For å være helt sikker, må man vite alt”, siterte Georp Apenes Stasi-sjefen Erich Mielke på Civitas frokostmøte om datalagringsdirektivet forleden. Et av argumentene mot datalagringsdirektivet er nettopp den omfattende overvåkingen av hele befolkningen som direktivet innebærer. Heldigvis har vi et Datatilsyn som, tydeligere enn noe parti, minner om personvernets betydning i en liberal rettsstat.

”For få år siden ville vi sagt at dette er et typisk østblokk-tiltak”, uttalte Datatilsynets Leif T. Aanensen om direktivet, i et intervju med avisen Dagens IT i januar.

 Det er snart 20 år siden DDR ble historie. I regimets siste dager arbeidet de 91.000 ansatte i Stasi frenetisk for å destruere verdenshistoriens største overvåkingsarkiv med maskinskrevet informasjon om landets 16.4 millioner innbyggere. Alle var overvåket. Hele folket var under mistanke. Stasi prøvde virkelig å vite alt. Den som ikke hadde noe å skjule, hadde jo heller intet å frykte. ”Storebror” var i nærheten hele tiden, døgnet rundt.  Det er for drøyt å antyde en sammenheng i ambisjonene til EU, en union av demokratiske rettsstater, og Erich Mielkes ambisjoner om absolutt kunnskap om alle innbyggere. EU er, i motsetning til DDR, et demokrati- og frihetsprosjekt, og EU har helt andre hensikter med sitt direktiv enn DDR hadde med Stasi. Men nettopp derfor bør man også forvente så mye mer av EU.

Det har blitt påpekt at det er et paradoks at EU, som har gitt oss de fire friheter, er i ferd med å frata innbyggerne retten til en privat sfære. Dette er en så viktig rett at den også er nedfelt i Den Europeiske Menneskerettskonvensjonens artikkel 8.

Selvsagt må moderne kriminalitet bekjempes med moderne virkemidler. Derom strides ingen. Men må alle overvåkes for sikkerhets skyld? Man kan allerede finne internettsider som forteller hvordan man lett kan unngå å bli oppdaget når man f.eks opererer på internett. Smarte kriminelle, for det er nok noen av dem også, vil sikkert vite å benytte seg av alle muligheter for å unngå å legge igjen elektroniske spor. Vi andre, den store hopen av lovlydige borgere som ikke gidder å  bruke ressurser på å skjule spor, må finne oss i en ny frihetsbegrensning.

Sakte men sikkert, i løpet av år, kan vi kommet til å miste mye av den friheten staten opprinnelig var tiltenkt  å garantere oss. Vi venner oss til  å oppgi frihet for en følelse av trygghet. Men blir vi egentlig så mye tryggere? For etter én frihetsinnskrenkning kommer kravene om en ny – for å kunne møte en ny trussel. Den danske jusprofessoren Vagn Greve har i et intevju uttalt at Europa sakte men sikkert er i ferd med å bli en politistat. De utvilsomt gode hensikter har altså utilsiktede følger. Er dette en irreversibel utvikling? Har vi ikke noe valg? Hadde det vært annerledes om personvernet var grunnlovsfestet? En grunnlovsfesting av personvernet ville i så fall neppe vært i strid  med Grunnlovens opprinnelige meget liberale ånd.  

Kanskje er det ikke så rart at Tyskland, med sin historiske erfaring, har en befolkning som er langt mer opptatt av personvern enn hva nordmenn er. Demokratiet og rettsstaten er ingen naturtilstand, og staten er ikke alltid folkets tjener, selv om det ofte kan synes slik i vår lille del av verden.

Dag Ekelberg