Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Marielle Leraand slår et slag for verdens autokratier, når hun i Klassekampen 25. februar svarer på min kronikk om Venezuela 21. februar. Nestlederen i Rødt tar til orde for at de venezuelanske og ukrainske myndighetene har en demokratisk rett til å forsvare seg mot den borgerlige mobben. Det hjelper ikke stort at befolkningene er delt på midten. «I tre verdensdeler parallelt ser vi altså en høyreside som er villige til å bruke voldelige gatedemonstrasjoner for å styrte konstitusjonelt og demokratisk valgte regjeringer.»
Det er som å høre Russlands statsminister Dmitrij Medvedev, som proklamerte at «ukrainske myndigheter må holde stand og ikke la seg herse med av folket. Folk skal ikke kunne tørke føttene sine på myndighetene som en dørmatte». Som kjent var det slik at Ulbricht-regimet i DDR etter arbeideroppstanden i 1953 høytidelig proklamerte at folket hadde misbrukt regjeringens tillit, hvorpå Bertolt Brecht i et øyeblikk av praktisk ironi foreslo at Ulbricht kunne oppløse folket og velge et nytt.
«Det som bekymrer Civita, er at noen våger å forsvare demokratisk valgte regjeringer som ikke fører tilstrekkelig markedsliberal eller tilstrekkelig provestlig politikk», fortsetter Leraand. Men det er jo ikke det som bekymrer. Det som bekymrer er volden mot egen befolkning, mangelen på rettsstat, ytringsfrihet og galopperende korrupsjon og inflasjon. For de fleste av oss er ikke det spørsmål om høyre eller venstre, men mellom rett og galt. Leraand mener vel ikke at det ukrainske eller venezuelanske regimet har rett til å slippe ordensmakten (eller som Leraand omtaler det: selvforsvarsgrupper) løs på en forsvarsløs sivilbefolking og skyte dem ned? Med det folkefiendtlige skismaet Leraand tegner for oss, er det nesten nærliggende å tro. Og representerer demonstrantene virkelig høyresiden? Og om en del av dem gjør det: Hva så? Er høyreorienterte per se legitime mål for hardhendt behandling fra myndighetene?
Leraand bruker den gamle legitimeringsstrategien til Hugo Chavez: I 2002 ble det gjort kuppforsøk mot Chavez. Men det er billig retorikk som har lite med dagens situasjon å gjøre. For som Leiv Marsteinstredet skrev i Minerva: «At dette opprører i Venezuela og for regimets støttespillere utenfor landets grenser, er noe overraskende i og med at en kuppmaker [Chavez] var president for landet i 13 år. Det er få i venezuelansk politikk med en ren CV.»
Er det demokratisk å frata et eventuelt mindretall grunnleggende rettigheter? Er det demokratisk å avskaffe demokratiet hvis et flertall av befolkningen ønsker det? Det synes å være logikken fra Rødts nestleder. Og det er kanskje ikke så merkelig i og med at Rødts revolusjonære program er flertallstyrannisk. Leraand fremstiller derfor programmatisk demonstrantene som fascistiske middelklassereaksjonære. Det er ganske vågalt at Leraand velger å gå så langt, særlig i tilfellet Ukraina. Hennes partifelle Pål Steigan skrev på sin blogg om hvordan Vesten støtter «væpna revolusjon så lenge den gjennomføres av nazister som i Ukraina». Studenter og unge håpefulle som ønsker en pluralistisk og demokratisk samfunnsorden finner altså ingen støtte hos Rødt.
Som sagt er det ikke nødvendig å sympatisere med alle sider ved opposisjonen, verken i Ukraina eller Venezuela, for å forstå at motstanden mot regimene bunner i genuint kritikkverdige forhold.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 27.2.14.