Bjørn Westlie: Mørke år: Norge og jødene på 1930-tallet

Den norskproduserte antisemittismens medansvar for Holocaust

Av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Bjørn Westlies nye bok bør gjøre det vesentlig enklere for flere å avvise forestillingen om at det norske Holocaust utelukkende er å betrakte som en pådyttet importvare fra en menneskefiendtlig okkupasjonsmakt.

Bjørn Westlies bok Mørke år, om Norge og jødene på 1930-tallet, føyer seg inn i en serie bokutgivelser i de senere år som har bidratt til å løfte frem og belyse stadig flere sider ved de mørkeste kapitlene i landets moderne historie: Den grusomme urett som ble begått overfor landets lille jødiske minoritet og som nådde sitt absolutte moralske bunnpunkt med arrestasjonene og deportasjonen av 773 norske jøder i 1942 og 1943, uvitende om sitt endelige bestemmelsessted: dødsleiren Auschwitz-Birkenau. 

Lenge var det lett – altfor lett – å tildele et nærmest udelt ansvar for det som skjedde til det okkuperende tyske naziregimet. Takket være de senere års mange studier og bokutgivelser, minnearrangementer og HL-senterets kontinuerlige opplysningsarbeid, har det norske medansvaret for Holocaust blitt stadig bedre avdekket. Det formidler et håp om at vår kollektive hukommelse for ettertiden vil bidra til å forsterke vårt liberale, demokratiske og humanistiske verdifellesskap, som et effektivt vern mot fremtidige forbrytelser mot menneskeheten. 

Fremmedfrykt og konspirasjonsfantasier

Det spørsmålet som journalisten og historikeren Bjørn Westlie forsøker å besvare i sin bok er begrenset til å gi et bilde av hvor utbredt antisemittiske holdninger og meninger var i norsk offentlighet på 1930-tallet. Spørsmålet blir belyst gjennom et bredt kildeutvalg som dekker alt fra politikere og partier, til viktige meningsdannende aviser og tidsskrifter, kirkesamfunn, bondebevegelsen, samt vitenskapelige og litterære kretser. 

Selv for en som forventet å finne mange tegn til brede understrømmer av befestede jødekritiske og antisemittiske holdninger i det norske samfunnet på 1930-tallet, er det vanskelig ikke å bli slått av hvor tilstedeværende selv de mest ekstreme konspirasjonsfortellingene om jøder var i norsk offentlighet. Attpåtil på en måte som aller mest minner om de aggressive og fordomsfulle ytringene som florerte i tysk offentlighet og politisk propaganda på samme tid. 

Den jødiske minoritetsbefolkningen i Norge var bitteliten (ca. 1520 personer før deportasjonene i 1942) og nærmest usynlig, som gruppe betraktet. Som Westlie viser, var det i svært liten grad de norske jødene som ble gjenstand for det utbredte jødehatet og de mytiske forestillinger om jødenes væremåte og natur. Det var mye mer snakk om en projisert ytre trussel, en nedarvet frykt for fremmede og fantasier om jøders sammensvergelser for å oppnå verdensherredømme, politisk («bolsjevikjøden»), økonomisk («pengejøden» eller «jødekapitalen»), kulturelt, vitenskapelig osv. 

Kirken, mediene og bondebevegelsen

Innen kirken var det ofte den religiøst betonte anti-jødedommen som var mest fremtredende og hvor det negative jødebildet noen ganger kunne anta uttrykksformer som «jesus-mordere». I det katolske tidsskriftet St. Olav kunne man i 1937 (merk årstallet: På dette tidspunktet var den jødiske befolkningen i Tyskland allerede mer enn halvert siden 1933) lese følgende om de tyske jødenes «utøylete maktbegjær»:

«Hensynsløst og ofte eksklusivt har de erobret de beste plassene hos vertsfolket både på politikkens, finansens, handelens, medisinens, rettsvesenets, litteraturen og teatrets områder og derved behersket de landets egne barn.»

Slik ble også ofte «jødeproblemet» formidlet i samtidens propaganda i Nazi-Tyskland, i et land med en jødisk befolkningsandel på rundt 0,5 prosent. Westlie dokumenterer at man i Norge samtidig kunne komme over lignende forestillinger om «jødeproblemet» på leder- og kommentarplass i Aftenposten og i en mer ytterliggående retning i bondebevegelsens hovedorgan, Nationen. Nationen hadde også i en lengre periode for vane å trykke en jødekarikaturtegning hver uke. Den jødiske befolkningsandelen i Norge var før deportasjonene startet høsten 1942 ikke større enn 0,5 promille.

Det hører med til historien at Aftenposten så sent som i oktober 2019 gikk ut med en offisiell unnskyldning for sine bidrag til å spre antisemittiske holdninger på 1930-tallet. Nationen, Bondelaget og Bondepartiet, som delvis ble stiftet på en antisemittisk programerklæring, har ifølge Terje Emberland ved HL-senteret aldri kommet med noen lignende offentlig unnskyldning eller beklagelse. 

Men Aftenposten og Nationen var ikke alene. Også i en rekke andre norske aviser florerte antijødiske kommentarer. Ikke overraskende var kretsene rundt Fedrelandslaget og Quislings parti Nasjonal Samling sterkt preget av antijødiske holdninger. Leseren blir også kjent med organiserte nazigrupper blant gymnasiaster i Oslo og i Bergen, som gjentatte ganger aksjonerte med anti-jødiske fyord fra salen mot teaterstykker med påstått jødisk innhold.

Få konsekvente motstemmer

Westlie velger bevisst å bruke mest plass i boken på å trekke frem mer etablerte mediekanaler for å vise hvor bredt de antisemittiske strømningene slo ned i norsk offentlighet. Her finner vi blant andre Bergensavisene Morgenavisen og Bergens Aftenblad, Norges Handels- og Sjøfartstidende, Tidens Tegn og Dagen. 

Blant de store avisene var det kun Dagbladet som stod frem med en konsekvent og tydelig redaksjonell stemme imot antisemittisme og «de nye sterke menn» på Europas politiske scene. Forretningsbladet Farmand, som i 1935 ble tatt over av økonomen Trygve J.B. Hoff, blir ikke nevnt av Westlie, men Hoff anga fra første stund en tydelig linje mot alle former for diktatur og frihetsundertrykkelse, med tydelige ord om Nazi-Tyskland behandling av jødene. 

Av en eller annen grunn får vi heller ikke vite så mye om Morgenbladet, som frem til det tydelige omslaget etter Krystallnatten i 1938 rommet mange forskjellige meninger, men som, ifølge Erik Rudengs grundige og ferske historiske fremstilling av avisens historie (2021), også målbar sterkt kritiske kommentarer til behandlingen av jødene i Tyskland før 1938. 

Det store etterlatte inntrykket man får etter å ha lest Westlies tankevekkende bok er tydelig. Antisemittiske holdninger og forestillinger hadde bred oppslutning i norsk offentlighet og samfunn på 1930-tallet. At dette er med på å forklare hvorfor den tyske okkupasjonsmakten fant så mange velvillige medhjelpere i planleggingen og gjennomføringen av deportasjonene av norske jøder i 1942/43, og knapt møtte sivil motstand, synes å være ubehagelig klart. 

Norsk antisemittisk kultureksport

Dessverre var det verre enn som så, noe Westlie så vidt berører, men som andre har utdypet grundigere. Jeg sikter her til hvordan kjente norske personligheter innen vitenskap og kultur leverte antisemittiske pionérbidrag, som i ettertid bare kan forstås som å bære ved til det tyske Nazi-regimets ideologiske og propagandistiske bål. Her står blant andre arve- og rasehygienikeren Jon A. Mjøen frem. Han ble invitert til å holde et foredrag i Nürnberg i 1935, på invitasjon fra det tyske nazipartiets mest grovkornede propagandist og redaktør av den antisemittiske avisen Der Stürmer. Dessuten var Svein Elvestad (Riverton) en av Tysklands mest populære kriminalforfattere, med sine sterkt fordomsfulle populærbeskrivelser av jøder som de typiske skurkene i sine fortellinger. 

Og så kommer vi ikke utenom den skjønnlitterære forfatteren Knut Hamsun, hvis forfatterskap ble løftet helt til topps i propagandaminister Joseph Goebbels litteraturkanon for tysk ungdom. Som Leo Löwenthal har vist i sin gjennomtrengende og avslørende litteraturkritikk av Hamsun, gjengitt på over 60 sider i samlingen Untergang der Dämonologen (1990), går det en ubehagelig rød tråd gjennom Knut Hamsuns forfatterskap. Hamsuns gjennomgående menneskebilde formidler en forestilling om et vesen som er grunnleggende skjebnebestemt av sin egen natur, underlagt «livets allmektighet» – et grunnleggende anti-liberalt og antidemokratisk menneskebilde som gjør begreper som frihet, rettferdighet, moral og menneskeverd overflødige. I tillegg kommer noen kjente tekstpassasjer med malende skildringer av populære vrangforestillinger om jøder og det typisk jødiske. Resten av den historien bør være kjent. 

Vi har ikke lov til å glemme

Det er så mye mer å lese og lære i Bjørn Westlies fortjenestefulle, lesverdige og høyst innlevende bidrag til historisk folkeopplysning. Det mest verdifulle med Westlies bok er kanskje at den gir oss nok en god grunn til å justere vår kollektive erindring om noe av det verste som har skjedd i moderne norsk historie. Westlies bok bør gjøre det vesentlig enklere for flere å avvise forestillingen om at det norske Holocaust utelukkende er å betrakte som en pådyttet importvare fra en menneskefiendtlig okkupasjonsmakt. 

Den største synden vi kan begå i dag mot både våre jødiske medborgere og mot vår felles humanitet er å glemme, for å låne et ord fra historikeren Fritz Stern. Da er det til god hjelp for kommende generasjoner å ha tilgang til pålitelige kilder som forteller noe viktig om hvordan nordmenn faktisk bidro til å gjøre det norske Holocaust mulig – det starter som kjent alltid med ord. Det gjør det fortsatt.

Teksten er publisert i Minerva 29.12.2022.