Demokrati

Er vi villige til å sette det liberale demokratiet i spill?

Kan det bli vanskelig å komme på rett spor igjen? Et sted å begynne kan i alle fall være at vi senker skuldrene og tenker selv, i stedet for å la oss bondefange av støyfabrikker. Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 4. juni 2019

De store sentrumspartiene gjorde det jevnt over dårlig i forrige helgs EU-valg. Selv om resultatene var sammensatte (liberale og grønne overrasket positivt), er den generelle trenden likevel den samme som vi har sett en stund: Det politiske sentrum, de tradisjonelle folkepartiene, taper terreng og populister av ymse sorteringer er i fremgang mange steder.

Dette kan på sikt bli et stort problem for de liberale demokratiene. Hvorfor?

Historie er ingen enkel sak, særlig ikke det vi omtaler som årsaksforklaringer. Det er likevel liten tvil om at våre liberaldemokratiske velferdsstater i stor grad er resultater av dynamikk mellom moderate venstre- og høyrekrefter. Altså av politiske posisjoner, av statsbærende partier, som evnet å lytte til hverandre og som kunne leve med kompromiss. Slik fikk vi samfunn med maktfordelende institusjoner, gode sosiale ordninger samt åpne og frie økonomier.

Samtidig er en viktig bærebjelke i den liberaldemokratiske velferdsstaten det vi kan kalle for en pluralistisk – en mangesidig – offentlighet.

Kort fortalt innebærer det at store deler av etterkrigstiden har vært preget av sivilisert konflikt. Pluralismen forutsetter altså at mange av våre ideer og ønsker er uforenlige, og at den eneste måten dette kan løses på, er å leve med kompromisser. Pluralismen forutsetter altså at vi skal være enige om å være uenige, og derfor også tolerere hverandres syn.

Et liberalt demokrati vil derfor, av «natur», aldri kunne være et perfekt samfunn. Liberalt demokrati er rotete fordi det skal være rotete. Fordi mennesker er så ulike og med så mange forskjellige preferanser, legninger, interesser og normer, at om de skal involveres i demokratiet (og det skal de), må resultatet bli det motsatte av strømlinjeformet. Satt på spissen kan vi si at frihet også er frihet til å ta valg som ikke er bra for en. Det samme gjelder for liberalt demokrati som sådan. Et liberalt demokrati kan komme i alvorlige selvpåførte problemer.

Et fellestrekk blant radikale høyre- og venstrepopulister, eller andre radikale krefter, er ikke bare uvilje mot meningsmangfold, men også viljen til å fikle med maktfordelende institusjoner for å få direkte og udiskutabelt gjennomslag for endringer. Det er altså ikke bare politiske saker kanonene rettes mot, men også det politiske systemet – det liberale demokratiet.

Populister og radikale er følelsesryttere som ser seg tjent med mistillit. Det er ikke så vanskelig å forstå: Ved å hausse opp anklager mot grupper i befolkningen, ved å fortelle at de andre er dårlige mennesker eller har dårlig moral, at de er rasister eller ikke er glade i landet sitt, forsterker man også motsetningene mellom gruppene. Selvsagt finnes det både dårlig moral og dårlige mennesker. Problemet er bare at blant de radikale deles røde og gule kort ut før man har rukket å tenke seg om, enn si før en har fått i stand en ærlig og åpen samtale.

Når folk mister hodet er det lett å gå seg vill og senke terskelen for toleranse. Vi har fått et mildt sagt uoversiktlig og forvirrende politisk landskap der ytterfløyene til dels dominerer og kontrollerer det offentlige ordskiftet. De radikale er sinte og har lett for å ty til autoritære løsninger for å skyfle vekk motstand, mens moderate trekker seg unna. I urolige tider med stor indre konflikt, er den liberale statsmakten utsatt, og kan i verste fall gå i stykker. Det ligger i det liberale og i toleransens natur, at radikale kan hamre løs på institusjoner og sedvaner som er basert på gjensidig tillit, og i verste fall lykkes.

Vi lever i en tid som av mange omtales som polariserende. Men hva er kjernen i denne polariseringen? Her finnes mange forklaringer, om ulikhet, globalisering, innvandring og fremmedgjøring. Selv holder jeg en knapp på at mye dreier seg om kultur. Verden er enkel i all sin kompleksitet fordi den handler om mennesker, selv i den digitale tidsalderen.

Historien er på mange måter en lang rekke av handling som møter reaksjon, eller det sosialpsykologer omtaler som stimuli og respons. Ikke sjelden kan reaksjon komme i form av hevn, bitterhet og sinne. Det gjelder vanlige folk og det gjelder for så vidt også politisk lederskap. I tillegg er politisk lederskap flinke til å utnytte slike mekanismer.

Mye handler om at den gamle og den nye tiden er på kollisjonskurs. Mellom det progressive og tradisjon, mellom fremtid og fortid. Ikke bare på et politisk og ideologisk plan, men også på helt fundamentale måter som har med folks hverdag og bakgrunn å gjøre.

Konflikt mellom det progressive og det tradisjonelle er på ingen måte noe nytt, men den har tiltatt i styrke, ikke minst gjennom flokkmentaliteten som foregår på ulike digitale plattformer.

Konflikten mellom det nye og det gamle kan illustreres med et snøskred. Forutsetningen for snøskred er at terrenget er bratt. Snøskred forekommer i ustabile forhold og svingninger i temperatur, slik at ny snø løsner fra et underlag av gammel og kompakt snø.

I grove trekk kan man si at kulturkampen dreier seg om to svært ulike verdener som beveger seg i ulike lag og i ulikt tempo. På toppen har du den nye verden, den globaliserte fremtidsrettede troen som materialiserer seg i politiske institusjoner og progressive ideer, modernitet, flerkultur, feminisme, nye arbeidsmarkeder, høyere utdanning, teknologi og frihandel. Den beveger seg i et rasende tempo. Europa i dag er nesten ikke til å kjenne igjen. Det KrF mente for tyve år siden er i dag av mange ansett for å være nesten ekstremt.

Under dette laget finner vi gårsdagen, et lag som beveger seg langsommere. Det består av kulturelle drag, identitet og historie. Det består av mennesker som ikke kjenner seg igjen i den nye verdenen. De har gjerne lavere utdanning og lønn, og sokner til tradisjonelle verdier som familie, kirken, nasjonen og konservativ moral.

De ser politiske eliter som virker som om de er mer opptatt av asylsøkere enn egne borgere. De ser en liberal offentlighet som setter opp feministiske og antirasistiske tablåer som har som undertekst at alt som er gammelt er umoralsk og forkastelig. De ser en progressiv offentlighet som snakker varmt om «fremmede» kulturer, men rakker ned på sin egen. Men de har vanskelig for å sette fingeren på hva det langsomme draget egentlig innebærer, særlig i møte med akademiske utlegninger om at alt vi har er lånt fra andre steder.

I de politiske elitene har man nok undervurdert muligheten for at massive motreaksjoner kunne komme. Undervurdert er nok også att kultur og identitet endrer seg saktere og i andre baner enn politiske vedtak og store institusjoner. I sin bok «The road to somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics» trakk den britiske forfatteren og journalisten David Goodheart opp litt av de samme linjene, med begrepene «somewheres» og «anywheres».

I våre pluralistiske demokratier har det vært rom for både progressive og tradisjonalister. De har blitt ansett som ulike, men legitime utsyn, og de har kunnet leve i noenlunde fordragelighet. De liberale demokratiene har kunnet turnere motsetningene. Men ting er altså i ferd med å skje, frontene hardner. Det som er riktig urovekkende er at den mye omtalte kulturkrigen er i ferd med å splitte opp offentligheten uten noe som ligner på felles grunn. I prinsippet er det borgerkrigens logikk, altså det motsatte av sivilisert konflikt. Radikale krefter til høyre ser til forbildet Viktor Orbán og den intolerante venstresiden hamrer løs på det minste avvik. Felles har de en forestilling om at den andre skal bekjempes og overvinnes og at våre samfunn er råtne inn til roten.

Kanskje er det på tide at vi løfter blikket og ser oss rundt i verden. Oslo Freedom Forum 2019 ble nylig avholdt i hovedstaden. Her fikk vi vitnesbyrd fra mennesker som lever i fullstendig ufrihet og i nedverdigende fattigdom. Det gjelder majoriteten av mennesker på jorda. Så kan vi vende blikket tilbake igjen: Hva er det vi har her? Hva er alternativet? Er vi villige til å sette det på spill?

Våre lover og vår maktspredning, det demokratiet vi har, er helt avhengig av en befolkning som støtter opp om det. For «good laws require good people», som det ble sagt på Oslo Freedom Forum. Over tid vil en illiberal og intolerant offentlighet tære på den gjensidige tilliten som på sikt er en betingelse for liberalt demokrati.

Kan det bli vanskelig å komme på rett spor igjen? Det sies jo at store skuter er vanskelig å snu. Et sted å begynne kan i alle fall være at vi senker skuldrene og tenker selv, i stedet for å la oss bondefange av støyfabrikker. Men for å kunne tenke klart, trenger vi informasjon og oversikt over meningsmangfoldet. Å sensurere eller fordrive meninger vi ikke liker er derfor en dårlig fremgangsmåte. Da er det bedre å erkjenne at utgangspunktet alltid vil være at folk vi må leve sammen med ofte har svært ulike verdier og livssyn. Innstillinger der det gjelder å gjøre rent bord og vinne alle kamper er ikke bare destruktive og fordrivende, de strider også mot pluralismens grunnideer.

Et sted på veien ble gammel visdom om gylne middelveier litt borte. Hvis vi skal komme videre kan ikke dette fortsette. Det er helt åpenbart at historien går fremover. Den virkeligheten vi lever i i dag – teknologisk, kulturelt, sosialt og globalt – kan knapt reverseres. Men for å finne løsninger, kan vi ikke lulle oss inn i forestillinger om at alle mennesker dypest sett ønsker det samme fremskrittet. Vi vil alltid leve med en stor befolkningsgruppe som er tradisjonelle – både blant gamle og nye landsmenn.

Det er sunt at ulike verdisett drar i ulike retninger, på samme måte som det er sunt for politikken at ulike ideologier drar i ulike retninger.

Mennesker ønsker forandring, men gjerne i et varsomt og forståelig tempo.

Artikkelen er publisert hos VG 2.6.19.