Frihandel er viktigere enn noen gang
Det siste norsk økonomi og norske arbeidsplasser trenger nå er å reversere globaliseringen gjennom å demontere EØS-avtalen, skriver Lars Peder Nordbakken.
Publisert: 26. august 2017
Den skotske økonomen og filosofen Adam Smiths opprinnelige argument for frihandel var tydelig forankret i en generell teori om velstandens hovedkilder, som Smith forstod som et resultat av spesialisering gjennom arbeidsdeling, det vil si handel. På det grunnlaget gikk han til angrep på den gamle merkantilistiske politikken fordi den skapte vilkårlige hindringer og begrensninger for fri konkurranse og fri handel.
David Ricardo videreutviklet senere Smiths innsikt med sin teori om komparative fortrinn. Ifølge Ricardo ville alle land tjene på å produsere og eksportere de varer som landet har et relativt kostandsfortrinn i å produsere, og importere de varene som andre land har et relativt fortrinn i å produsere. Følgelig var det i teorien tilnærmet grenseløse muligheter for å høste gevinster for alle land, gjennom å åpne opp for frihandel, og rive ned alle kunstige barrierer.
For både Smith og Ricardo, og de berømte frihandelsforkjempere som lot seg inspirere av de to, fra Richard Cobden til Frederic Bastiat, var det innlysende at alle former for kunstige handelshindringer og proteksjonisme ville hindre et land fra å dra full nytte av arbeidsdelingens og spesialiseringens gevinster, og dermed svekke innbyggernes muligheter til å bedre sin økonomiske situasjon. Kampen for internasjonal frihandel var fra første stund en progressiv reformbevegelse som siktet mot å bedre levestandarden til det brede laget av folket, og samtidig en kamp mot gamle, privilegerte særinteresser og maktgrupper.
200 år etter at Ricardo forfattet sin teori om komparative fortrinn, er mye forandret. Verden har siden den gang erfart 200 år med både internasjonal økonomisk integrasjon og desintegrasjon, samt 200 år med teknologisk utvikling, som har resultert i en radikal reduksjon i kostnadene ved å handle, transportere, kommunisere, bevege seg, samt foreta sikre betalinger. Følgelig representerer heller ikke lenger geografisk avstand en like stor handelshindring som før, og mulighetene for fri bevegelse av varer, tjenester, ideer, kunnskap, kapital og mennesker på tvers av landegrensene har økt fundamentalt for alle land som har valgt å åpne seg for et dypere økonomisk samkvem med andre land.
Smith og Ricardo kunne umulig ha forutsett fremveksten og utbredelsen av internett og digitalisering, og langt mindre hvordan disse teknologiene har muliggjort nye former for internasjonal arbeidsdeling gjennom globale verdikjeder. De globale verdikjedene har gitt oss en «ny globalisering», kjennetegnet ved en stadig mer finmasket sammenveving av import og eksport, varer, tjenester, teknologi, kunnskap og investeringer – på kryss og tvers av landegrenser.
I den nye globaliseringens tidsalder blir betydningen av fri handel og lave handelshindringer større enn tidligere. Og, motsatt: Alle former for reguleringer og handelshindre som hemmer den frie bevegelsen av varer, tjenester, kapital, informasjon, ideer og kompetanse over landegrensene får sterkere negative utslag enn tidligere.
Det grunnleggende argumentet for frihandel bygger på den forståelse at friere handel og fjerning av handelshindringer øker mulighetene for arbeidsdeling, spesialisering og konkurranse gjennom åpne markedsprosesser. Dermed forsterkes den dynamiske og konkurransedrevne reallokeringen av ressurser bort fra aktiviteter med lav produktivitet, over til aktiviteter som er mer produktive og verdiskapende. I praksis skjer denne dynamiske reallokeringen av ressurser fra lavproduktive bedrifter til høyproduktive bedrifter, gjennom nedskalering eller avvikling av mindre lønnsom virksomhet og gjennom utvidelse og etablering av mer lønnsomme virksomheter.
Det er nettopp denne omstillings- og transformasjonsprosessen som skaper flere jobber, høyere lønninger og økt velferd i samfunnet over tid. Friere handel virker med andre ord som en forsterker på verdiskapende markedsprosesser, og gir på dette grunnlaget betydelige samfunnsøkonomiske gevinster. Gjennom å åpne for friest mulig handel med flest mulige land på ikke-diskriminerende basis (multilateral frihandel) vil handelsgevinstene for alle land bli størst, i særdeleshet for små land.
Styrken i det overordnede produktivitetsargumentet blir enda lettere å forstå når vi legger til de mange underbyggende drivkreftene som gjennom fri handel virker selvforsterkende inn på hverandre: større spesialiseringsmuligheter, økt konkurransepress, større potensielle stordriftsfordeler gjennom alle deler av verdikjeden, mer effektiv allokering av kapital, økt innovasjon og teknologispredning, et bredere og mer variert arbeidsmarked, samt mer læring i forhold til kvaliteten på spilleregler og rammebetingelser for verdiskaping. På toppen kommer den velferdsgevinsten vi nyter godt av som forbrukere, gjennom å få tilgang til et langt større utvalg av varer og tjenester til en lavere pris.
Vi har nå bak oss en periode hvor uvanlig få har tatt til orde for frihandel, og hvor selv mange økonomer ser ut til å ha tatt argumentene for frihandel for gitt, forholdt seg passive og nærmest overlatt debatten til en mangfoldig serie av globaliseringskritiske og skeptiske røster.
Argumentet for frihandel er imidlertid sterkere enn noen gang, og behovet for å aktualisere argumentet i lys av den nye globaliseringen og oppblomstring av nye og gamle proteksjonistiske tanker er tydelig nok. En viktig konsekvens av et aktualisert syn på frihandel er å bevege perspektivet fra et tradisjonelt syn på globalisering, som i hovedsak omhandler friheten til å handle varer og tjenester, til et utvidet og mer fremtidsrelevant perspektiv som handler om å internasjonalisere næringsfriheten i sin fulle bredde.
Et slikt utvidet perspektiv på frihandel åpner nye muligheter til å forsterke og videreutvikle fremtidens globalisering innenfor rammene av en åpen, inkluderende og regelbasert verdensorden. Det er også et Norge under omstilling tjent med.
Det siste norsk økonomi og norske arbeidsplasser trenger nå er å reversere globaliseringen gjennom å demontere EØS-avtalen, slik Senterpartiet, SV og Rødt lover i sine valgprogrammer.
Innlegget er publisert hos Minerva 24.8.17. Lars Peder Nordbakken har forfattet Civita-notatet Internasjonal næringsfrihet – Et fornyet argument for frihandel i lys av den nye globaliseringen.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Mulighetene ved migrantoverføringer blir oversett
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
