De gamle går igjen

Av Bård Larsen, historiker i Civita og forfatter av boken «Idealistene«

SV og SFs kontakter med kommuniststatene har i mange år blitt vurdert som naive utslag av den selvpålagte «brubyggerrollen» mellom øst og vest, den såkalte «tredje vei». Et prisverdig foretak, på mange måter. Dessverre er ikke dette hele sannheten. Hvis en går til kildene, kommer myten om det fredsæle SV ganske skjevt ut. Kanskje er det årsaken til at SV har forholdt seg taus om dette?

Reisene til diktaturene bar ofte preg av å være klassiske politiske pilegrimsreiser. Man rapporterte ikke objektivt i partipressen, men hadde åpenbart latt seg blende av propagandaen: Ofte rene panegyrismer om land i en rivende utvikling. Den som hadde kritiske innvendinger kunne få så ørene flagret, for man skulle ikke tro på «borgerpressas framstillinger». Toneangivende sjeler i partiet skrapet det liberale demokratiet til fordel for samarbeid med kommunistpartiene i Sovjetsfæren, som «praktiske tiltak for å bygge opp den internasjonale arbeiderfronten mot kapitalen». De ville ha et ben i hvert system, men mistet fort balansen og falt ned på den minst hyggelige siden.

Selvsagt var det andre som reiste til både Nord-Korea og Cuba, både sosialdemokrater og konservative. Men de lot seg sjelden dupere. Og her er vi ved kjernepunktet: SF/SV var til en viss grad ideologisk disponert for å la seg dupere. Bevegelsens autoritære tendenser er ikke bare materialisert gjennom pilegrimsturer, men også i deres politiske plattform og i debatter i rørsla: Hvordan skulle man forholde seg til en eventuell opposisjon etter at den sosialistiske statsmakt var innført i Norge? Hva med «retten til å være reaksjonær?» Planøkonomi sto på dagsorden. Det er heller ikke mulig å hoppe bukk over det faktum at SF gikk i valgforbund med NKP. Det politiske barnet ble diskutert: Såkalt «positiv barneindoktrinering», gjerne etter mønster fra DDR. «Ettersom samfunnet er ondt, må det læres opp til å bekjempe det». Den gode barneboka måtte vise «klassemotsetningene tydelig, særlig grunnmotsetningen mellom arbeid og kapital, som viser at sosialismen er utgangen på problemene». Ikke få SV-ere sendte sine håpefulle på Unge Pionerers barneleire i DDR og Sovjet – helt ukritisk – og i regi av Moskva.

Åpenbart var det betydelig konflikt i bevegelsen om disse sakene. Dette kunne være spennende å få kartlagt. Sikkert er det at både Stein Ørnhøi, Berge Furre, Knut Løfsnes, Berit Ås og Finn Gustavsen reiste til diktaturer og ga dem mer eller mindre gode skussmål. Alle var eller ble ledere av partiet, så helt usentrale var de ikke. Antakelig vil Frank Rossaviks SV-biografi til våren gi oss et godt innsyn i disse forholdene.

I dag er Tjen Folket en yndet skyteskive for den radikale venstresiden: Se så sprø de er! Men er fenomenet Tjen Folket så ulikt fenomenet AKP eller deler av SV/NKP noen årtier tilbake i tid? I mange år har AKP fungert som en lynavleder for SVs mindre sjarmerende historie. Stein Ørnhøis blurb «Ignorantene» her i avisen (10/2) vitner i så måte sterkt om hva som også bodde i det gamle SF og SV.

Innlegget står på trykk i Dagsavisen 22.02.2011.