On some great and glorious day the plain folks of the land will reach their heart’s desire at last, and the White House will be adorned by a downright moron.

– H.L. Mencken

Løgn og bedrag

Det har kommet som et sjokk at Putin så til de grader mestrer å lure egen befolkning til å tro på de mest vanvittige løgner. Dette forklares gjerne med at Russland er blitt en ny-totalitær statsmakt, med full kontroll over informasjonsflommen. Men her glemmer vi lett at en solid og avgjørende porsjon av opinionen i verdens ledende demokrati, USA, også tror på de mest vanvittige løgner.

Løgn virker altså, selv i et land der borgerne har full tilgang til ekte nyheter. Den erkjennelsen er som et fyrtårn for radikale slagskip. Erfaringen fra USA viser dessuten at selv presumptivt moderate republikanere ikke lot seg be mange ganger før de begynte glideflukten inn i det postfaktuelle.

Moralen er selvsagt tvilsom, men hvis du virkelig er overbevist om at den vestlige sivilisasjonen og nasjonens fremtid er i ferd med å dø, endres spillereglene for mange.

Den menneskelige faktor spiller selvsagt også inn her. Problemet er at vi sannsynligvis ikke har noen «medfødte» sperrer for bruk av makt.

Mange kjenner nok sitatet fra Lord Acton: «Makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer absolutt.» Makt finnes overalt. Samtidig er mulighetsrommet avgjørende for at makt kan bli til misbruk av makt. Den amerikanske forfatteren Willam Gaddis snudde litt om på Lord Acton: Det er ikke makt som korrumperer folk. Det er folk som korrumperer makt.

Liberalt demokrati er basert på tillit – både mellommenneskelig og institusjonelt. Vi forholder oss til at det vi sier og det vi hører, er noenlunde sannferdig. Uten denne tilliten faller bunnplanken ut av demokratiet. Når noen, for eksempel en politiker, blir tatt i løgn, vil «normalen» være at de blir hudflettet av mediene, og at de som oftest må ta hatten sin og gå. I møte med et helt apparat, for eksempel et parti eller et mediehus, som konsekvent kommuniserer via blank løgn, er liberale demokratier derimot i villrede.

Det republikanske partiet i USA (GOP) er selve kroneksempelet på et løgnaktig apparat. Med Trump tråkket GOP over en terskel som for mange fremsto som uoverstigelig. Den skammen som normalt vil følge en løgner, ble erstattet av fullstendig karrieristisk skamløshet. Trikset, som egentlig er et av de eldste i boken, var å gjenta den samme løgnen i det uendelige.

Se på J.D. Vance, som nylig vant GOPs primærvalg i Ohio. Dette er forfatteren som utga den empatiske Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis i 2016. Boken handlet om hvordan dyp nød, rus og oppløste familierelasjoner herjet blant velgerne i Trump-beltene. Vance presenterte seg som hard core never-trumper (han kalte ham sågar «Amerikas Hitler»). Han var flittig gjest på CNN. Men så skjedde det noe. I 2021 dukket Vance opp i den høyreradikale manesjen. Han angret på alt han hadde sagt om Trump, og meldte seg på til senatsvalget i Ohio. Her valgte han den mørkeste, mest konspiratoriske veien, i tospann med Marjorie Taylor Greene, en av GOPs galeste. Selvfølgelig var valget rigget, mente Vance nå, og fikk Trumps velsignelse som belønning. Den amerikanske kulturen kan bare reddes ved å skrote det amerikanske demokratiet: «Fire every single midlevel bureaucrat, every civil servant in the administrative state, replace them with our people». Til sin nye venn Steve Bannon uttalte Vance at han ga blanke i hva som skjedde med ukrainerne.

Men hva forteller denne formen for organisert løgnaktighet oss? Formålet er langt mer enn det som ofte motiverer løgn, nemlig å unngå ubehageligheter eller ønsket om kortsiktig gevinst. Formålet med organisert løgnaktighet er makt gjennom forvirring («ingenting er sant og alt er mulig»), og i den mørkeste delen av tunnelen legges det til rette for at Føreren alltid har rett, omtrent slik Hannah Arendt formulerte det. Ifølge Arendt, hvis man aksepterer å lyve, kan det ødelegge menneskehetens evne til å orientere seg i verden, hvilket også er meningen. Organisert løgnaktighet er et tydelig tegn på at en bevegelse, en leder eller et parti er autoritært. De har forlatt det kanskje viktigste grunnprinsippet i et demokrati. Det er vanskelig å overse at Arendt var av den oppfatning at organisert løgnaktighet er fascismens korridor til makten.

Ytre høyre er selvsagt ikke alene om organisert løgnaktighet. Brecht var med dramaet Forholdsregelen (Die Maßnahme, 1930) med på å sette standarden for revolusjonær hybris: synet på «saka» som hevet over alle moralske lover. Brecht skriver: «Den som kjemper for kommunismen, må være i stand til å kjempe eller avstå fra å kjempe, til å si sannheten eller lyve, være hjelpsom eller uhjelpsom, holde et løfte eller bryte det, oppsøke fare eller unngå den, gi seg til kjenne eller gå i skjul. Den som kjemper for kommunismen, har bare én dyd: At han kjemper for kommunismen.»

Den indre logikken er åpenbar, marxistene omtalte det som hovedmotsetningen: kampen mellom klassene, der det avgjørende slaget skulle stå. Ytre venstre betraktet demokratiet som svakt og egentlig et verktøy for den herskende klassen.

Dagens ytre høyre er drevet av den samme indre logikken som mange av oss på høyresiden alltid har kritisert ytre venstre for. Ytre høyre ser en verden der nasjonen, de kristne grunnverdiene og hele den vestlige sivilisasjonen er under angrep. Det står om livet.

Nasjonalkonservativ kulturpessimisme

Den ideologiske driveren for den ny-autoritære høyresiden er i all hovedsak basert på forestillinger om «tapte skanser». Om at den demografiske utviklingen og det liberale hegemoniet i storbyene uhindret vil gjøre slutt på den autentiske nasjonen. Hvis ikke noe blir gjort, vil rett og slett befolkningsutviklingen gjennom frie valg sementere globalisering, liberale verdier, generell normoppløsning, for ikke å si wokeismen. Litt ufint kan man si at Putins «krigføring» i Ukraina kan stå som en analogi: Når du ikke kan vinne på soldatvis, gjelder det å bombe byene sønder og sammen.

Ytre høyre forestiller seg at de kjemper mot klokka. I siste instans er derfor demokratiet i seg selv til hinder for å redde sivilisasjonen slik de ønsker å bevare den. Ellers er den tapt for alltid.

Slike forestillinger er alt annet enn nye. Helt siden liberalismens inntog har reaksjonære tenkere fremmet ideen om at demokratiene er svake og rotløse, men også i krig mot det autentiske. Kosmopolitt var et skjellsord. Kulturen var det spesifikke; det autentiske som språk, historie, kunst og tradisjon. Kulturen var ikke universell, men tilhørte «nasjonens sjel» knyttet til geografi og historie. Sivilisasjon, på den annen side, var basert på universelt tilgjengelig boklig lærdom, slik som teknikk, naturvitenskap og administrative løsninger som kunne tilpasses mange forskjellige kulturer, men ellers et tomt skall.

Det er med denne formen for apokalyptisk kulturpessimisme vi kan forstå den autoritære utviklingen blant radikale høyrepopulister og nasjonalkonservative. Det handler om å preppe for mindretallsstyre, underkjenne valg og bruke sterke midler for å svartmale de demokratiske institusjonene. Det handler til syvende og sist om å redde nasjonen fra demokratiet. Derfor de til tider sterke båndene til Viktor Orban, Donald Trump og – i de verste tilfellene – Vladimir Putin. Dette er folk som står på rett side av historien.

To tyske filosofer fra opptakten til den tyske fascismen er verd å nevne. For det første Oswald Spenglers undergangsvisjon Vesterlandets undergang (Der Untergang des Abendlandes). Spenglers tese var den om den ekte, organiske, gudfryktige nasjonen som uvegerlig gikk mot sitt endelikt under den moderne, kosmopolitiske og kunstige sivilisasjonens åk (les: liberalisme). Det er å overdrive å si at Spengler var en stor demokrat.

For det andre, selveste Carl Schmitt, som gikk et steg videre i sin definisjon av politikkens innerste vesen som en krigstilstand mellom venn og fiende. Det gjaldt å kjenne sin fiende og tilintetgjøre ham med de fleste tenkelige midler. For å opprettholde seg selv måtte staten eliminere alle indre fiender, altså pluralismens antitese.

Både Spengler og Schmitt var høykulturelle, intellektuelle, skjebnetyngede ur-tyskere, men lot seg like fullt bondefange av den vulgære og bøllete nazismen (selv om de hoppet av da det virkelig røynet på). Hvordan kunne det skje? For noen historikere er det et mysterium, for andre en ganske logisk følge av å være revolusjonært konservativ, slik de begge var. Det har heftet ved begge at de «lekte med ilden», at de plantet undergangsscenarioer og dikotomier som inspirerte fanatikere.

Det er lett å sitte igjen med inntrykk av at «det nye høyre» og deres velgere er tungt ideologidrevne. Slik er det jo ikke. Både karrierister og velgere har sine egne beveggrunner. Få av dem har lest seg opp på Spengler og integral nasjonalisme. Men det kompliserte henger oftest sammen med det enkle. Det er bare å se på kontrasten mellom den impulsdrevne, ignoranten Donald Trump og den tross alt intelligente kaosrytteren Steve Bannon. Når alt kommer til alt handler den intellektuelle, radikale nasjonalkonservatismen og dens folkelige tilslutning om de samme tingene: Frykt, sorg og sinne over en tapt verden, over inntoget av andre folk og andre ideer. Det handler om forestillinger av tapt hegemoni.

I sin bok Twilight of Democracy skriver Anne Applebaum om konservative eliter og intellektuelle – mange av dem hennes venner – som har sviktet sin demokratiske og konservative etos til fordel for autoritarianisme og løgnaktighet. En del skyldes opportunisme og karriere, mener hun, men her finnes også ektefølt sorg, i det hun kaller «kulturell fortvilelse». Applebaum skriver at mange tilhengere av de høyrepopulistiske partiene begynte å tro på «mellomstore løgner», konspirasjonsteorier og alternative virkeligheter.

På Twitter ser Applebaum paralleller mellom det «nye høyre» og gamle bolsjeviker:

«Ødelegg det degenererte politiske systemet; skap et nytt, drevet av en ny elite, ett som «forstår historiens lover». Avskaff «borgerlig demokrati». Til slutt, hvis menneskene som «forstår historiens lover» er fanatiske nok, så må det før eller siden bli massevold – fordi andre mennesker, de som har en annen forståelse av historiens lover, må feies bort.»

I tiden som kommer, vil vi ganske sikkert se en økende konflikt mellom konservative i Europa, slik vi har sett det lenge i USA. Hvor langt er den illiberalt innstilte høyresiden villig til å gå i Europa? Hvor er vippepunktet? Det går et skille mellom konservative som holder fast på demokratiets liberale grunnprinsipper, og de som forkaster alt som smaker av liberalt. Mellom de som sverger til institusjonenes uavhengighet, og de som vil operasjonalisere dem ideologisk. Mellom de som advarer mot kaos og radikalisme, og de som sverger til kaos og radikalisme. Mellom de som forutsetter pluralisme og maktskifte i ordnede former, og de som betrakter pluralisme og maktskifte i ordnede former som hindringer. Men dette skillet må bli klarere og mer kontant i årene som kommer.

Før kommunismens sammenbrudd sverget ytre venstre til forestillingen om «den reelt eksisterende sosialismen». Logikken var ikke som hos de liberalt innstilte, at verden er i konflikt mellom frihet og tyranni, men heller at verden var i konflikt mellom klassene. De sosialistiske landene, selv om de ikke var perfekte, befant seg altså på rett side av demarkasjonslinjen.

Ytre venstre var selvsagt ikke alene om dikotomiene. I mellomkrigstiden høstet Mussolini og Hitler støtte i enkelte borgerlige miljøer, og særlig i den borgerlige pressen. Fascismen kunne ikke uten videre avfeies i kampen mot de røde, mente de, til store protester fra andre borgerlige, ikke minst C.J. Hambro, som ganske sikkert også følte på stort ubehag over at Unge Høires medlemsblad utpekte Hitler til den europeiske sivilisasjonens redningsmann.

Også Aftenpostens utenrikskorrespondent, Niels Jørgen Mürer, skrev velvillig om naziregimets aktiviteter. I boken Det Nye Tyskland skrev han (til applaus fra ingen ringere enn Knut Hamsun) at «det som skjer i Tyskland, ikke lar seg avferdige med den enkle problemstilling: demokrati kontra diktatur».

Fremveksten av det Applebaum omtaler som «det nye høyre» avdekker ikke noe nytt, men tydeliggjør forhold som har vært der hele tiden: forestillinger om ulike sammensvergelser, elite vs. folk, med et felles referansepunkt i ideer om at det vestlige, liberale demokratiet er pill råttent, og at apokalypsen er nær. I det samme landet finner vi konspiratoriske verdensanskuelser: At det liberale Vesten planmessig og i full bevissthet har demontert det nasjonalstatlige gjennom innvandring og globalisering for å tjene egne interesser (blant annet kjent som teorien om The Great Replacement).

For liberalt innstilte konservative er ikke det særlig gjevt. Sett fra vårt perspektiv oppleves det en utglidning på høyresiden, blant folk som mener veldig sterkt at nasjonalstaten er i ferd med å gå tapt. Om Trump eller Le Pen ikke er noe de ideelt ville foretrukket, representerer de allikevel den reelt eksisterende nasjonalismen, en slags redning, i en tid der de liberale har ramponert det autentisk folkelige, overlatt podiet til woke og deretter dratt opp stigen etter seg. Her finner vi muligens Tybring Gjedde, som både har lovprist den høyreautoritære Viktor Orbán og foreslått fredsprisen til Donald Trump.

Antiwokeisme over alle støvleskafter

Mye av kritikken mot wokeisme har noe for seg. Det er mye intolerant, historieløst og rent frem autoritært over deler av den. Problemet oppstår ikke så mye i kritikk av woke, men i fremstillingen av dens betydning og omfang. Som hos de fleste andre radikale ligger mye av den politiske og følelsesmessige energien og mobiliseringen i å male frem en apokalyptisk utvikling som skjer i et halsbrekkende tempo.

For hvor farlig er woke, og hvor mye er det av den? Ikke på langt nær så skjebnesvangert som ytre høyre vil ha det til. Da må det overdrives, omtrent etter den samme logikken som blant ytre venstre: Ting må være riktig ille før du kan rasjonalisere og rettferdiggjøre omveltninger og angrep på demokratiet.

Antiwokeismen har i sin mest rendyrkede form langt på vei utviklet seg til et demagogisk verktøy, og ikke et nyttig tilskudd til nødvendig debatt. Kritikk av woke blir til at rasisme praktisk talt ikke finner sted. Her ser man overbevisning om en slags ideologisk planmessighet designet for å undergrave og indoktrinere, i alt fra skoler, universiteter, medier og like inn i det juridiske og statlige. Selv intellektuelle kan prioritere på politisk intuisjon. Kritikk av de progressive blir en besettelse, slik at man mister demokratiske reflekser når angrep mot ytringsfrihet og demokrati kommer fra «ens egne». Kanskje havner man til slutt i Budapest med pomp og prakt hos Viktor Orbán, slik både Douglas Murray, Roger Scruton og Jordan Peterson temmelig ukritisk har gjort.

Noen vil sikkert lese denne teksten som en fullstendig devaluering av konservative bekymringer. Eller som et forsvar for progressiv wokeisme og ultraliberal innvandringspolitikk. Slik er det ikke – og folk må ellers tolke som de ønsker. Hovedbudskapet i denne teksten er enkel og relativt universell: Strekker du strikken for langt, så ryker den! Simple as that!

Det høyresiden etterhvert må komme til en felles erkjennelse av, er at det ikke er woke som truer våre demokratier. Det burde være åpenbart for alle at vi er under angrep fra ytre høyre, på flere fronter.

Den nasjonalkonservative kulturpessimismen hadde lenge dårlige kår i offentligheten; det innebar et visst stigma å fronte den, selv om den i noen sammenhenger var nødvendig. Den økte oppslutningen om høyrepopulismen åpnet ventilene; mange kulturpessimister lot seg dupere av radikale ideer. Så kom flyktningkrise og Trump i Det hvite hus, som for alvor åpnet slusene. Skammen ble lagt til side hos flere og flere. Vi fikk en ganske markant økning i såkalte alternative medier. Spørsmålet nå er om Putin har sørget for å skru igjen kranene noen hakk. Jeg tror dessverre ikke nødvendigvis det – selv om oppslutningen om radikale høyrepartier har sunket flere steder i Europa i de senere årene.

Når ballen først har begynt å rulle, tar det tid å endre oppfatninger. Det igjen peker på det mest deprimerende av alt i denne oppsetningen: Den demokratiske beredskapen blant altfor mange velgere er altfor lav. Det er heller ikke gitt, og det er en lærdom vi smertelig har fått erfare, at alle mennesker egentlig ønsker demokrati. De vil ha rett og få rett, fremfor å dele på realiteter og kompromisse.

Det er like innlysende som det er sant. Og radikale populister vet det utmerket godt, det ligger i navnet. Det er absurd at populistiske eventyrere uten blygsel kan servere fortellinger om at folket skal styres av ikke-eliter på folkets vegne, bare de selv kommer til makten. Slike forestillinger siver ut fra deres gods, parnasser og forretningsimperier. Eller fra kommunistenes og de venstreradikales nomenklaturiske tradisjoner (Die Partei hat immer recht). At folk flest vil angre bittert når de får diktaturet sitt, er en historisk erfaring som menneskeheten ser ut til å være dømt til å gjenta.

Putin, frelseren

Det er mange som håper at invasjonen i Ukraina kan være en game changer for liberalt demokrati. Ikke minst håper mange at viktige deler av ytre høyre, høyrepopulister og hesteskofolk vil ta til vettet og forstå hva som virkelig betyr noe i den krisen vi står oppe i. De håper også at de mange koblingene mellom radikale nasjonalkonservative i Vesten og Putin-regimet vil opphøre.

Det er ikke så sikkert.

En ganske tydelig tendens er at jo lenger ut til høyre, desto større sympati eller forståelse for Putin. Vi må ikke veldig langt til høyre før det begynner å knirke: om EU, Nato-ekspansjon, våpen …

Det er selvsagt merkelig at erkekonservative og andre høyrepopulister mer eller mindre støtter et regime som er en trussel mot Vesten, men som også er en arvtager etter Sovjetunionen. Men Putin betraktes som en framifrå kulturkriger, en sterkemann som dessuten høster lovord fra en rekke høyrepopulistiske politikere og partier. Verden går sånn sett på auto-repeat; når konflikter hardner til, blir min fiendes fiende en enda bedre venn.

I USA fremstår deler av GOP nærmest som landssvikere. Vladimir Putin autoriserte «påvirkningsoperasjoner rettet mot å ødelegge president Bidens kandidatur og Det demokratiske partiet, støtte Trump, undergrave offentlig tillit til valgprosessen og forverre sosiopolitiske splittelser i USA», het det i en rapport fra ODNI (et av USAs etterretningsorganer). Det sier litt om sentrifugalkraften som ligger i den ideologiske bunnplanken som binder sammen putinisme og andre former for anti-moderne, illiberal autoritarianisme.

Til Dagbladet trekker den amerikanske historikeren Timothy Snyder en klar linje fra Trumps presidentskap til invasjonen i Ukraina: «Trump viste åpenlys forakt for demokratiet og beundring for tyranner. Han støttet russisk imperialisme og behandlet Zelenskyjs Ukraina som søppel … Det aller viktigste er trolig måten Trump forlot Det hvite hus på. For bildet av USA 6. januar 2021 – det er bildet av et land som kneler. Russerne så dette og tenkte hm, der har vi et demokrati som kanskje kan bli veltet. De elsker å snakke om 6. januar i Russland.»

Den brutale invasjonen i Ukraina er på kort sikt dårlig nytt for ytre høyre. Alt tyder på at de fleste velgerne deres fordømmer invasjonen. Men knirkingen vil ganske sikkert fortsette. Over tid, når krigen roer seg, vil nok den schmittianske fristelsen være for sterk til å motstås. Det blir mange bølgedaler å surfe på.

I USA er GOP relativt delt på midten i en ganske uforståelig smørje. Den hardeste førerkulten er på konspirasjonskjøret og støtter mer eller mindre Putin. Et annet segment er på linje med den russisk statspropagandaens fremste amerikanske ressurs, ekstreme Tucker Carlson i Fox News. Det vil si at USA ikke bør blande seg inn i det Putin finner på (hva har han gjort mot oss?). Resten av partiet vil ha sterk lut mot Putin, men ser på det som langt viktigere å bruke krigen i Ukraina som ammunisjon mot Biden og Demokratene. Hvis GOP vinner mellomvalget i november og med Trump i 2024 kan vi med en viss sikkerhet regne med at USA trekker seg tilbake fra Europa, at Nato-samarbeidet helt eller delvis avsluttes, og at Putin i effekt vil få amerikansk blankofullmakt til å gjøre som han vil.

«Politikken jeg representerer, er den samme som representeres av Trump og Putin», uttalte russiskfinansierte Marine Le Pen for noen få år siden. Velgerne lot seg ikke avskrekke av Le Pens tidligere utilslørte beundring for Putin; hun fikk 42 prosent av stemmene i aprilvalget. Selv om Le Pen er forsiktig og kommer med fordømmelser av Putins angrepskrig, er det nærliggende å tro at et presidentskifte i Frankrike ville ført til en langt mer samarbeidsvillig og apologetisk linje vis-à-vis Russland. Den høyrenasjonalistiske omfavnelsen av Putin stikker dypt.

Mange forestilte seg at putinvennlige Viktor Orbán ville svekkes betraktelig av overfallet på Ukraina. Det har ikke skjedd. Valget i mars viste det klart. Orbán har seilt opp som en slags fredsmegler, og det har falt i god jord hos engstelige ungarere, som dessuten er bekymret for egen økonomi og energipriser. Orbán vil nødig sanksjonere mot Russland, og har utropt Zelenskyj til en slags motstander i samme åndedrag som Brussel og «mainstream medier».

Et bilde som har brent seg fast på netthinnen er en av Kremls våpendragere Matteo Salvinis famøse posering på Den røde plass med Putin på t-skjorta. Ordføreren i en polsk by nær grensen til Ukraina konfronterte Salvini mens han besøkte regionen i mars, viste frem den samme t-skjorta og fordømte ham som en Putin-venn Salvini ble selvsagt fornærmet.

Legg ellers merke til at den mer radikale høyresiden ufortrødent kjører videre på anti-woke. Det er påfallende (og dessverre forutsigbart) at verken Putin eller Trump-2024 «skremmer» mer enn progressiv identitetspolitikk og svenske pøbler. Kulturkrigen vil neppe avblåses eller settes på pause, demarkasjonslinjen er satt for lenge siden. Historisk sett har det aldri vært gode nyheter for liberalt demokrati at sterke politiske krefter finner skjebnefellesskap i det å være illiberale.

Hesteskoen

Den høyrenasjonalistiske bevegelsen kan vanskelig forstås uten å ta i betraktning det noe omstridte begrepet «hesteskoen». Et betydelig segment i bevegelsen befinner seg i limbo mellom høyrenasjonalisme og et slags sosialdemokrati. På den ene side snakker de om den vestlige sivilisasjonens sammenbrudd, om kristne verdier og maskulinitetens bedrøvelige kår i det liberale kaoset, om kjernefamilie, anstendighet og fedreland. Talepunktene er ikke nødvendigvis ektefølte, men fungerer utmerket som proxy for det som egentlig er etnisk nasjonalisme.

På den annen side snakker de ofte venstresidens språk i sosioøkonomiske spørsmål, til og med om klasse. Her til lands finner vi for eksempel en merksnodig forbrødring mellom trumpister, nasjonalkonservative og gamle AKP-ere.

Folk som står ganske langt til høyre i Fremskrittspartiet, snakker begeistret om Klassekampen. Det må sies å være ganske pussig. Det skyldes nok at Klassekampen profilerer seg som et alternativ til – og kritiker av – den identitetspolitiske venstresiden. Kritikken går ut på at identitetspolitikk tilslører de egentlige motsetningene i samfunnet, nemlig den mellom arbeiderklassen og herskerklassen. Det passer altså inn i den modellen som har gjort seg gjeldende blant nasjonalkonservative, der skottene mellom høyre og venstre i politikken har sprunget lekk. Her finner vi konservative og andre høyreorienterte som for få år siden betraktet USA som ledestjerne, men som nå til tider overgår venstreradikal demonisering, herunder en nyorientering, om USA, modulert etter Trumps absurditeter om birtherism, dypstaten og et rigget valg.

Det handler om krisemaksimering, som er en gammel leninistisk trope. Den viktigste årsaken til at ytre venstre ofte forakter liberale ideer (til og med liberalt demokrati) mer enn noe annet, er at liberale ideer og liberalt demokrati ikke er så verst. Hvis vi ser historisk på det, har liberale ideer og liberalt demokrati skapt de beste samfunn verden har sett. I motsetning til sosialistiske eksperimenter som har endt i havari og katastrofe for de som har måttet gjennomleve dem. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å skape revolusjonær forandring i samfunn der folk tross alt har det ganske bra. Da gjelder det å gønne på, skape narrativer om det liberale som ondskapens superstruktur.

Hvis vi ser bort fra endemålet, er både elendighetsbeskrivelsene og fiendebildene de samme inne i hesteskoen. Ytre venstre og ytre høyre deler prygelknaber: det liberale, globalisering, det transatlantiske og europeiske liberalbaserte samarbeid og så videre. Ytre høyre er kaosryttere, slik ytre venstre er det.

Ergo sum

I månedene og årene som kommer, har høyresiden to grensestolper som skal passeres: putinismen og trumpismen. Fire nye år med Trump vil innebære grovt skadeverk på det amerikanske demokratiet. Det sier sitt om hvilket innhogg kulturkrigen har gjort.

Man skal ikke undervurdere hvilket inntrykk det gjorde på deler av den amerikanske hvite majoriteten at Obama ble president i USA. Det var et hardt slag for noen. Den veltalende, beleste, belærende og – fremfor alt – fargede Obama var selve personifiseringen av motbakken mange hvite – særlig fra den konservative arbeiderklassen – oppfattet seg å stå i. Ringen av frustrasjon og harme, tapt sosial og kulturell kapital som, reelt og forestilt har ridd svært mange amerikanere helt siden den amerikanske borgerkrigen, ble på et vis sluttet med den høyreiste elegantieren. Det begynte for alvor å ulme med Tea Party. Da Trump kom seilende inn på manesjen med sitt snakk om at Obama ikke var amerikaner, ikke på ordentlig, ble det opplevd som befriende. En type befrielse som høyrepopulister både i USA og i Europa er mestere i å tilby sine tilhengere. Velgerne gis mulighet til å si og mene ting som de politiske og kulturelle elitene ikke har «tillatt» tidligere. Det er lov å være bølle og «si det som det er», som det heter. Det er lov å si at det nesten ikke er mulig å være hvit lenger.

En høyreside som ikke samlet makter å snu ryggen til Trump, er uverdig. Det handler ikke bare om de som direkte støtter Trump, og hans sykofanter, men i enda større grad om de som rasjonaliserer Trump: La gå at han er en bølle og en løgnhals, pest eller kolera, men han har noen poenger og «hvis valget står mellom pest og kolera …». Eller omtrent like ille: Alle snakker om Trump, men INGEN snakker om hvorfor han ble valgt. Det er neppe mange temaer det er skrevet så mye om som trumpismens årsaksforklaringer (fra meg inkludert). «Ingen»-argumentet er egentlig kodespråk for at en ekte patriot må forstå at wokeismen er totalitær, og at trumpismen derfor er en redningsplanke.

Slike former for rasjonalisering hopper lett bukk over det Trump representerer, nemlig et autokratisk USA, drevet frem av forsøksvist statskupp og en fascistisk tilhengerskare, samt at den mest undervurderte enkeltdriveren bak MAGA utvilsomt er rasisme.

Det mange – i alle fall frem til den 24. februar – ser ut til å ha glemt, er at heller ikke liberalt demokrati er en søndagsskole. Det er en hardt tilkjempet idé, som, om vi ser litt kynisk på det, har kostet ufattelig mange menneskeliv for å overleve. Det har vært en kamp på bare nevene. Men kan vi forvente drahjelp fra de nasjonalkonservative?

I Frankrike vant Macron med god margin over den høyreradikale Le Pen. Det europeiske demokratiet hangler videre, blir det sagt. Måten vi har samlet oss mot Putin på, tyder på fornyet styrke og gjenfunnet bevissthet.

Det er på ingen måte sikkert at de verste spådommer (for eksempel mine) vil slå til. Men selv om historien ikke er predestinert, kan vi skru klokken ti år tilbake og spørre oss selv om vi hadde forestilt oss et så fragmentert og polarisert Vesten som det vi har opplevd. Inntoget av en semi-fascistisk løgner i Det hvite hus som setter Nato-samarbeidet i fare. Stormingen av Kongressen, et mulig statskupp i USA. En fullskala blodig krig i Ukraina anført av en hevngjerrig diktator av den arkaiske typen, som setter hele verden ut av balanse? Om ikke annet viser dette at historien «på et blunk» endrer seg dramatisk og relativt uforutsigbart. I Frankrike fikk Le Pen mer enn førti prosent av stemmene. Det er nytt presidentvalg om fem år. I mellomtiden vil Vesten merke godt til økonomiske problemer, energikrise, økte kostnader for sikkerhet, utslitt befolkning og regjeringer og – muligens – krakelering av samholdet landene imellom.

Så kan vi legge til hva sanksjonene mot Russland på sikt vil innebære. Hvis krigen og sanksjonene drar ut i tid, kan vi med stor sikkerhet anta at ytre høyre, høyrepopulister og hesteskofolk (til stor del også ytre venstre) vil gripe til det økonomiengstelige handlingsrommet med stort begjær. Det er her de vil kunne finne sin slagmark, ikke i å bygge et nytt, sterkere liberaldemokratisk europeisk, transatlantiske fellesskap.

Resten av høyresiden bør ta på seg boksehanskene. Under den kalde krigen var høyresiden stort sett forent i tanken om en felles ideologisk politisk fiende i kommunismen. I det store og hele var kommunismen en ytre, oversiktlig fiende. I dag er det ytterliggående populister og nasjonalister som truer demokratiene våre, fra vår midte. Med en somme tider alliert i øst som invaderer demokratier i Europa. Sånn sett er ideologier og akser ufullstendige orienteringspunkter hvis du vil bevare demokratiet. Mye endrer seg i historiens gang, mens mye ikke gjøre det. Hele det forrige århundre var egentlig en kamp mellom de på den ene siden som betraktet kampen mellom demokrati og tyranni som en hovedmotsetning, på den andre siden de som fant hovedmotsetningene mellom klasser, nasjoner eller guder. Slik sett er Ukraina historisk sett et tydelig tegn på det relativt konstante. Hvor vil den mer eller mindre radikale høyresiden befinne seg om, la oss si om tre år?

Hvem vet?

Innlegget er på trykk i Minerva nr. 2.2022.