Nr. 10 2016: Norsk utviklingspolitikk frem mot 2030
Internasjonalt er utviklingssamarbeid i rivende utvikling, men også i Norge er betingelsene for utviklingspolitikken i ferd med å endre bistanden. Dette notatet presenterer viktige forutsetninger og anbefalinger for en effektiv og forutsigbar utviklingspolitikk.
Publisert: 28. april 2016
Hensikten med dette notatet er å belyse viktige forutsetninger og anbefalinger for en effektiv utviklingspolitikk, og peke på noen forslag som kan bidra til å danne grunnlaget for en sammenhengende og forutsigbar utviklingspolitikk frem mot 2030.
Notatet understreker at norsk utviklingspolitikk er overmoden for tøffere prioriteringer, og at disse prioriteringene bør ledsages av noen grunnleggende spørsmål knyttet til hvor Norge gjør mest forskjell med sitt marginale bidrag til utvikling i verden.
Internasjonalt er utviklingssamarbeid i rivende utvikling, men også i Norge er betingelsene for utviklingspolitikken i ferd med å endre bistanden. Selv om norske utviklingspolitikere lenge har sluppet å prioritere, er man i dag nødt til det. Men å skille viktig fra uviktig og best fra middels, fordrer oversikt og kunnskap. På grunn av oppgavens natur og norsk bistands kompleksitet, er det imidlertid få norske politikere som er i posisjon til å fatte opplyste beslutninger om dette. Den kraftige økningen av asylsøkere i 2015 ga på sin side en «akutt» og kraftig justering av bistanden, som i større grad var styrt av behovet for å finne penger og inngå kompromisser, enn av kvalitative vurderinger av satsinger og eventuelle andre alternativer.
Notatet gir ikke først og fremst en oppskrift på hva man bør prioritere, men hvordan man kan prioritere. Det presenteres noen systemiske grep som trolig vil forbedre norsk bistand i form av bedre oversikt, bedre læring, mer forutsigbarhet og sterkere legitimitet. Blant disse er langt færre samarbeidsland, større fokus på «utviklingssoner» innenfor land, en betydelig lenger tidshorisont for utviklingspolitikken, en omlegging av bistandsforvaltningen og styrking av ambassadene, et nytt mål-regime basert på noen klare kriterier, nye analyseverktøy og et mer oversiktlig og gjennomsiktig bistandsbudsjett.
Last ned og les notatet her:
Relatert
Er EU et regionalt alternativ til en multilateral verdensorden for handel og investeringer?
Fravær og frafall i skolen
BRICS-landene: Resten mot Vesten?
Stavangers eksperiment: Er gratis kollektivtransport veien å gå?
De private aktørenes rolle på de velferdsområdene som avkommersialiseringsutvalget skal se på
