Erdogans  reaksjonære  nasjonalisme

Dagens offisielle retorikk i Tyrkia er mer angstbitersk og fiendtlig enn på svært lenge. Det spøker for forbrødringen mellom Tyrkia og Vesten, skriver Bård Larsen i Vårt Land.

Bård Larsen

Publisert: 17. juni 2016

Dagens offisielle retorikk i Tyrkia er mer angstbitersk og fiendtlig enn på svært lenge. Det spøker for forbrødringen mellom Tyrkia og Vesten.

Etter at den tyske forbundsdagen vedtok en resolusjon som fastslo at massakrene mot armenerne i det osmanske riket under første verdenskrig var folkemord, har de tyrkiske reaksjonene nesten vært sterkere enn forutsett. Og det sier en del.

Tyske parlamentarikere har mottatt dødstrusler. President Erdogan uttalte at tyske parlamentarikere er terrorister. Verst gikk det utover parlamentarikere med tyrkiske aner, som ifølge Erdogan bør få blodet testet i et laboratorium.

Det er dessverre ikke uvanlig at tyrkiske nasjonalister drar rasekortet. På Sergels Torg i Stockholm den 9. april i år fikk nestlederen i den tyrkiske riksforeningen, Barbaros Leylani, stor oppmerksomhet under en demonstrasjon til støtte for tyrkisk-allierte Aserbajdsjan:

«Död åt de armeniska hundarna. Död! Död! Mina kära raskamrater. Låt oss visa Sverige, Skandinavien och Europa vad turken står för. Vi tycker inte om blod, men vi kan låta blodet flyta när det behövs.»

Kan slike utfall tolkes som ren retorikk, som tomme tønner, eller er det noe vi bør merke oss?

I 1997 ble Recep Tayyip Erdogan dømt til ti måneders fengsel for å ha «oppfordret til hat basert på religiøse forskjeller», etter å ha deklamert et dikt av sin favorittpoet, Ziya Gökalp, under et massemøte i byen Siirt. På vei til fengselet ble Erdogan fulgt av en sympatiserende kolonne bestående av 2.000 kjøretøyer.

Erdogan – som ble statsminister i 2003 – var tidlig en populær politiker. I 1994 ble han ordfører i Istanbul, noe han var med bravur like inntil fengslingen. Det relativt autoritære styret til statsminister Mesut Yilmaz betraktet islamisten Erdogan som en betydelig trussel mot den rådende sekulære og militære ordenen.

Vi bør se litt nærmere på diktet som sendte nåværende president Erdogan bak lås og slå:

«Våre minareter er våre bajonetter, Våre kupler er våre hjelmer, våre moskeer er våre brakker. Vi vil sette en endelig stopper for etnisk segregering. Ingen vil intimidere oss.

Hvis himmelen og bakken skulle åpne seg. Hvis flom og vulkaner skulle sprekke, vil vi ikke vike fra vår misjon. Min referanse er islam. Hvis jeg ikke er i stand til å snakke om dette, hva er da livets mening?»

Ziya Gökalp (1876-24) var ingen hvemsomhelst: Poet, sosiolog, politisk filosof og ikke så rent lite av en demagog. Først og fremst var han ungtyrkernes ledende ideolog, gjerne omtalt som den tyrkiske nasjonalismens far.

Ungtyrkerne kom til makten i 1908 da osmanriket var nær kollaps. Kunne stumpene etter imperiet reddes, eller lå løsningen i å etablere en nasjonalstat etter europeisk mønster? Det var Gökalp som la det ideologiske fundamentet for det siste.

Den største inspirasjonen hentet Gökalp fra reaksjonær sosiologi og sosialdarwinisme, altså i den liberale nasjonalismens absolutte motsetning. For de liberale var demokrati, likhet for loven, maktfordeling og pluralisme premisser for nasjonsbygging, mens de reaksjonære vektla rase og rasenes uforanderlighet.

Her ble demokrati og universalisme sett på som ren falskhet, som fiende av det etniske folkefellesskapet. Godt kjent er den tyske Völkisch-bevegelsen, en avgjørende forløper til sentraleuropeisk fascisme og nasjonalsosialismen. Her sto forestillinger om at mennesker og jordsmonn er organisk sammenknyttet sentralt, gjerne fremstilt i pompøse dikt og taler om «blod» og «rasesjel».

For Gökalp var det moderne et sivilisatorisk skall bestående av jernbaner, industri og teknologi, som måtte fylles opp av den enkelte nasjons eksklusive kultur og fortidige storhet. Kulturen hadde sjel, mens sivilisasjonen var kunstig, mente Gökalp.

Selv om Gökalp ikke var utpreget religiøs, mente han at islam var grunnstammen i nasjonens sjel. Derfor ønsket ikke Gökalp eller ungtyrkerne en sekulær stat i ordets rette forstand.

Derfor er det relativt komplisert å forstå beveggrunnen for det armenske folkemordet: Selv om motivet var å rense rivaliserende nasjoner ut av Anatolia (store deler av dagens Tyrkia), bannet diktatoren Enver Pasha jihad over de kristne.

Ved å spille på eksistensiell frykt i den muslimske befolkningen, åpnet dørene seg for et inferno av vold, der kristne ble jaget ut av husene sine og myrdet under påsyn av – og ofte medvirkning fra – sine muslimske naboer.

Det ble ganske tidlig klart at Gökalps fremtidsvisjon for Tyrkia var at den tyrkiske fullborger måtte være både tyrkiskspråklig og muslimsk. Gökalps biograf Uriel Heyd kaller dette for spirituell nasjonalisme. Ifølge Heyd ville Gökalp på sikt erstatte Gud med nasjonen, og i dette tilfellet gjenopprettelsen av et Stor-Tyrkia (av Gökalp omtalt både som pantyrkisme og Turan).

Det er en del som tror at ungtyrkerne og Kemal Atatürk går ut på det samme. Selv om ungtyrkerne på mange måter kan betraktes som Atatürks forløpere, er forskjellene store.

Den osmanske overgangen mellom imperium og nasjonalstat på begynnelsen av 1900- tallet, var en transformasjon mellom et tradisjonsbundet religiøst samfunn bestående av herrefolk og undersåtter definert i religiøse kategorier, til en nasjonalstat bestående av det samme herrefolket og de samme undersåttene.

Ungtyrkerne drev en kampanje under Gökalps valgspråk «Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer» (et postulat som også ble et mareritt for kurderne). Men den tyrkiske nasjonsdannelsen var primært basert på den sekulære halvfascismen til Kemal Atatürk. Atatürk mente at islam var en sentral årsak til osmanrikets stagnasjon. Erdogan selv vil tilbake til de ungtyrkiske røttene, hvor islam er en sentral del av et sammenvevet nasjonsbilde.

Erdogans nasjonsprosjekt blir tidvis omtalt som ny-osmanisme (en «mildere» variant av pantyrkisme). Et klart brudd med arven etter Kemal Atatürks strengt tyrkiske sekularisme (derfor er forakten for Erdogan fremdeles stor blant visse nasjonalistiske grupperinger). Mens Atatürk kraftig nedtonet pantyrkismen, har Erdogan – i likhet med Putin – imperiale ambisjoner.

Gjennomgående kan man si at osmanene forestilte seg at alle politiske, økonomiske og kulturelle problemer – etter hvert også sultanatets dysfunksjonalitet – hadde sin årsak og opprinnelse i utlandet og blant imperiets minoriteter.

Ungtyrkerne så fiender og skyldnere på alle bauger og kanter (noe som tidvis også stemte). Det var ikke slik Atatürk betraktet verden og heller ikke slik  omverdenen betraktet Tyrkia. Med Erdogan har utviklingen gått i revers. Dagens offisielle retorikk er mer angstbitersk og fiendtlig enn på svært lenge. Det spøker for forbrødringen mellom Tyrkia og Vesten.

Noen paralleller finnes altså mellom Gökalp og Erdogan. Erdogan har beordret en nådeløs krig mot kurderne (og dermed også sitt eget folk), og forholdet til Armenia har kanskje aldri vært dårligere. Ordskiftet er dominert av aggressiv nasjonalisme.

Regjeringen driver vold på et allerede krakelerende demokrati, der journalister og andre kritikere fengsles systematisk. Islamiseringen av sivilsamfunnet og sentrale institusjoner er godt kjent. Og i skoleverket byttes gamle lærebøker sakte, men sikkert ut med gloriøse, enøyde fortellinger om tyrkisk-osmansk storhet i fortid og nåtid.

På trykk i Vårt Land 16.6.2016