Musk: There’s so much empathy that you actually suicide yourself. …

Rogan: Yeah. 

Musk: So that – we’ve got civilizational suicidal empathy going on. The fundamental weakness of Western civilization is empathy, the empathy exploit. They’re exploiting a bug in Western civilization …

– Elon Musk i Joe Rogans podcast

Hele verdens oppmerksomhet er rettet mot Grønland, en øy med knappe seksti tusen innbyggere. Hvem hadde forutsett dét?

I 2019 ville Trump kjøpe Grønland. Det ble med tanken. I inneværende presidentperiode har interessen antatt en langt mer aggressiv form. Trump og hans regjering har i lang tid proklamert at Grønland skal tilfalle USA. Informasjonsflommen fra amerikanske myndigheter har vært tapetsert med klare meldinger om et amerikansk Grønland. Mulighet for annektering, til og med invasjon, har ligget på bordet lenge. Vi er kommet i den situasjonen at NATOs viktigste sikkerhetsgarantist åpenlyst truer sine allierte.

Den «normale» reaksjonen fra Europa ville vært å mobilisere i full bredde, politisk, militært og strategisk, når et europeisk Nato-land blir utsatt for åpenlyse territoriale trusler. Men det kan vi ikke.  Fordi vi er avhengige av aggressoren.

Ting går i ekspressfart under Trumps andre presidentskap. Under arbeidet med denne teksten tikket nyhetene inn fra toppmøtet i Davos: Trump dempet seg etter et møte med Nato-sjef Mark Rutte. Med ett var en avtale under utarbeidelse. Amerikanerne skulle ikke lenger «ta» Grønland, og Europa kunne puste lettet ut i denne omgang.  Etter det vi vet foreløpig, er det vanskelig å tro at «avtalen» vil føre til noe som ikke kunne vært fremskaffet i fred og fordragelighet – hvis det nå i det hele tatt er noen avtale.

Det spekuleres naturligvis i hvorfor Trump ble medgjørlig. Teorier om at Trump utelukkende har benyttet Grønland-kortet som taktikk for å forhandle frem en deal, fremstår mindre troverdig. Mengden av Grønland-propaganda og fiendtlige uttalelser fra amerikansk hold har vært overveldende og konsistent. Trumps sutring for Støre og fredsprisen han ikke fikk, kan vanskelig tolkes som et forhandlingskort. Da er det mer sannsynlig at Trump ga etter for press fra mange kanter, fra Europa, men også innenriks: For mange skeptiske republikanere, ekstremt dårlig oppbakking fra velgerne og klar beskjed fra militært lederskap.

Grønland ble ikke nevnt med et ord i Den nasjonale sikkerhetsstrategien som Trump-administrasjonen la frem for noen måneder siden. Trumps mest hengivne republikanere har likevel stått i kø for å rasjonalisere Trumps oppheng i Grønland. De har argumentert langs sikkerhetspolitiske linjer. Så går sjefen ut og avslører at det på mange måter er en smålig hevnaksjon for at han ikke ble tildelt fredsprisen.

Å true med invasjon og økonomiske sanksjoner er ikke vanlig praksis blant venner. Danmarks regjering sendte soldater til Grønland med skarp ammunisjon og ordre om å gjøre klar til kamp om de ble angrepet. Tilliten er ikke gjenopprettet, selv om katastrofe er avverget i denne runden. Hva som kommer rundt neste sving, er umulig å forutse. Det er i kjernen av problemet. Trusler om invasjon og straff og heftig intimidering setter mange spor. Og Grønland-gate er bare det foreløpige crescendoet i Trumps mangeårige fiendtlighet mot Europa. Det har hersket krisestemning i Nato gjennom det meste av perioden Donald Trump har vært president, helt siden det famøse møtet i Brussel i 2018, der han truet med å trekke USA ut av alliansen.

Dette notatet bør leses som et essay, skrevet av en som ser temmelig pessimistisk på det som er i ferd med å utspille seg i USA og i verden. Det er ikke meningen å ta nattesøvnen fra noen.

På tross av alle worst-case scenarioer, husk dette:

Den pessimistiske pessimisten betrakter verden med et mørkt blikk og fremtiden med et enda mørkere. Her er det lite håp og enda færre løsninger. Utviklingen vil bare gå fra vondt til verre. For ham er verdens elendighet ikke bare et faktum, men en uunngåelig skjebne. Den pessimistiske pessimisten er i slekt med fatalisten.

Den optimistiske pessimisten deler den mørke virkelighetsforståelsen med sin mer håpløse motpart, men i motsetning til den rendyrkede pessimisten, tror optimismepessimisten at det som trues av undergang er verdt å bevare – og faktisk – om enn på hengende håret – mulig å redde. For å kunne redde det som står på spill, må vi først erkjenne alvoret. Med andre ord: Det er først når vi virkelig forstår hvor ille det står til, at vi evner å handle slik situasjonen krever.

Hunden Europa?

Det er USA som kutter fortøyningene til Europa, ikke omvendt. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til det, og kanskje også om det, på sikt, gjenstår så mye å kompromisse om? Vi kan ta det for gitt at europeiske ledere stiller hverandre de samme spørsmålene når kameraene er avslått. På kort sikt finnes ingen gunstig løsning, selvsagt, men det famles i små steg mot oppreist stilling.

Både amerikanere og europeere har gjennom ettergivenhet, tilpassing og bønn om nåde på sett og vis trent demagogen til å bli overbevist om sin evne til å sette alt og alle ut av spill.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det har blitt slik. Det ville være politisk og sikkerhetsmessig ekstremt risikofylt for oss å gå til full konfrontasjon mot USA. Likevel er nok de fleste klar over at en hardere europeisk linje vil presse seg frem over tid, noe vi allerede ser klare tendenser til. Det begynner virkelig å gå opp for oss at Trump og MAGA ikke har lite annet enn forakt til overs for oss.

«Europeere utstråler svakhet, USA utstråler styrke» sa Trumps finansminister Scott Bessent da han ble spurt om hvorvidt Trumps holdning til Europa er en forhandlingstaktikk. «Vi er en supermakt. Og under Donald Trump skal vi oppføre oss som en supermakt», fikk vi høre fra sikkerhetsrådgiver Stephen Miller.

Budskapet er ikke til å ta feil av: Aksepter deres skjebne. Dere er svake, og vi gjør som vi vil. Vance og Trumps utskjelling av Zelenskyj i Det ovale kontor var en oppvisning i ydmykelse og dominans.

MAGA-forestillingen om et svakt Europa blir ikke mindre av at Europa faktisk har fremstått svakt og ettergivende. I Trumps og MAGAs verden gjør den svake seg fortjent til lite annet enn ringeakt. Europas svakhet fremstår derfor som selvbekreftende. Å ydmyke ser ut til å bli et mål i seg selv.

Uansett hva som skjer med Grønland, er det tydelig at mange i MAGA-bevegelsen finner tilfredsstillelse i å holde Europa i konstant beredskap. Det er ikke nødvendigvis utfallet som betyr noe, men selve prosessen – kanossagangen, bønnfallingen og den påtagelige frykten som har preget Europa. MAGA befinner seg i en hybrisk spiral, beruset av makt og av sin egen råskap, fordi den slår så hardt og – foreløpig – ser ut til å virke. JD Vances åpenlyse forakt for det liberale Europa ble ufiltrert og tilsynelatende frydefullt kanalisert gjennom truslene mot Grønland. Den famøse talen i München satte en standard. Nå advarer han europeiske ledere om at de gjør lurt i å ta Trump på alvor. I Davos fikk vi høre omtrent det samme fra finansminister Bessent: «Trekk pusten dypt og la utviklingen gå sin gang. Det verste land kan gjøre, er å eskalere konflikten mot USA».

Europeiske ledere er mellom barken og veden. Reaksjonene fra Europa har lignet reaksjonene i det amerikanske samfunnet. Ganske tafatte og splittet. Man har klamret seg til fornuften og rasjonalitetens forventninger, selv om dette nå endrer seg i takt med den akselererende radikaliseringen av Trumps presidentskap. 

Under all denne antagelig nødvendige balansegangen, bak alt tvisynet, har det ligget noe mørkt som vi ikke har noen rask løsning på, ikke noe språk for.

I etterkrigstidens Vesten er vi blitt vant til at politikk handler om forhandlinger og overbevisning, men også om kompromisser. Vi har vokst opp i en kultur med klare grensedragninger mot direkte løgnaktighet og normbrudd. Vi er blitt vant til at vi deler de helt grunnleggende verdiene med våre politiske motstandere. Vi er blitt vant til en offentlighet med en rimelig felles virkelighetsforståelse. Nå er normene i fritt fall.

Det siste året har vært en parademarsj for dem som sverger til skamløshet og bølleri som politiske verktøy. Dette har de kunnet holde på med, delvis fordi vi er så takknemlige ofre. Bøllen vinner fordi han spiller etter andre regler. Den som forventer anstendighet, møter verden med en stilltiende avtale: at ord betyr noe, at grenser respekteres, at skam fortsatt virker. Bøllen har revet i stykker den avtalen for lengst.

Trump og MAGAs intense kamp mot fakta og vitenskap handler om å avvæpne sivilsamfunnet og institusjonene. At kostnadene for dette vil bli katastrofale bryr de seg ikke om. Forfallet vi ser er i startfasen.

Det som skjer nå, er ikke bare et sammenbrudd i politisk debatt. Det er en form for gjenkjennelig kunnskapskrigføring — en bevisst nedbryting av selve ideen om at fakta, viten og fornuft skal styre den offentlige samtalen. Strategien bak er den samme vi har sett i autoritære stater: Du kan ikke stole på noen, selv ikke den autoritære staten, men du kan være helt sikker på at makten er absolutt.

Begrepet «flood the zone with shit», formulert av Steve Bannon, peker på hvordan desinformasjon brukes til å overvelde og lamme kritikere. Men det går dypere enn som så. All løgnen, all omskrivingen av historien, alle angrepene på fagfolk og vitenskap, på universitetene, må forstås som en form for revolusjonær vold — ikke fysisk, nødvendigvis, men epistemisk og sosial.

Tyrannen

Det hevdes ofte at vi har hørt mer enn nok om Trumps person. Vi må heller konsentrere oss om det politiske. Likevel kan det være at det nettopp er Trump vi må snakke om: om hans mentale tilstand, om hele hans vesen, kanskje også om hans kognitive svikt i det siste. Ikke av sensasjonslyst, men fordi det er hans personlighet – hans drifter, komplekser og stormannsgalskap – helt i det åpne – som i realiteten setter dagsorden for verden. I møte med dette blir selv de mest erfarne statsvitere og analytikere usikre.

Verden er i kaos. Hvordan havnet vi her? Historikere og statsvitere vil være opptatt av dette spørsmålet i flere tiår framover. Det har alltid eksistert en sunn skepsis mot å tillegge enkeltpersoner eller tilfeldige historiske brudd for stor forklaringskraft når dramatiske samfunnsendringer skal kausal -og korrelasjonsforklares.

Men vi har også opplevd historikerstrider rundt den samme problematikken, tidvis med høy temperatur (det ryktes at historikerne på Blindern ikke kunne ta samme heis uten å ryke i tottene på hverandre). Mens noen sverget til strukturer, økonomiske rammer, klasse og materielle forhold, delvis utenfor egentlig kontroll, sverget andre til intensjon og vilje, til ideologiers gjennomslagskraft og lederskap. I dag sloss man sjelden om slike motsetninger, kranglene foregår helst i midten.

En komplementær måte å forstå historisk endring på, er å ta høyde for fuck ups, tilfeldigheter og rent kaos, som et speilbilde på menneskelig adferd, som ikke alltid er rasjonell eller godlynnet.

Det er nærliggende å tenke seg at fremtidige historikere kan komme til å starte nettopp her: Hvem var denne personen, Trump? Hvordan kunne en stor nasjon som USA velge ham til leder? Og hvordan kunne én presidents handlemåte sette verdensordenen under så hardt press og skape så stor usikkerhet i den frie verden?

Russisk-amerikanske Masha Gessen, som har erfart Putins system på kroppen, advarte oss allerede i 2016: Du bør tro på det demagogene sier. Alltid. De er skamløse. Ikke la deg trollbinde av små tegn på normalitet. Håp er bra, men kan også være farlig. 

Dette skulle vi sett fra første stund, gjennom Trumps vandel før han ble president, og i det minste fra det øyeblikket han løy åpenlyst og sårt om folkemengden ved sin egen innsettelse, og fikk sine lojalister til å ta del i løgnene. Manglende realitetsorientering fremstår som en sentral svakhet i den liberale politiske tilnærmingen i USA og Europa.

Det er nettopp Trumps grenseløse skamløshet og autoritære væremåte som har åpnet døren for fascister og kaosryttere. Trump er middelmådighetens mulighetsvindu, slik vi kjenner det fra andre autoritære regimer gjennom historien. Han har omringet seg med noen av de verste: Kristi Noem, fascisten Stephen Miller (angivelig nestkommanderende), blant opportunister og maktmennesker. Blant dem finner vi Robert F. Kennedy Jr., Tom Homan, J.D. Vance, Laura Loomer, Kash Patel, Pam Bondi, Karoline Leavitt, Pete Hegseth, Scott Bessent og Steve Witkoff – et persongalleri som representerer ekstremisme, lojalitet framfor kompetanse og forakt for grunnleggende demokratiske verdier. Dette er mennesker som, i likhet med Trump, virker til å ha et primitivt syn på makt: at storhet måles i hvem man kan beseire og ydmyke. De finner tilsynelatende tilfredsstillelse i andres frykt og avmakt, og i å se på at alt de misliker, blir knust.

Det republikanske partiet/MAGA er en personkult underlagt et menneske som åpenbart tror at ære måles i gull, rikdom, dominans, blind lojalitet, tøylesløs smiger og underkastelse. Den grenseløse korrupsjonen har han gjort seg fortjent til. Han vet alt, kan alt, tåler ikke motsigelser og vet at folket elsker ham, bortsett fra de onde.

I Tyrant – Shakespeare on Power gir Stephen Greenblatt en inngående analyse av Richard IIIs personlighet, slik den trer frem i Shakespeares drama med samme navn.: 

Han har alltid hatt rikdom; han ble født inn i den og gjør rikelig bruk av den. Men selv om han nyter alt det penger kan skaffe ham, er det ikke det som begeistrer ham. Det som begeistrer ham, er gleden ved dominans. Han er en bølle. Lett å hisse opp slår han ut mot alle som står i veien for ham. Han liker å se andre krympe seg, skjelve eller vri seg i smerte. Han er begavet når det gjelder å oppdage svakhet, og dyktig i hån og fornærmelser. Disse ferdighetene tiltrekker seg tilhengere som trekkes mot den samme grusomme gleden, selv om de ikke kan oppleve den i hans uovertrufne grad. Selv om de vet at han er farlig, hjelper tilhengerne ham frem mot målet hans, som er den ytterste makten.

Trump bygger ballsal, Trump vil ha militærparader og triumfbue, Trump døper om Kennedy-senteret i eget navn, Trump pusser opp Det ovale kontor i Ceauscescu-stil (vil han henge nobelmedaljen der?), Trump snakker ustanselig om seg selv som det største nålevende mennesket, som den største presidenten, så stor at det ikke lenger er behov for valg. Trump vil, mener mange, ta Grønland fordi Grønland ser stort ut på kartet.

I Trumps verden er maktfordeling, institusjoners uavhengighet, kritiske medier, kritiske ytringer og demokratiske valg rene fornærmelser mot hans storhet, rikdom og rett til å ta det han vil ha. Staten er hans, og han er staten.

Tyrannens forakt for svakhet er et personlig karaktertrekk, men som hos hans sykofanter blir et nullsumsprinsipp: at andre ligger nede og blir overkjørt, tjener som bevis på egen storhet. Slik blir ydmykelse og dominans selvbekreftende handlinger – ikke midler for et mål, men mål i seg selv. I Trumps verden måles og bekreftes den selvforestilt storhet og rettmessighet i gull, glitter og smisk.

Sadisme

I kjernen av narsissistisk personlighetsforstyrrelse ligger et umettelig behov for narsissistisk påfyll, skriver Vlad Vexler på Substack: «Det kan være positivt påfyll – for eksempel å motta nesegrus beundring. Men det kan også være negativt påfyll, noen ganger kalt sadistisk tilførsel: behovet for å bli oppfattet som allmektig og destruktiv, og å fremkalle en form for mørk beundring.»

Men hva med gruppen?

Sadisme er utvilsomt et sterkt og provoserende begrep. Samtidig er en fullstendig avvisning av fenomenet problematisk. Den risikerer å gjøre oss historieløse – kanskje også politisk naive. For historien viser hvordan kollektive følelser av tap, krenkelse eller avmakt gang på gang har blitt omformet til politisk mobiliserbart hat, der straff, ekskludering og ydmykelse av «de andre» ikke bare aksepteres, men oppleves som meningsfulle og tilfredsstillende.

Det betyr ikke at gruppen er «ond» eller psykopatisk. Når mennesker kan føle tilfredshet over andres lidelse, handler det sjelden om en personlig trang til å skade. Det handler oftere om politikk: om en følelse av orden, om hevn eller forestillinger om gjenopprettet verdighet, som igjen forsterkes og utnyttes av ledere og bevegelser som spiller på opplevd urett og tap.

MAGA-bevegelsen og Trump pisker opp ideen om et «ekte» amerikansk folk, og skaper samtidig et klart skille mellom hvem som tilhører nasjonen og hvem som ikke gjør det. Samtidig legitimerer de et verdenssyn der andre stater ses som vasaller, noe som befester en aggressiv og ekskluderende nasjonalisme.

Det var allerede i 2016 åpenbare varsler om hva Trumps presidentskap ville innebære. Førerskikkelsen tok tidlig form i den henførte tilhengerskaren. Den som nå har utviklet seg til en ren personkult med troskapsed («Stop the Steal») og blind lojalitet. På MAGAs massemønstringer ropte forsamlingen begeistret «lock her up». En galge, ment som en åpenbar advarsel, ble reist på Capitol Hill. Trumps motstandere ble fra første stund stemplet som skadedyr og fiender av folket. Budskapet var at fiender skulle knuses, at presidenten har uinnskrenket makt og at valg uten Trump som vinner er illegitime.

MAGA-massemønstringene bærer preg av et mørke som er historisk gjenkjennelig. Trumps halvannen times monotone, selvopptatte, uten tydelig retning, fremstår som en form for svaiende forførelse av tilhørerne. Publikum lytter knapt til ordene hans, men reagerer straks når han bryter opp den seige, pulserende strømmen med skjellsord og avsky. Trump kan si hva som helst — løgnene finner likevel sin plass. Gruoppvekkende formaninger er i   kjernen av trumpismen.

Mennesker har en klar tendens til å være mer moralske og hensynsfulle som individer enn som en del av en gruppe.  «Gruppetilhørighet blir farlig når gruppen blir for tett, når individene i gruppen opphører å tenke som individer og følgelig også opphører å reflektere over gruppens verdier, oppfatninger og handlinger», skriver filosof Lars Fr. Svendsen i sin bok Ondskapens filosofi:

«Når skillet mellom «oss» og «dem» er etablert vil individene ofte erstatte egne verdier og vurderinger med gruppens – behovet for egen refleksjon faller bort, og en slik egen refleksjon kan fremstå som illojal mot gruppen. Grupper er farlige fordi en folkemengde ikke har noen samvittighet – samvittigheten er alltid den enkeltes samvittighet – og derfor kan den enkelte i gruppen tilsynelatende bli fristilt fra moralens krav.»

Svendsen treffer godt i denne tidløse betraktningen om destruktiv gruppedynamikk. MAGA og en stor del av velgerne kjenner seg igjen i hevngjerrighet, og tilsynelatende på en slags frihet gjennom grusomhet. Endelig kan de gi utløp for sinne og frustrasjon.

De bisarre fremstøtene for kvasikunnskap og konspirasjonsteorier som det gis rom for – ikke minst legemliggjort ved helseminister Kennedy – springer ut av den samme politiske sadismen. Etablerte sannheter skal ikke raseres fordi det finnes faglige grunner til det, men torpederes som maktdemonstrasjon. Poenget er tydeligvis å vise grenseløshet, forakt for normer og en vilje til å rive ned alt som forbindes med politisk motstand. Nedsablingen av kunnskap og institusjoner er ment å signalisere nådeløshet overfor den liberale eliten. For MAGA-bevegelsen synes ett prinsipp å være viktig: Alt er tillatt, så lenge slagene treffer det gamle regimet.

Mange Trump-velgere oppfatter seg selv som ofre for det de oppfatter som omvendt rasisme. De støtter Trump fordi han gir dem legitimitet til å uttrykke forakt åpent, uten skam eller sanksjoner.

MAGAs angrep på museer og universiteter som har problematisert amerikansk historie, er ikke tilfeldige. De inngår dels i en forestilt demontering av et liberalt kulturelt hegemoni, dels i en bevisst vilje til å påføre motstandere symbolsk smerte.

Trump setter standarden. Det går nesten ikke en dag uten at presidenten omtaler enhver som viser motstand i ordelag som ikke hører hjemme i et sivilisert demokrati. «I hate my enemies».

Da filmregissør Rob Reiner og kona hans ble drept, fikk de passet påskrevet som ofre for Trump Derangement Syndrom. John McCain var en taper som lot seg ta til fange under Vietnamkrigen. Trump etteraper funksjonshemmede, kvinner og trans med hånende gestikulasjon fra talerstolen. Han gurgler og etteraper en kreftsyk Joe Biden. Innvandrere omtales som skadedyr og «low iq-people». Fra Det hvite hus lempes det ut memes: «Jeg elsker lukta av deportasjoner om morgenen. Chicago er i ferd med å finne ut hvorfor det nå kalles Krigsdepartementet». Trump fremstilles som jagerflypilot, der han bokstavelig talt slipper avføring over sine politiske motstandere.

Blant fotsoldatene handler det om å overgå ham for å vise hengivenhet og lojalitet. MAGA gir ikke bare rom for folk med anlegg for sadisme, den kultiverer og driver opp forakt for svakhet.

Tegnene er mange.

Videoene med en ung Stephen Miller som raljerer over tortur som en «feiring av livet og menneskelig verdighet».

Kristi Noem, leder for det amerikanske Department of Homeland Security, som poserer foran innsatte bak gitter i det beryktede CECOT-fengselet i El Salvador – kjent for sin umenneskelige behandling av fanger – samtidig som hun truer med at «illegale» innvandrere i USA skal bli «hunted down» og sendt dit, uten lov og dom.

Trump har de facto lagt ned USAID (United States Agency for International Development), organisasjonen som i tiår har arbeidet for økonomisk vekst, helse, utdanning, demokrati og humanitær bistand globalt. «Vi har brukt helgen på å kaste USAID, et rede av radikale marxister, ned i kvistkverna», skrøt Elon Musk, sjefen for DOGE. I stedet har Trump valgt å gi 20 milliarder dollar i støtte til sin venn Javier Milei i Argentina – den samme Milei som sto på scenen med motorsag (varemerket til DOGE) sammen med Musk.

Drapet på Renee Good. At amerikansk ordensmakten dreper folk, er dessverre ikke i seg selv unikt. Det er omstendighetene, motivasjonen for tilstedeværelsen av ICE og hvordan etterspillet håndteres av presidenten og MAGA som setter en helt ny og farlig presedens. Skyldspørsmålet var avgjort bare timer etter hendelsen. Budskapet fra Trump-administrasjonen var gjennomgående at Good kunne skylde seg selv, og at den som forsøker å hindre ICE i å gjøre jobben de er satt til, er uten rettsbeskyttelse. Ifølge Det hvite hus var Good, «a deranged lunatic woman» og del av et ondskapsfullt venstreradikalt landsomfattende komplott. Trump mente hun var «respektløs».

JD Vance beskrev drapet som «a tragedy of her own making» og at ICE-agenter har immunitet mot lovbrudd. Granskingen ble umiddelbart overlatt til FBI, som er under full Trump-kontroll.

Drapet på Alex Jeffrey Pretti ble raskt ekspedert med det samme språket og den samme rettsløse modus operandi.

Budskapet er tydelig: Se hva vi kan gjøre med våre fiender. Se hvilken makt vi har. Synliggjøringen av militære og paramilitære styrker, den demonstrative bruken av makt, ansiktsmasker og en iscenesatt uangripelighet signaliserer kontroll og fravær av ansvarliggjøring. Det hører med til historien at Senatet har bevilget svimlende 150 milliarder dollar til ICE.

Dehumanisering og sadisme er tett knyttet til autoritær maktutøvelse. Ofrene reduseres til trusler, objekter eller symboler på uorden. Sadismen fungerer som et performativt element, som politisk teater og maktspråk. Gjennom offentlig ydmykelse, overdreven maktbruk og iscenesatt kontroll signaliserer autoritære regimer at de står over lov og moral. Formålet er å produsere frykt og fremtvinge underkastelse.

Krigsminister Hegseth og hans krigsdepartement er for tiden på turné ved amerikanske militærbaser. Der gjentar han budskapet om «Den nye tid», om slutten på empati og svakhet. Det er på med slåsshanskene. Formen er fascistisk: «Vi omarbeider kriger-etoset. Vi vil kvitte oss med distraksjon og rot. Aldri mer DEI (mangfold, likeverd og inkludering). Ingen flere menn i kjoler. Aldri mer klimadyrkelse, sosial rettferdighet og politisk korrekthet. Det er vi ferdige med. Nå slipper vi krigeren løs – klar, trenet, disiplinert, ansvarlig og dødelig.»

Det hvite hus har lansert en egen nettside for stormingen av Kongressen 6. januar 2020. Historien vi blir fortalt der, er at volden 6. januar 2021 ble igangsatt av politiet og daværende speaker i Representantenes hus, Nancy Pelosi. Mobben fremstilles som fredsæl og de egentlige ofrene. Trump helgenforklares fordi han benådet mobben. Stormingen av Kongressen fremstilles som en patriotisk handling.

Dette er altså den nye virkeligheten i USA. Statsmakten hviler på en stor løgn og dens tentakler sprer seg utover i institusjonene, i medielandskapet, i markedet og i kulturen.

Det er også derfor MAGA og deres ideologisk allierte i Europa ustanselig forteller oss at ytringsfriheten knapt finnes i liberale demokratier. Strategien er å angripe de såkalte hovedstrømmediene med full kraft, og fremelske «alternative medier». Mens de etablerte mediene stiller krav til evidens og gjerne har en demokratisk formålsparagraf, kan de alternative mediene og internettetets myriader tilby ufiltrert grenseløshet og uimotsagte rom for løgn, konspirasjonsteorier og demagogi som verden ikke har sett maken til. Kompaniskapet mellom Trump og tek-gigantene har gitt demokratiets fiender enorme muligheter.

Maktspråket er svært tydelig. Det er vi som bestemmer hva som er sant og hva som ikke er sant. Det er vi som bestemmer og forteller hvem som er venn og hvem som er fiende. Underkastelse for doktrinen er veien til å leve et godt liv. Hold deg unna politikk og maktas forehavender, så skal vi la deg være i fred. Den innebærer et avslag på enhver form for forpliktelser overfor hverandre. Den innebærer en fundamental svikt i tillit: Det som kommer fra myndighetene, er ikke til å stole på, det lever sitt eget liv, hinsides medborgerskap.

David French, kommentator i New York Times, skrev interessant om dette. Vi er i ferd med å utvikle det tyske Ernst Fraenkel kalte «dobbelstaten»: én del som er den vanlige, rettsstatsbaserte virkeligheten som vi lever i til daglig og gjør våre daglige gjøremål, og én del, prerogativstaten, som er en vilkårlig og uangripelig maktsone uten juridiske garantier, der myndighetene kan utøve vilkårlig makt og vold uten rettslige begrensninger, mener French. Poenget er at disse to eksisterer side om side. I et slikt system blir folk lullet inn i å tro at ting er normale, samtidig som en lovløs makt – som for eksempel ICE – kan operere ved siden av og overraskende slå til. Dette gjør at mange undervurderer risikoen selv når autoritære praksiser vokser fram, skrive French: «Selv om vi heldigvis ikke er i nærheten av den nazistiske virkeligheten ennå, kan man allerede se konturene av en framvoksende dobbelstat i Minneapolis. I store deler av byen går livet sin vante gang: folk starter nye bedrifter, inngår kontrakter, går til sak og gjør avtaler som om alt er normalt, og som om rettsstaten fortsatt fungerer uberørt av den dype politiske splittelsen.»

Det er altså noe av det samme politiske teateret som utspiller seg internasjonalt. Språket ligner, men her om nasjoner. De er svake, de er dumme, de har ikke livets rett, og makt gir rett.

Trumps affinitet for sterke menn har funnet sin naturlige gjenklang i politiske krefter som deler det samme verdensbildet. Han forstår – og beundrer – brutal makt, enevelde og rikdom, slik de personifiseres av skikkelser som Putin. I dette universet er makt et mål i seg selv. Folkerett og demokrati reduseres til forhandlingskort som kan skyves til side. USA melder seg ut av de fleste internasjonale organisasjoner og avtaleverk. For dette er det ukrainerne som betaler den høyeste prisen. Når Trump snakker om «fred», er det en fred diktert av den sterkeste, der bandittstaten belønnes og offeret presses til taushet.

Den verdensånden materialiserer seg i det såkalte fredsrådet – Trumps selvutnevnte alternativ til FN – der makt erstatter rett, og beslutninger tas uten forankring i internasjonale institusjoner eller felles regler. Der han i praksis har utnevnt seg selv til enehersker – med absolutt vetorett til evig tid, uten motmakt og uten tidsbegrensning. En keiserfigur som styrer verden som et hierarki, med vasaller under seg, og med sitt eget land som personlig eiendom. Så langt består rådet av diktatorer, krigsforbrytere og et knippe opportunister.

Det vi er vitne til er former for maktutøvelse i vår egen politiske krets, som vi ellers bare kjenner fra historiebøkene, eller fra konspiratoriske Hollywood-filmer. Vi strever med å forstå hva som faktisk utspiller seg.

Den liberale verdensorden er under massivt angrep. Det er lett å peke på dens mangler og feilskjær, men grunnleggende sett har den gitt oss trygghet og velstand som verden ikke har sett maken til. De tre pilarene i den liberale verdensorden er som kjent åpne markeder og økonomisk samarbeid, internasjonale institusjoner og regelbasert samarbeid og demokrati, samt menneskerettigheter og rettsstat. Alt dette er på hitlisten til Trump og hans ideologisk allierte i den vestlige verden.

Empati er svakhet

Å være tøff er i tiden. Svakhet er ufornuftig. Der den liberale verdensorden knaker i sammenføyningene, opplever vi en slags ny vår for selverklærte realister. Makta rår. Realisme må i denne forbindelse forstås mer som fatalisme (sic vita est), enn som ren statsvitenskapelig teori. Det er selvsagt forskjell på å beskrive verden slik den er og hvordan man skulle ønske at verden skal være. Dette skillet er det imidlertid ikke alltid så lett å avgrense, enn si få øye på. I denne uklare grensedragningen hører vi at tiden for barmhjertighet og rettigheter er omme. Ikke fordi medynk og solidaritet nødvendigvis er negativt, men fordi verden ikke er skapt for det.  Verden er makt, slik det er gitt i sin naturlige tilstand, så å si. I en slik forestillingsverden er moral og normer betraktet som i beste fall naivt, og i verste fall farlig.

Denne orienteringen mot verdens innretning betyr ikke nødvendigvis en støtte til Trump og hans like. Men det hender også at den sammenfaller med en viss tilfredshet i at mye av det man selv forakter er i oppløsning, som innvandring, globalisme, klimahysteri, MSM, woke. feminisme, liberalisme og venstresiden i sin alminnelighet.

Slike forestillinger er ikke nye. Helt siden liberalismens inntog har reaksjonære tenkere fremmet ideen om at demokratiene er svake og rotløse, men også i krig mot det autentiske og sterke. Kosmopolitt var et skjellsord. Kulturen var det spesifikke; det autentiske som språk, historie, kunst og tradisjon. Kulturen var ikke universell, men tilhørte «nasjonens sjel» knyttet til geografi og historie.

Nasjonalkonservatismen, som noen ganger sammenfaller med en oppfatning av å være realister, målbærer ofte en form for historisk forutbestemthet (historisisme). Som et speilbilde av marxismen fremstilles historiens gang som lovmessig, men altså i en nasjonalistisk tapning, styrt av identitet og skjebne: Nasjoner reiser seg og gjenfinner seg selv, det egentlige folket våkner og liberalismens død er skjebnebestemt. På den måten kan man hevde at man bare følger historiens nødvendigheter.

I The Open Society and Its Enemies var Karl Popper nådeløs mot denne tankegangen. Ikke minst fordi den kan utnyttes politisk og derfor er farlig: Hvis fremtiden er forutbestemt, kan urettmessig maktutøvelse rettferdiggjøres. Popper mente på sin side at historien blir til gjennom bevissthet og valg, men også gjennom feil og tilfeldigheter. I Poppers verden finnes ingen historiske skjebnelover som fritar oss fra ansvar.

Slik er det også med demagogiske bevegelsers oppsving. De er ofte resultat av sterke lederes karisma eller overbevisningskraft. Demagogens fortellinger er dramatiske og apokalyptiske, men sjelden sanne. At borgerne faller for slike bevegelser og deres historiefortellinger eller ideologier er langt fra skjebnebestemt. Trumps impulsivitet, løgnaktighet og hyppige endring av oppfattelse, er ikke bare eksempel på hvordan enkeltmennesker kan påvirke historiens gang, men også hvordan kaos kan endre den.

Den maktpolitiske omrokkeringen betyr naturligvis at også det liberale Vesten må kalibrere om til mer selvberging og maktpolitikk. Trumps maktbruk og krigen i Ukraina tvinger oss til å bevege oss over i mer eksistensiell modus. Det sies at det er bra at Europa blir tvunget til å bruke mye mer ressurser og penger på å forsvare seg, og det er i prinsippet riktig. Vi må det, og det bærer, om enn for langsomt, i den retningen.

Men bakteppet for denne utviklingen er lite lystelig, selv om noen fryder seg over endelig å få rett. 

I dag er det ganske bred enighet om at Europa har sovet i timen, særlig i årene etter kommunismens sammenbrudd. I troen på at økonomisk integrasjon, politisk dialog og det liberale demokratiets sjarm ville virke modererende, har europeiske land på flere områder fremstått som naive: Hvem ønsker vel ikke å leve i en verden der alle er like for loven, og der borgerne har rettigheter som beskytter dem mot overgrep? Hvem vil ikke leve i et samfunn der vi bestreber oss på å vise omsorg og solidaritet, og der hatretorikk er erstattet av tillit og et uenighetsfellesskap?

Denne gryende selverkjennelsen betyr ikke at liberale demokratier har forlatt idealisme og samarbeid. Det er å snu ting på hodet. At den demokratiske verden nå har kommet til et punkt der den må tenke mer maktstrategisk, innebærer selvsagt ikke at man har oppgitt en regelstyrt verden – den liberale orden – og dermed overgitt seg til verden slik hard core-realister alltid har ment at den bør være. Det er å snu ting på hodet.

Tvert imot er det nettopp fordi den regelstyrte ordenen er under press, at demokratiene i større grad må ta i bruk makt, avskrekking og mindre diplomatisk ettergivenhet. Historisk sett har liberale demokratier gjentatte ganger vært nødt til å forsvare seg mot autoritære, ofte med knyttet neve. Poenget har imidlertid ikke vært å erstatte regler med rå makt og ufrihet, men å bruke makt for å bevare eller opprette demokrati og et regelbundet system. Dagens etter hvert mer konfronterende linje er ikke et brudd med den liberale orden, men et forsøk på å redde den.

Tildragelse

Her kan vi dreie fokuset tilbake til amerikanske innlandsforhold.

Mandatet til ICE består i å håndheve immigrasjonsloven, pågripe kriminelle og, som det heter, å «kompensere for manglende lokalt samarbeide». Det siste skal vi merke oss. Selv om ICE operer over hele USA, er det ingen tvil om at det byer som er styrt av Demokratene som er førsteprioritet, noe Trump selv har beordret. Han begrunnet dette blant annet med at ulovlige innvandrere utgjør en velgerbase for Demokratene.

For å bygge et tyranni må man åpne soner der loven ikke gjelder … én slik sone er grensen. Logikken bak det de har gjort med ICE, er å flytte grensen overalt, mener historikeren Timothy Snyder. Det handler om å flytte statens grenser for maktutøvelse som påskudd for å sette rettsstaten til side – overalt, til enhver tid og mot hvem som helst: «Den fungerer som en åpning for maktmisbruk. Løgnene er brekkstangen: de starter som klisjeer og memer myndighetene hamrer inn i offentligheten, og som mediene gjentar, enten tankeløst eller med overlegg. En av disse klisjeene er «law enforcement», som gjentas som en besvergelse.»

I kaoset er akselerasjon ønskelig. Slik kan stadig mer militære i gatene legitimeres, i stadig flere demokratisk styrte byer. Veien frem mot mellomvalget vil trolig bli kaotisk, og det er en villet politikk. Fra før vet vi at det er små muligheter for at Trump/MAGA vil godta et valgnederlag. At Trump-administrasjonen planlegger ulike former for unntakstilstand i tiden rundt mellomvalget, kan ikke avfeies som fantasier.

Det er tydelige tegn på at befolkningen i USA slites ut: oppslutningen faller på meningsmålingene, og militære styrker i bybildet er upopulært. I noen grad tvinger dette fram tilpasninger. Faren er imidlertid at alvorlige, men mindre synlige, endringer passerer under radaren: uthulingen av institusjonenes uavhengighet, økt kontroll over valgsystemene og et stadig sterkere press mot frie medier og universiteter.

Etter drapet på Alex Pretti i Minnesota har det kommet motstridende signaler fra Trump-administrasjonen. En del republikanere har gitt også utrykk for misnøye. Den beryktede feltkommandøren Greg Bovino har fått sparken. Da spekuleres det naturligvis i at Trump, kanskje også Miller, har kommet på bedre tanker om voldsbruken i Minneapolis. Men det er ikke første gang Trump tilsynelatende har endret mening. Uttrykket «Trump Always Chickens Out» stammer derfra. Vi vet at ICE og andre paramilitære i gatene er særs upopulært i befolkningen, også blant mange republikanske velgere, og Trump er tross alt ikke helt blottet for evnen til å fange opp signaler.

Trumps impulsivitet og personifiserte maktutøvelse legger opp til kaos, prøving og feiling. Samtidig fungerer usikkerheten også som et bevisst grep, i forlengelsen av MAGAs «flood the zone» – en taktikk som oversvømmer offentligheten med forvirring og løgn. Resultatet er et konstant bombardement av motstridende signaler. Med Trump og MAGAs «shock and awe»- metoder følger ofte små tilbaketog som inngir lettelse og takknemlighet. Når makthaveren trekker seg litt tilbake, kan det framstå som nåde – og den som er allmektig, eller forestiller seg å være allmektig, er også den som kan vise nåde, noe som appellerer til vår optimisme-bias.

Også i det norske mediebildet fanger man raskt opp tilfeller der Trump og administrasjonen hans endrer mening, vinklet som moderasjon og at ting ikke er så ille som man hadde fryktet. Her spiller igjen de normale forventningers synsvinkel og optimismebias inn. Vi ser etter åpninger og lysglimt, og vil helst ikke ta helt inn over oss det som er absurd, irrasjonelt og grusomt.

Selvfølgelig kan vi ikke vite med sikkerhet hvor USA er på vei og hvor det vil ende. Vi står på en måte mellom narrativ: Hvorvidt det vi ser kaotisk og amatørmessig autoritarianisme uten egentlig retning, og som derfor er dømt til å feile, eller et revolusjonært, bevisst og systematisk, delvis ideologisk motivert angrep på det amerikanske demokratiet med formål å knuse politisk motstand. Blant ekspertene pågår en stadig diskusjon: Vil de amerikanske institusjonene og rettsstaten kunne stå imot angrepene mot demokratiet? Til syvende og sist koker det ned til usikkerhet – og kanskje også ønsketenking. Dette alene er dypt alvorlig. Vi kan anta og spekulere, men sikkerhet finnes ikke. Historien viser at demokratier kan falle og at institusjoner ikke er så robuste som man skulle anta. Utfallet avhenger av styrken i angrepene, sivilsamfunnets motstandskraft og rettsstatens robusthet – både som system, men enda mer – og det er avgjørende – gjennom de menneskene som opprettholder det.

Blant dem som kjenner Trump godt fra innsiden, er det små forhåpninger om noe reelt linjeskifte. Det som nå utspiller seg, må heller forstås som en taktisk tilbaketrekning. Som Pierce formulerer det i Esquire: «Presidentens oppblåste ego tåler ikke dårlig offentlig iscenesettelse, og hans håndlangere betaler prisen.» Noen må ofres – kastes under bussen – for at narrativet skal reddes.

At Trump sender «grensetsaren» Tom Homan, en brutal Trump-lojalist for å ordne opp i Minneapolis, er neppe et signal om oppmykning. Dette understøttes av at Trump senest 29. januar, svarte «not at all» på spørsmål om ICE ville trekke seg tilbake i Minneapolis (eller andre steder).  

I Podcasten The Rest is Politics US hevder Anthony Scaramucci (kommunikasjonsdirektør i Det hvite hus under Trump i 2017 – en stilling han hadde i bare rundt ti dager før han fikk sparken) at Trump tvert imot kommer til å trappe opp, fordi det er det kjernevelgerne hans vil ha: «Han kommer til å støtte de føderale agentene. Og hvis du ikke støtter politiet, så støtter du de kriminelle. Deretter vil han fortsette å skylde på Demokratene og lokale myndigheter. Han kommer til å si at de oppfordrer til opprør, og at de alle er i ledtog med hverandre.»

Implodering

Hvis Trump fortsetter i samme stil i tre år til, finnes det knapt noen grenser for hvor det kan ende.  Vi må altså sette vårt håp til at Trump-regimet imploderer.

Trump eldes, mange mener han er i ferd med å bli dement. Den grenseløse selvopptattheten, grusomhetene og impulsiviteten blir verre. «Donald Trump lever nå oppriktig i en annen virkelighet, der verken språk, historie eller normale regler for menneskelig samhandling lenger ser ut til å berøre ham», skriver Anne Applebaum i The Atlantic.

I New York Times skriver historikeren Ruth Ben-Ghiat (kjent for sin bok «Strongmen: Mussolini to the Present») om det hun kaller «autocratic backfire». En mekanisme der autoritære lederes maktstrategier «slår tilbake på dem selv». Autoritære ledere som omgir seg med blinde lojalister og personkult, skjuler feil med løgner og propaganda, overdriver egen kompetanse og isolerer seg fra gode råd. Til slutt tror de på sin egen ufeilbarlighet og faller for eget grep gjennom stadig mer irrasjonelle og korrupte tiltak.

Når sterkemenn føler seg truet, blir de spesielt farlige, mener Ben-Ghiat: «Derfor bør amerikanere, i takt med at den folkelige misnøyen med Trump-administrasjonens handlinger øker, forberede seg på skjerpet, militarisert undertrykking på hjemmebane og mer imperialistisk aggressivitet i utenrikspolitikken.»

Dette er risikabelt for potentaten, mener Ben-Ghiat: «Når en leder erklærer «jeg er den eneste som betyr noe» og sitter alene på maktens øverste tinde, blir det vanskelig for ham å unnslippe ansvar, uansett hvor mange embetsmenn og tidligere allierte han renser bort. Han blir mer sårbar for å bli fjernet fra makten – eller i det minste dømt – av lovgivere, av domstoler, ved valgurnene og, kanskje mest varig, av historien.»

Gjennom årene Trump har sittet som president, har vi håpet på en slutt på galskapen. For eksempel ved at det moralske kompasset til republikanerne vil våkne til liv igjen. Spådommene har slått feil nesten hver gang. Enkelte republikanske politikere meldte sin skepsis mot Trumps Grønland-utspill. Noen også mot fremferden til ICE. Enkelte er skeptiske til tariffene. Men noen solid, samordnet motstand har ikke Trump støtt på så langt. Republikanske kritikere er i all hovedsak politikere som ikke står til gjenvalg og derfor har mindre å tape. Et eksempel er senator Thom Tillis fra North-Carolina, som etter å ha vært lojal mot Trump hele veien, nå fullstendig har skiftet tone og kritiserer i heftige ordelag. Han stiller heller ikke til gjenvalg.

I det store har omtrent samtlige republikanske politikere innordnet seg Trump-regimet, herunder lojalitetskravet til den store valgløgnen. Det systematiske angrepet på det amerikanske demokratiet har heller ikke gjort synlig inntrykk på republikanerne. Ifølge en meningsmåling hos Fox News mener en klar overvekt av republikanske velgere at fremferden til ICE – også etter drapene på Good og Pretti – enten er «about right» eller ikke aggressivt nok. Slik vi har erfart så langt, borger det altså ikke for en massiv faneflukt i det republikanske partiet.

Den demokratiske senatoren Mark Kelly (som ifølge Trump fortjener dødsstraff og som justisdepartementet prøver å true til taushet), stilte det betimelige spørsmålet: «Trump sender signaler til utenlandske ledere og kommer med trusler som kan ødelegge vår viktigste allianse. Er republikanerne i Kongressen og Marco Rubio virkelig klare til å kaste Nato over bord fordi de er for redde til å stå opp mot Trump?».

Vi får se.

Makt kan være like banal som den er farlig. Autoritære stater bæres ikke bare av ideologi og tvang, men av villige som administrerer og byråkratiserer systemet – og som senere, uten større besvær, og uten ettertanke, kan tilpasse seg en ny tid når det autoritære regimet tar slutt. Og akkurat dette er en avgjørende årsak til at demokratier kan dø, selv om vi ikke kan tro det helt. Uten de villige, opportunistene, er demagogene ganske maktesløse.

Det er neppe mot som eventuelt vil få nok republikanere til å snu ryggen til Trump. Det handler ikke først og fremst om anstendighet. Til det har de for lengst trådd over den røde linjen. Ved siden av åpenbar posisjonering, ligger de politisk-ideologiske motivene for det republikanske sviket mot demokratiet, et sted mellom illusjoner om å starte historien på nytt, og et genuint hat mot liberalismen og venstresiden.

Republikanere flest har kunnet leve med (om enn med visse ubehag) det aller meste fra Trump. Håpet er at republikanere vil innse at Trump, med sitt vanvidd, ustabilitet og systematiske løgnaktighet – kanskje også kognitive svikt – ikke bare er sin egen verste fiende, men også kan være deres. Hvis vendepunktet kommer, må det trolig innebære at de anser sitt politiske liv som steindødt hvis de ikke hopper av. For eksempel hvis Trump blir ekstremt upopulær blant egne kjernevelgere. En annen mulighet kan være at Trump erklærer unntakstilstand i tiden rundt mellomvalget. Selv da er det ikke sikkert, med mindre de er fullstendig overbevist om at noe slikt vil ha en fatal utgang for partiet og dem selv.

Og Trump gir seg ikke. Påstandene hans om valgjuks dukker opp over alt, hele tiden. For verdensscenen i Davos, der han også lovet at «folk snart vil bli straffeforfulgt for det de gjorde». Det er med stor sannsynlighet årsaken til FBI gjennomførte en razzia mot et valgkontor i Fulton County, Georgia. Ifølge fylkesmyndighetene var hensikten å hente «en rekke dokumenter knyttet til valget i 2020», inkludert datamaskiner og stemmesedler. 700 kasser ble fraktet bort. Trumps besettelse av påstandene om valgfusk er ikke bare en personlig fiksering – det er et tydelig varsel om hva som kan komme i fremtidige valg. Når presidenten uten bevis hevder at et helt valgsystem er rigget, og samtidig lover straffeforfølgelse mot sine motstandere, burde alarmklokkene ringe for alvor. Men fra republikanere flest er det fremdeles taust.

Selv om Trump skulle stagges eller kastes, gjenstår selvfølgelig mange utfordringer. Hva kommer etter Trump? Vil trumpismen leve videre i en annen, mer stabil, men mer utspekulert og ideologisk form? Vil amerikanerne forsones og ta et grundig oppgjør med den giftige politiske kulturen som er skapt? Er det rom for et politisk liv for Trumps republikanske «enablers» i et tilnærmet normalisert USA?

For mange vil naturlig nok spørre seg hvordan de kunne gå så langt? En ting er politisk gevinst og egne posisjoner, noe annet er råskapen, løgnene, det utilslørte hatet, angrepene på demokratiet og institusjonene? Hvor ble det av det konservative etos, dannelsen, respekten for det bestående? Hvordan kunne de, som konservative, omfavne, eller forholde seg tause til, en radikal, enn si revolusjonær bevegelse? Det er et digert spørsmål.

Opportunisme er naturligvis den mest nærliggende forklaringen. En annen forklaring er at autoritære impulser har ligget latent i det republikanske partiet i lang tid, slik for eksempel den tidligere republikaneren Robert Kagan argumenter for i boka Rebellion. Radikaliseringen av GOP fremstår i dag som en slags sentrifugalkraft som har brakt det man lenge trodde var anstendige politikere ut av fatning. De er ikke til å kjenne igjen. Det kan altså være en gruppedynamikk på gang, med sitt utspring i reaksjonær gjenoppvekkelse, og som har virket berusende for mange republikanere.

Forskning viser at høyreautoritære mennesker har noen fellestrekk: De underordner seg gjerne autoriteter i sin egen gruppe (autoritær underkastelse). De ønsker å straffe dem som bryter reglene (autoritær aggresjon), og de holder rigid fast ved tradisjoner de lenge har ansett som riktige (konvensjonalisme). Dette rimer godt med inntrykket av den reaksjonære grenen av konservatisme: En forestilling om tapt orden som må gjenopprettes med makt. Blant mange reaksjonære regjerer bitterhet og avmakt over liberalt hegemoni, over tapte (verdikonservative) skanser, sekularisering, feminisme og ikke minst at den hvite majoriteten er blitt ydmyket gjennom mange tiår med borgerrettigheter og skambelegning. Når dette kombineres med autoritær tenkning, kan grensen mellom orden og overgrep viskes ut. Å påføre smerte blir et politisk virkemiddel og et uttrykk for gjenopprettet styrke. Politikk slutter å handle om løsninger og blir i stedet et spørsmål om straff, ydmykelse og hevn.

I den grad vi skal tillegge den amerikanske konservatismens sammenbrudd noe mer allmenngyldig, kan vi for eksempel se på hvordan europeiske konservative forholdt seg til fascismen som vokste frem i mellomkrigstiden. Forbløffende mange var positive, om enn med forbehold om at fascismen, og særlig nazismen, gikk for langt. Likevel var kontrasten slående: på den ene siden en høykulturelt konservativ tilnærming, på den andre deres apologetiske forhold til en bøllete, voldelig, vulgær og hevngjerrig revolusjonær bevegelse. Noe av det må selvsagt settes på kontoen for antistalinisme, men ikke alt. I dypet lusket en eksistensiell forakt for det liberale demokratiets nedbrytning av tradisjoner, plikt, kirke og alle tings «naturlige» orden. Synder som fortjente å bli straffet hardt.

For de virkelig kristenkonservative dominerer også troen på en «rettferdig verden», der mennesker får det de fortjener i livet. Den politiske autoriteten eller lederen beskrives som et redskap for vrede, satt til å straffe den som gjør urett.

Blant mange konservative forstås kriminalitet som noe som skal straffes hardt. I noen tilfeller med dødsstraff. Fengsel ses i liten grad som et middel for rehabilitering. Synet bygger på en forestilling om at mennesker i hovedsak er enten gode eller onde av natur. Når noen først har begått kriminalitet, anses de som varig kriminelle, som umennesker. Det er ikke tilfeldig at en av Trumps kjepphester har vært å øke antallet henrettelser dramatisk, med republikanernes helhjertede støtte.

Når GOP befinner seg i en slags eksistensiell modus, der Trumps presidentskap ses som siste forsvar mot ondskap og sivilisasjonens sammenbrudd, blir politikken forstått som en kamp mellom godt og ondt. I et slikt verdensbilde fremstår harde straffer mot dem som gjør urett både nødvendige og riktige. At Trump driver denne kampen frem med ufine ord og handlinger er fullstendig underordnet den manikeiske fortellingen.

Trump kaller journalister og demokrater og enhver som kritiserer ham «onde». Begrepet «ond» brukes til å rettferdiggjøre handlinger som normalt ville vært ekstreme, som å straffe politiske motstandere eller trekke tilbake rettigheter for kritikere, mener Peter Barker i The New York Times: Administrasjonen fremstår ikke bare som styring, men som en «hellig kamp» mot mørkets krefter.

Like tydelig, og dette kan ikke sies mange nok ganger: Denne formen for konservatisme bryter kapitalt med den pluralistiske, tolerante og humanistiske konservative tradisjonen til størrelser som Burke og Oakeshott og i det hele tatt liberalkonservatismens grunnholdning. Det er også verd å merke seg at mange av de mest prominente og intellektuelle amerikanske konservative har meldt seg ut av det republikanske partiet for lengst. Flere av dem, som David Frum, Charlie Sykes, Steve Schmidt og Robert Kagan, er i dag blant dem som fordømmer Trump og Maga aller hardest. Disse kritikerne kjenner republikanerne fra innsiden – de vet hvordan og når det gikk galt. De vet hva de snakker om.

2026 vil bli året der mye kan avgjøres. Demokratene må vinne mellomvalget og sikre seg flertall i kongressen og senatet. Det vil de nok gjøre. Men etter alt vi vet om Trump og MAGA er det vanskelig å tro at de vil anerkjenne et tap helt uten videre. Fiendebildene som MAGA kultiverer er dels antagonistiske og dels eksistensielle: De som er mot Trump er innenlands terrorister og folkefiender. Valget står mellom venstreekstremisme og nasjonens fall på den ene siden, og USAs frelse på den andre.

Så spørs det hva Høyesterett, som har innvilget Trump full immunitet, vil si. Vil rettsstaten holde? Vil Trump føye seg etter eventuelle domsavsigelser? Det er uvisst.

Men like viktig som at den amerikanske rettsstaten makter og er villig til å stå imot presset fra Trump, er den folkelige mobiliseringen, som i det store bildet er temmelig slapp. Kanskje er USA allerede på et vippepunkt der massiv sivil motstand er det som skal redde demokratiet.

Hva med oss?

Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi tror at USA er en slags anomali. I Europa står høyreradikale partier i kø for å overta regjeringsmakt. Flere av dem er skåret over samme lest. Og det er en uttalt politikk fra Det hvite hus (men også fra russisk hold) at disse partiene er redningen for Europa. Vi er med andre ord ute i hardt vær.

Men katastrofen er ikke uunngåelig.

En forsiktig tro på at vi over tid kan få skuta tilbake på rett kjøl, springer ut av en gammel konservativ innsikt: Mennesket er feilbarlig. Historien er full av eksempler på masser som går av hengslene, som lar seg rive med av tyranner og destruktive førerskikkelser.

Mennesker er i stand til grusomheter. Men vi er ikke ondskapsfulle av natur, slik noen hevder.

Det tyske dramaet kan illustrere dette. Den jevne tysker slapp det de hadde i hendene og lot seg oppsluke av nazismens triumferende begeistring. Men det varte ikke evig. Overgangen fra totalitært tyranni til en demokratisk mønsterstat (Vest-Tyskland) gikk forbløffende fort, om ikke smertefritt og sømløst. Når krigen buttet, bombene falt over Tyskland og føreren tok livet sitt i bunkeren i Berlin, gikk folket i paralyse. Når forbryterstatens gjerninger ble kjent i sin fulle bredde (og den nye forbundsrepublikken kunne by på vekst og velferdsstat), våknet tyskerne etter hvert til en erkjennelse av dem, selv om det tok tid.

Det er ikke slik at menneskeflokker blir grusomme helt av seg selv. De må trigges, enten av forførende demagogi, eller av sosiale, økonomiske og kulturelle omstendigheter som har ført til mye frustrasjon, kanskje også elendighet, og aller helst av en kombinasjon av disse to leddene.

Det kanskje største problemet er at autoritære bevegelser er dyktige historiefortellere. De trekker på en urgammel manikeisk logikk: et skarpt skille mellom «folket» og «de andre», mellom de rettmessige og de uønskede, mellom sauer og geiter. De har skapt et fiendebilde som i enhver sammenheng peker i samme retning – mot de liberale, globalistene og innvandrerne.

Særlig behersker de offerfortellingen. Spørsmål om minoriteter og utsatte grupper vendes systematisk til et krav om forrang: Det er vi som er de egentlige ofrene. Nå er det vår tur.

Når utrygghet dominerer, begynner mange å se omgivelsene som farlige og ustabile. Derfor oppstår et sterkt behov for kontroll og orden og sterke menn. Den høyreautoritære fortellingen forsterker og overdriver trusler – og bygger på en grunnleggende falsk forestilling om at verden er mer kaotisk og fiendtlig enn den faktisk er. Gjennom høyreautoritære bevegelser finner mange det de opplever som en enkel forklaring på egen frustrasjon, og et utløp for sinne gjennom motsetninger og forakt for andre – ofte rettet mot grupper som står svakere enn dem selv.

Brikker må falle på plass hvis vi skal kunne overvinne det som truer oss. Det er utfordrende, men ikke umulig.

Vi må tilby borgerne gode liv og anstendighet. Det innebærer ikke å gi demagogene rett i deres elendighetsbeskrivelser, dommedagsprofetier og destruktive løsninger. Men vi vet av lang historisk erfaring at ingen massiv velgerflukt i fanget på demokratiets fiender skjer i samfunn der mye er på stell. Fornøyde, sysselsatte mennesker som føler på en rimelig grad av trygghet vil ikke i store flokker sitte med et ønske om å brenne ting ned. De vil ikke hate. Dette er jo ganske selvfølgelige innsikter.

Problemet er likevel at situasjonen vi er kommet i er akutt. Det er utopisk å forestille seg at vi med et håndsveip kan bedre menneskers sosiale kår på en så overbevisende måte at vi setter de autoritære sjakk matt. Innen den tid har den autoritære prosessen festet grep, kanskje irreversibelt.

Det som trengs nå, er en bred antiautoritær motbevegelse forankret i liberaldemokratiske verdier. Men det holder ikke med riktige prinsipper alene – vi trenger også gode historiefortellere. Mennesker som på en overbevisende måte kan forklare hvorfor autokrati alltid er dårlig nytt: for samfunnet som helhet, men særlig for dem som allerede har minst.

Vi trenger stemmer som kan gjøre det klart at sinne, frustrasjon og følelsen av å bli overkjørt ikke skyldes demokrati, likhet for loven, empati eller et mangfoldig samfunn.

Vi trenger dyktige formidlere – journalister, politikere og andre samfunnsstemmer – som uten omsvøp avdekker og forklarer falskhetene, korrupsjonen og kynismen som demagoger sprer.

Spørsmålet er hvordan vi kan bygge en demokratisk, bred allianse. Det kan vi ikke få til hvis vi kolporterer populismens elendighetsbeskrivelser. De stemmer ikke og er egen driver for illiberalisme. Vi kan ikke overse dem heller, men vi, altså liberalt innstilte mennesker, må likevel slutte å være på defensiven. Vi må si høyt og tydelig ifra om demokratiets fordeler, og avsløre de autoritæres svindelvirksomhet.  

Samtidig er det et poeng vi alle bør ha med oss når vi lar oss sjokkere av utviklingen i USA og blant høyreradikale bevegelser i andre land: Norge er ikke der. Vi er fortsatt et levende, liberalt demokrati med en i hovedsak fornuftig offentlighet. Like fullt rammer de illiberale stormkastene oss alle, og den demokratiske beredskapskampen gjelder også her. Det er stormkastene som nå gjør det tvingende nødvendig å prioritere hardt i årene som kommer – både innen forsvar og sikkerhet, men også demokratisk bevissthet.

For å klare dette kan vi tone ned ideologi som første beveger i politikken. Det er demokratiet som skal hegnes om. Det bærer ingen god vei å hevde at kun ens egne visjoner kan redde det. Da står vi i fare for å surfe på krisen for egen politisk og ideologisk vinning. Det ligger også innbakt en liten skrutvinge i en slik tilnærming, som strider mot pluralismens kjerne, nemlig toleranse og uenighetsfellesskap.

Det er ikke lett å finne sammen. Fra noen borgerlige hold gjentas påstander om at den radikale høyreveksten skyldes at venstresiden og liberale har gått for langt i spørsmål knyttet til innvandring og identitetspolitikk. Det finnes sannhet i slike påstander, men også betydelige overdrivelser. Selvfølgelig er det viktig å diskutere disse temaene, men er det klokt å la dem dominere diskusjonen? Hvis vi gjør det, kan vi miste oversikten over hva som virkelig står på spill, og vi vender oss mot hverandre – akkurat slik demagogene ønsker at det skal være. På deler av venstresiden dominerer et narrativ som tilsier at bare venstresiden og antikapitalisme kan målbære antifascisme på en troverdig måte. Enhver verdikonservativ bekymring puttes i samme kurv som de mørkeste høyreradikale kreftene. Det slås altså politisk mynt på frykten så mange av oss bærer på.

I England er det konservative partiet på glideflukt mot ytre høyre. Partileder Kemi Badenoch sier nå at det ikke lenger er plass for sentrister i partiet. Toryenes strategi består i å matche radikalismen til Nigel Farage og hans høyreradikale parti Reform, for slik å forhindre at konservative velgere og politikere emigrerer til dem.  Badenoch, som selv står langt til høyre, har også antatt en ganske autoritær lederstil.

En konservatisme som eksplisitt beveger seg bort fra det liberale er dårlig nytt og som sådan en illustrasjon på splittelsen blant konservative som er blitt særlig synlig etter Trump. Konservative bør være oppmerksom på fallgruvene: Konservatisme uten liberalisme er farlig.

En avgjørende, men smertefull erkjennelse for konservative, er at autoritær konservatisme ikke er et fremmedelement, men del av deres egen historiske arv. Å ta dette innover seg er vanskelig, fordi det rokker ved selvbildet.

En allianse må også gi rom for dem som kommer på bedre tanker. Dette er ikke tiden for å luke i rekkene, men for å samle flest mulig om nødvendig motstand.

Hva skal det offisielle Norge og andre europeere gjøre? Vi kan jo ikke slå hånda av amerikanerne med det første, selv om USA gjør det de kan for å slå hånda av oss. Og selv om europeiske politikere ganske sikkert opererer i det stille med visshet om at det transatlantiske samarbeidet i beste fall er satt på vent. Det hviskes i europeiske korridorer om å stenge amerikanske baser i Europa. Det er risikabelt, for å si det forsiktig. I kulissene her hjemme spøker naturligvis EU-spørsmålet i kulissene, med solid potensiale til å slå sprekker i lutter enighet om verdens elendighet. Det er dessverre ikke til å unngå.

I Davos holdt Canadas statsminister Mark Carney en tale som har gått sin seiersgang i mediene: «Kall det hva det er: et system med økende rivalisering mellom stormakter, der de sterkeste bruker økonomisk integrasjon som pressmiddel. Land som Canada kan ikke lenger håpe at lydighet gir sikkerhet – det gjør den ikke. Spørsmålet for mellomstore makter er hvordan vi tilpasser oss: bygger vi bare høyere murer, eller gjør vi noe mer ambisiøst? Vi må handle sammen, for hvis vi ikke er ved bordet, er vi på menyen.»

I samme Davos klinket Californias guvernør Gavin Newsom til med flammende kritikk av europeisk unnfallenhet og kalte deres reaksjoner på president Trumps utenrikspolitikk «patetiske». Det er på tide å ta seg sammen, slutte å være ettergivende og vise ryggrad. Han trakk paralleller til en servil Kongress i USA som sier én ting privat og noe annet offentlig.

«Trump respekterer bare styrke,» sier den ellers milde amerikaneren Francis Fukuyama til danske Weekendavisen: «Dere må erkjenne at dere står midt i et maktspill, og hvis dere ikke benytter makt mot dem som truer dere, vil de fortsette. Dere må slå tilbake. Og hvis det betyr handelskrig og økonomisk uro, så får det være slik … Det var ikke diplomati, arbeidsgrupper og Mark Rutte som i forrige uke fikk Trump til å trekke truslene sine [om Grønland og toll] tilbake. Tvert imot signaliserte det bare svakhet. Europa vant fordi vi sto sammen, viste styrke og truet med å slå tilbake … I bunn og grunn må man bare si: Faen ta deg. Vi spiller ikke med på dette, og så tar vi konsekvensene det måtte få.»

Alt dette er vel og bra, men det høres enklere ut enn det det er. Få misunner den politiske eliten i Europa den ekstremt vanskelige situasjonen den befinner seg i.

Dette handler riktignok om de store spørsmålene om sikkerhet og geopolitikk. Men i bunn og grunn springer krisen vi nå står i, ut av noe langt mer fundamentalt. Det som står på spill, er ikke bare politikk, men grunnleggende verdier – solidaritet, menneskeverd og anstendighet -som nå er under systematisk og ideologisk angrep.

Det Trump og hans meningsfeller bedriver, er et rendyrket bølleri forankret i rå makt. Den samme logikken gjør seg gjeldende både i innenrikspolitikken og i møtet med omverdenen. Det skal vi ikke være med på. Men mest akutt, selv om det ikke finnes noen quick fix: Vi er nesten helt avhengige av at amerikanerne selv setter en stopp. Tre år med dette kan gjøre så stor skade på det amerikanske demokratiet at det kan bli permanent. Det vil ramme oss hardt. I neste omgang kan det være Europas tur.

En PDF-versjon av notatet kan lastes ned her:

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected]