapitalistisk systemet er, jo større er kreativiteten. Et politisk system som bare prøver å opprettholde status quo, vil føre til stillstand og stagnasjon.
Den andre grunnen er menneskenes natur. Ethvert system, enten det er kapitalisme eller planøkonomi, består av mennesker. Og mennesker gjør feil. Vi har, i varierende grad, dårlig moral, dårlig skjønn, dårlig smak og dårlig kompetanse. Ingen politikere kan gjøre noe med det. Politikerne er jo selv mennesker med dårlig moral, dårlig skjønn, dårlig smak og dårlig kompetanse. Vi kan streve etter å bli bedre, lære mer, unngå gamle feil og forebygge nye. Men vi kan (heldigvis!) ikke eliminere våre egne svakheter eller forutse alt som skjer.
Den tredje grunnen er globaliseringens natur. Globalisering betyr at vi er blitt mer avhengig av hverandre. En hendelse ett sted på kloden får både større og raskere konsekvenser andre steder på kloden. Nå er vi opptatt av problemene som brer seg. I gode tider bør vi kanskje glede oss mer over hvordan fremgangen brer seg. Aldri har så mange mennesker hatt det så godt som nå. Vi er rikere, har bedre helse, lever lenger og får mer utdanning enn noen gang før i historien. Og fremgangen er størst for de dårligst stilte. Heldigvis har ingen store økonomiske kriser ”spist opp” den enorme velstandsveksten verden har hatt de siste 100 år.
Men politikken kan bli mer effektiv. Nasjonale myndigheter kan styre bedre, og samarbeidet mellom land kan bli bedre. I tiden som kommer vil det komme mange slike forslag – om å skattlegge finanstransaksjoner, styrke IMF, etablere et globalt kredittilsyn, inngå en ny ”Bretton Woods-avtale”, reversere globaliseringen, begrense lederlønningene eller styrke det statlige eierskapet – for å nevne noe.
Det er da det er om å gjøre å holde hodet kaldt, huske hvilke fremskritt markedsøkonomien har gitt oss og handle klokt. Hadde 70-tallets reguleringsøkonomi fått virke frem til i dag, ville fattigdommen, barnedødeligheten og analfabetismen vært mye større enn den er.
Derfor trenger vi ikke nødvendigvis mer styring – men bedre styring.