YTRINGSFRIHET: Tvilsomt religionsvern
Av Kristin Clemet og Lars Fr. H. Svendsen
Regjeringens forslag om å utvide straffelovens forbud mot hatefulle ytringer er med rette blitt møtt med sterk kritikk. Formålet med utvidelsen er å ivareta «behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn».
Det kan stilles spørsmål ved om det overhodet finnes et slikt behov. Det finnes allerede i dag rom for å begrense i ytringsfriheten ut fra flere paragrafer i straffeloven. Etter vår mening burde vi heller diskutere om enkelte av de eksisterende begrensingene er for strenge.
Regjeringens forslag føyer seg inn i et mønster av tiltagende vektlegging av grupperettigheter fremfor individuelle rettigheter. FNs menneskerettighetserklæring inneholdt ikke grupperettigheter, men det gjør senere erklæringer og nasjonale lovverk. Et betydelig problem med denne utviklingen er at grupperettigheter ofte kan være i konflikt med de individuelle rettighetene, for eksempel når det gjelder ytringsfrihet.
Det er gitt mange ulike begrunnelser for ytringsfriheten, og en av de mest kjente stammer fra John Stuart Mill. Han fremholder at vi aldri kan vite endegyldig om de ytringene vi forsøker å undertrykke, er sanne eller usanne. Vi kan bare vite om oppfatningene våre er rasjonelle hvis vi kan evaluere dem kritisk. Det forutsetter at vi kan vurdere dem opp mot andre oppfatninger, som følgelig må få fremmes fritt. Det betyr ikke at Mill vil slippe gjennom enhver ytring. Mill legger sitt såkalte skade-prinsipp til grunn, hvilket innebærer at det eneste som kan begrunne maktbruk mot en borger er at vedkommende påfører andre en skade som i en eller annen forstand utgjør en krenkelse av dennes rettigheter. Mill mener at dette prinsippet lar de aller fleste ytringer slippe gjennom. Mill ville bestemt hevde at det å få ens følelser krenket ikke er en krenkelse av en rettighet. Derfor bør heller ikke ytringer som kan ha en slik virkning, bli forbudt. Det faktum at en ytring er sårende er ikke en tilstrekkelig grunn for å forby den.
Hvis et tidligere medlem av scientologikirken skulle hevde at den er en kult basert på tredjerangs science fiction og pseudovitenskapelig sludder, hvis viktigste formål er å loppe hjernevaskede medlemmer for penger – og han til og med laget et bilde hvor bevegelsens grunnlegger, L. Ron Hubbard, har djevelhorn – er det slett ikke utenkelig at mange scientologer vil oppfatte ytringen som hatefull og sårende. Ut fra Regjeringens forslag er det da fullt tenkelig at ytringen ville vært straffbar.
For hvor skal Regjeringen legge listen for hvor sårende en uttalelse eller billedlig fremstilling kan være? De to mest opplagte løsningene synes enten å være at en instans fastsetter et «allment» nivå for hva man bør tåle av sårede følelser, eller at det rett og slett er styrken i de sårede følelser i det enkelte tilfelle som er avgjørende. I førstnevnte tilfelle vil grensen være temmelig vilkårlig, og i sistnevnte tilfelle vil vi i realiteten la dem som skriker høyest, få avgjøre ytringsfrihetens grenser for resten av befolkningen, og samtidig kneble sunn religionskritikk.
Det mest bekymringsfulle i denne saken er at det har begynt å tegne seg et mønster av at Regjeringen ikke betrakter ytringsfriheten som en tungtveiende rettighet. Et eksempel på dette var Regjeringens «pragmatiske» håndtering av karikaturstriden, som tidvis fremsto som et knefall for illiberale krefter. Nå ofres ytringsfriheten for å behage Senterpartiet. Det er selvfølgelig trist for Liv Signe Navarsete at partiet ikke har vunnet frem med sine verdisaker i det rødgrønne samarbeidet, men det er vanskelig å oppfatte dette som et særlig tungtveiende argument i denne saken. Vi har her et eksempel på politisk hestehandel, der et lite mindretall får det som de vil. Det kan kanskje være greit når det gjelder en bevilgning til en vei, men det er ikke greit når det gjelder noe av det viktigste vi har i et demokrati.
Følg nettdebatten i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2905348.ece
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=10&ThreadID=262709&s=&page=-1
Kronikken stod på trykk i Aftenposten onsdag 4. februar 2009.