Ideer

Kommunisme uten støtte

Få av Rødts velgere er ideologiske kommunister. De er bare misfornøyde med det etablerte.

Publisert: 18. september 2021

Få av Rødts velgere er ideologiske kommunister. De er bare misfornøyde med det etablerte.

Rødt gjorde et godt stortingsvalg. Partiet doblet oppslutningen i forhold til valget i 2017, og brøt sperregrensen for første gang. Rødt går dermed fra dagens ene stortingsrepresentant, til åtte i den kommende perioden.

Én tolkning av Rødts valgresultat, er at 4,7 prosent av befolkningen er kommunister. Det er ingen tvil om at Rødts prinsipp- og arbeidsprogram har tydelige kommunistiske trekk. Dersom Rødt hadde rent flertall, og fikk innføre politikken slik den er beskrevet i programmene, hadde Norge blitt et autoritært samfunn. Historiens kommunistiske regimer kan gi oss en pekepinn på hvordan et slik samfunn kunne sett ut.

Men den tolkningen er sannsynligvis feil. Uten å vite sikkert, tror jeg at få av Rødts velgere er ideologiske kommunister, og enda færre ser på Maos Kina eller Lenins Sovjetunionen som samfunn å strekke seg etter. I en NRK-artikkel fra 3. september, «Det røde skiftet», illustrerer et av intervjuobjektene det jeg tror er en ganske vanlig holdning blant Rødt-velgerne. På spørsmålet «Dette med kommunisme, da, hva tenker du om det?», svarer Rødt-velgeren «Nei, altså, jeg tar jo avstand fra det. Jeg er ikke kommunist». En annen Rødt-velger uttaler: «De har jo et imageproblem. Det er ganske mange millioner mennesker som har dødd under kommuniststyret. Kommunisme er ikke et ord å reklamere med». At partiers egne velgere tar avstand fra partiets ideologi, må sies å være sjelden kost.

Man kan diskutere hvor klokt – ja, til og med hvor moralsk forsvarlig – det er å stemme på et parti som fremmer en ideologi med en så blodig historie, og der man samtidig kjenner denne historien tilstrekkelig til å ta avstand fra den aktuelle ideologien. Samtidig er det beroligende at ikke hele Rødt-veksten består av bokstavtro lesere av Rødts programmer. Det gir håp om at dersom Rødt skulle få en enda viktigere posisjon på Stortinget, og deres programfestede kommunisme kom tydeligere til uttrykk i praktisk politikk, vil forhåpentligvis disse velgerne finne seg et ikke-kommunistisk parti. Men hvorfor stemmer de på Rødt i utgangpunktet, på et parti som vil ha revolusjon i et av verdens frieste, likeste, rikeste og mest demokratiske land?

Noen svar finner vi i nevnte NRK-artikkel. Høyskolelektor Dag Inge Fjeld ved Høyskolen Kristiania har analysert hvem som stemte på Rødt i 2010 og 2020. Ifølge Fjeld er Rødt overrepresentert blant studenter, og blant «slitere» i omsorgssektoren og i serviceyrker. Da Rødt i 2010 hadde ca. én prosent oppslutning, var de et av partiene med flest høyt utdannede velgere. Den økte oppslutningen ti år senere, skyldes primært økt popularitet blant ufaglærte, uføre og arbeidsledige. Når det gjelder «sosiale trekk», ligner Rødt-velgeren nå på FrP-velgeren, der de tidligere minnet mer om MDG-velgeren. En tredel av de nye velgerne har tidligere stemt på Arbeiderpartiet.

Fjelds funn rimer godt med det intervjuobjektene sier er grunnen til at de stemmer Rødt, selv om de ikke er kommunister. Her finner vi en sykepleier og alenemor som «må regne på alt», som mener Arbeiderpartiet ikke gjør nok for sånne som henne. En ung industriarbeider med ny leilighet og fast jobb, som vil ha «den motsatte politikken av å fjerne brillestøtten for barn» og lavere lønn til statsministeren, som lot en valgomat føre ham over til Rødt. Musikkstudenten og støttekontakten, som ikke stemte forrige valg, men som i dette valget stemmer Rødt fordi hun opplever dem som tydeligere enn SV i sin antirasisme og NATO-motstand.

På tross av at den mer tradisjonelle rødgrønne venstresiden, med Ap, SV og Sp, ikke har hatt vesentlig makt siden 2013, virker det som noe av opposisjonen mot den borgerlige regjeringen gir seg utslag i at ytterliggående Rødt øker. Kanskje skyldes det at SV ikke lenger er uprøvde og spennende, etter åtte veldresserte år i regjering. At SV forbindes med status quo, som et slags mildt venstredreid alternativ til Arbeiderpartiet, og at rene, ranke og uprøvde Rødt er mer fristende.

Jeg mener Rødt best forstås som et protestparti, og at Rødts vekst er av samme natur som Senterpartiets vekst, valget av Trump, Storbritannias Brexit eller Frankrikes gule vester. Hva som egentlig er den ideologiske kjernen i disse opprørene vil nok variere en del ut fra hvilken individuell opprører man spør, og felles for dem er en misnøye med det etablerte og det styrende. For eksempel er noen av Trump-velgerne ideologisk fremmedfiendtlige og har klare tanker om hvordan de ønsker å endre samfunnet. Men det betyr ikke at den jevne Trump-velger har like klare tanker. Kanskje stemmer de på enkeltsaker eller problembeskrivelser, eller bare på en karismatisk lederskikkelse. Man kan forstå Rødt på samme måte. Noen av de sentrale skikkelsene, og ikke minst mange av medlemmene, samt landsmøtet, er ideologiske kommunister. For eksempel fikk ikke partileder (og sosialist, ikke kommunist) Bjørnar Moxnes landsmøtet med seg på å fjerne henvisningen til kommunisme i prinsipprogrammet i 2019. Men mange ønsker bare å flytte det politiske flertallet lenger mot venstre. Det er sannsynligvis lovnader om gratis tannhelse og høyere trygd som frister, ikke statlig konfiskering og rasjonering. Selv om det er sistnevnte vi kunne fått, dersom alle andre stemte som dem.

Hvem har ansvaret for Rødts vekst? Det er nærliggende å peke på Arbeiderpartiet, som over tid har latt den nye Rødt-stortingsrepresentanten Mimir Kristjansson ta eierskap til blant annet Aps landsfader Einar Gerhardsen (som ironisk nok selv er kjent for å bryte med kommunismen, da han i Kråkerøy-talen i 1948 utpekte kommunismen som Norges største trussel i etterkrigstiden). Arbeiderpartiet har lenge vært tydeligere på at Rødt kommer fra en autoritær tradisjon, og at Ap derfor står nærmere «hovedmotstanderen» Høyre, enn «støttepartiet» Rødt. I den siste TV-sendte partilederdebatten på NRK vinglet Støre i dette spørsmålet, og for de av oss bekjenner oss primært til det liberale demokratiet, og sekundært til egne partipolitiske preferanser, var svaret på grensen til for uklart.

Det blir spennende å se hvordan Rødts oppslutning vil utvikle seg. I den kommende perioden har de ingen vippemakt, ettersom Ap, Sp og SV har flertall uten Rødts mandater. Rødt har, med vilje, stilt seg utenfor regjering, klare til å plukke opp misfornøyde rødgrønne velgere. Støre og regjeringspartiene får en krevende utfordring med å stanse ytre venstres vekst.

Innlegget er publisert i Vårt Land 16. september 2021.