Wolf, Martin: The Crisis of Democratic Capitalism

Martin Wolf etterlyser en ny New Deal – før det er for sent

Både demokratiet og markedsøkonomien står og faller på et borgerlig engasjement for det felles beste, hevder Wolf i sin nye bok.

Av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Martin Wolf er en fremtredende representant for en sjelden rollekombinasjon: Både økonomikommentator i Financial Times og offentlig intellektuell. Med sin nye bok, The Crises of Democratic Capitalism, kommer den sistnevnte rollen og det tilhørende samfunnsengasjementet tydeligere frem enn i Wolfs tidligere bokutgivelser. Samtidig trer også likhetstrekkene mellom Martin Wolf og hans forbilledlige forgjenger i Financial Times, Samuel Brittan, tydeligere frem. Det likhetstrekket gjelder interessant nok også deres forsvar for en moderat og inkluderende liberalisme. 

The Crisis of Democratic Capitalism er utvilsomt den mest betydningsfulle boken Martin Wolf noen gang har skrevet. Den handler først og fremst om politisk økonomi, om hvordan politikken påvirker økonomien og, motsatt, hvordan økonomien påvirker politikken. Leseren vil, som vanlig, få innfridd sine grunnleggende forventninger til en tekst av Martin Wolf: En kompromissløs holdning til å basere analyser og argumenter på fakta og empirisk evidens. 

Denne kvaliteten kommer godt med i en bok som legger stor vekt på å analysere hva som har gått galt i viktige vestlige land, spesielt i USA og i Storbritannia, i løpet av de senere tiårene – på en måte som har bragt samspillet mellom politikk og økonomi inn i en negativ spiral som setter både demokratiets og markedsøkonomiens fremtid i fare.

Men dette er også en brannfakkel av en bok som evner å trekke linjene fra alvorsfylte og faktabaserte analyser til å forstå hvordan samfunnsutviklingen faktisk påvirker den menneskelige situasjon, vår rettferdighetsfølelse og opplevelse av tilhørighet, likeverd, trygghet og livsmuligheter. På denne måten skaper også Wolf en tydelig forbindelse til sine ideer om hva han mener må gjøres for å snu mange års feilutvikling til det bedre, samt hvorfor dette summerer seg til en ny samfunnskontrakt – en ny New Deal. 

Wolfs bok kan vanskelig tolkes som noe annet enn en handlingsvekkende advarsel til ledere og opinionspåvirkere i vestlige demokratier, spesielt i USA og i Storbritannia, om hva som nå står på spill. Bokens siste tre setninger sier det meste:

This is a moment of great fear and faint hope. We must recognize the danger and fight now if we are to turn the hope into reality. If we fail, the light of political and personal freedom might once again disappear from the world.

I forordet skriver Wolf at bokens hovedbudskap er ganske enkelt: «Når vi ser nærmere på hva som er i ferd med å skje i økonomien og i politikken, må vi erkjenne behovet for betydelige endringer, hvis vestlige kjerneverdier som frihet, demokrati og opplysning skal ha en sjanse til å overleve».

Med pålitelig kompass gjennom et problemfylt landskap 

I del I av boken forklarer Wolf hvorfor det liberale demokratiet og markedsøkonomien henger sammen som «symbiotiske tvillinger» og hvordan det gjensidige styrkeforholdet mellom disse to grunnpilarene i det vestlige samfunnssystemet har utviklet seg historisk. Wolf levner liten tvil om hvorfor velstående demokratier er omgitt av en markedsøkonomi og hvorfor velfungerende markedsøkonomier frembragte demokratier med allmenn stemmerett. 

Wolf er like klar i sin betoning av den avgjørende balansen mellom individuelle handlinger i konkurransedrevne markeder og kollektive demokratiske beslutninger, og fremfor alt hvorfor demokratiets overlevelse er kritisk avhengig av at økonomisk makt og politisk makt holdes strengt adskilt fra hverandre. 

Han ser prinsipielt to kilder til å ødelegge denne balansen; en sosialistisk og en plutokratisk: «state control over the economy, and capitalist control over the state». Begge er eksempler på hyperkonsentrasjon av makt, gjennom en fusjon av økonomisk og politisk makt, og begge er uforenlige med både et liberalt demokrati og en konkurransebasert markedsøkonomi. 

Wolf fastholder på en overbevisende måte hvorfor «demokratisk kapitalisme», definert som kombinasjonen av liberalt demokrati og markedsøkonomi, bør forbli det ledende kompasset gjennom vår tids mange utfordringer – forankret i institusjoner og normer som gir effektiv beskyttelse av personlig frihet og demokratiske rettigheter.

Det store samfunnsdramaet utspiller seg på den økonomiske scenen

I den analytiske del II av boken, «What Went Wrong», blir leseren gitt en grundig og faktabasert forklaring på hvorfor en dårlig økonomisk utvikling over tid spiller hovedrollen i undergravingen av demokratiske institusjoner. Wolf understreker spesielt hvordan finanskrisen (2008-2009) bidro til et trendskifte. Dels gjennom forvitring av den alminnelige tilliten til etablerte eliter og dels gjennom å ramme sårbare grupper spesielt hardt. Pandemien bidro ytterligere i samme retning.

Wolf mener derfor at de nye truslene mot demokratiet, fra ulike former for autoritær populisme, best lar seg forklare som en kulturell motreaksjon, et «backlash» mot langsiktige og dyptgripende sosiale og økonomiske endringer. Eller som Wolf spissformulerer det: «When frightened and insecure, humans go angrily tribal. It is as simple – and as dangerous – as that». 

Den store tragedien på den økonomiske scenen har, ifølge Wolf, vært den politisk betingete fremveksten av en rigget og degenerert form for kapitalisme, med svært uheldige sosiale konsekvenser for økonomisk og geografisk ulikhet, opplevelse av sosial trygghet, like muligheter, verdighet og alminnelige fremtidsutsikter. 

Wolf er på sitt mest overbevisende når han systematisk gir innblikk i hvordan vekselvirkningene mellom en rekke ulike endringskrefter har gjort en slik rigget kapitalisme mulig. Det handler om alt fra vekst i lobbyisme og politisk tilkarringsvirksomhet, svekket konkurranse og konkurransepolitikk, digitale nettverksmarkeder, finansiell overekspansjon, utradisjonell pengepolitikk, ekstremt lave renter og høy vekst i formuesverdier, internasjonale ubalanser, mindre omfordelende skatte- og velferdspolitikk, teknologiske endringer i disfavør av lavt kvalifiserte arbeidere, ulike typer Kina-sjokk, skattemessig forskjellsbehandling via skatteparadiser og skatteomgåelse, lav produktivitetsutvikling osv. 

I tillegg kommer fremveksten av kunstig intelligens, samt ytterligere tilbudssjokk etter pandemien og Russlands angrepskrig mot Ukraina, og naturligvis fremveksten av antiliberale regimer og undergraving av den internasjonale liberale orden. 

Et viktig poeng er at den internasjonale trenden i retning av en degenerert form for kapitalisme har løpt parallelt med den såkalte demokratiske resesjonen siden 2006. Wolf konkluderer den analytiske delen av boken med følgende ord:

Certainly, the core democratic institutions do not protect themselves. They need to be protected by people who understand and cherish the values they defend, particularly members of commercial, political and intellectual elites.

Wolfs reformagenda: En ny New Deal

Del III av boken, «Renewing Democratic Capitalism», handler om økonomiske og politiske reformer som trengs for å redde det liberale demokratiet. Wolf tror at vellykket fornyelse er mulig i liberale demokratier, men at det trengs mer enn «imaginative and decent leadership» for å lykkes. Det trengs først og fremst ideer. 

Wolfs grunnleggende antagelse er at det vil bli umulig å kombinere et demokrati med allmenn stemmerett med en markedsøkonomi, hvis 1) demokratiet ikke oppleves å være åpent og påvirkbart av folk flest, og hvis 2) markedsøkonomien ikke viser seg å tjene interessene til det brede laget av folket. 

Når vi kommer til Wolfs reformagenda møter vi samtidig på den største overraskelsen i boken: Reformagendaen er strukturert etter modell av hovedpunktene i Franklin Delano Roosevelts berømte tale om «The Four Freedoms» fra 6. januar 1941, kun noen måneder før signeringen av Atlanterhavspakten samme året. Roosevelts hovedpunkter var en liste over «the basic things expected by our people of their political and economic systems». 

Wolfs lett reviderte utgave av Roosevelts opprinnelige liste inneholder følgende prioriteter:

1. A rising, widely shared, and sustainable standard of living.
2. Good jobs for those who can and are prepared to do so.
3. Equality of opportunity.
4. Security for those who need it.
5. Ending special privileges for the few.

Med dette referansepunktet indikerer også Wolf at han har meldt seg på en diskusjon som ikke bare handler om Storbritannias fremtid, men i høyeste grad også om USAs fremtid. 

I utdypningen av punktene velger Wolf klokelig nok å holde seg på et prinsipielt plan, ofte med åpninger i flere retninger. På den måten rekker han også over en lang rekke foreslåtte forbedringer, ikke nødvendigvis sett fra et nordisk perspektiv, men i høy grad fra et britisk og amerikansk perspektiv – i alt fra makroøkonomisk politikk til «dansk» flexicurity i arbeidsmarkedet og studielån-ordninger. Interessant nok argumenterer Wolf tydelig mot ideen om en universell grunninntekt for alle (borgerlønn), både ut fra et økonomisk og fra et samfunnskontraktsperspektiv. Her argumenterer Wolf også åpent mot sin kollega Martin Sandbu. 

Ikke overraskende mener Wolf at skattesystemet i mange land både bør reformeres i produktivitetsfremmende retning, samt at skattenivået samlet bør økes i land som USA og Storbritannia for å finansiere et mer robust «universal welfare system». Wolf argumenterer dessuten for skatt på grunneiendom (grunnrenteskatt) og mot formuesskatt. 

Spørsmålet er om det finnes en ledende idé som sammenfatter Wolfs reformagenda? Den ideen, som, etter min mening, også tegner konturene av en ønsket samfunnskontrakt, finnes i to setninger på side 309 i den engelske utgaven:

What we need are societies that serve everybody, by offering opportunity, security, and prosperity. This is not what many high-income democracies now have.

Akkurat her føyer Wolf seg inn i en voksende litteratur som kretser rundt temaer som fornyelse av samfunnskontrakten og fornyelse av liberalismen. Samtidig blir vi klar over hvorfor Wolf flere steder viser til inspirasjon fra økonomen William Beveridge og filosofen Karl Popper. 

Vi må tenke mer som samfunnsborgere – på det felles beste

Etter noen generelle betraktninger om fornyelse av demokratiet og betydningen av liberale demokratier i verdenssamfunnet ender Wolf opp med et konkluderende kapittel under tittelen «Restoring Citizenship». I dette kapitlet møter vi på en sammenfatning av bokens sentrale budskap fra et samfunnskontraktsperspektiv. 

Det Wolf forsøker å få frem her, er at en vellykket fornyelse av demokratiet og markedsøkonomien trenger en motiverende idé som kan virke samlende. Wolf kaller denne ideen «citizenship», eller ideen om likestilte samfunnsborgere, og han appellerer til sine lesere om å tenke mer som samfunnsborgere, ikke bare som arbeidere, forbrukere, eiere, sparere og investorer. Det er denne ideen som binder oss sammen i et fritt og demokratisk samfunn, hevder Wolf.

Deretter avleder Wolf tre viktige aspekter ved den samme grunnideen: 1) At vi bryr oss om våre medborgeres muligheter til å leve gode og meningsfylte liv, 2) ønsket om å skape en økonomi som gjør menneskelig blomstring realistisk og mulig for alle, samt 3) å vise lojalitet overfor demokratiske og rettslige institusjoner og verdiene om åpen diskusjon og toleranse som underbygger disse.

Deretter gjør Wolf et ambisiøst forsøk på å liste opp ti konsekvenser av å sikte mot et samfunn som setter hensynet til alle borgeres velferd opp som øverste prioritet. Forsøket fortjener å bli gjengitt i sin helhet. Begrunnelsen for de ti punktene vil leseren finne på ulike steder i boken.

Her er Martin Wolfs samfunnskontrakt i 10 punkter:

1. Every citizen should have the reasonable possibility of acquiring an education that would allow them to participate as fully as possible in the life of a high-skilled modern economy.
2. Every citizen should also have the security needed to thrive, even if burdened by ill luck of illness, disability, and other misfortunes.
3. Every citizen should have the protections needed to be free from abuse, physical and mental.
4. Every citizen should be able to cooperate with other workers in order to protect their collective rights.
5. Every citizen, and especially successful ones, should expect to pay taxes sufficient to sustain such a society. 
6. Those who manage corporations should understand that they have obligations to the societies that make their existence possible.
7. Citizens are entitled to decide who is allowed to come and work in their countries and who is entitled to share the obligations and rights of citizenship with them.
8. Politics must be susceptible to the influence of all citizens, not just the wealthiest.
9. Policy should seek to create and sustain a vigorous middle class, while ensuring a safety net for everybody.
10. All citizens, whatever their race, ethnicity, religion, or gender are entitled to equality of treatment by the state and the law.

Martin Wolf har skrevet en viktig bok som fortjener å bli lest av mange. Det bør være vanskelig å komme gjennom denne boken uten å ta til seg budskapet om at fakta teller, og at når faktagrunnlaget underbygger behovet for reformer så tydelig som i dette tilfellet, er status quo «no sane option», som Wolf uttrykker det.

Teksten er publisert i Minerva 30.4.2023.