Vallejo, Irene: Evigheten i et siv

Boken lever

Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Hver dag produseres det flere bøker enn et menneske kan lese i løpet av et liv. Boken om bokens historie inspirerer til å lese enda flere av dem.

Irene Vallejo har skrevet bok om boken, Evigheten i et siv. For en som har som motto: «There is no such thing as too many books», er det ingen vei utenom, boken om bokens historie måtte leses, og leses fysisk.

I dag leses mye på nett, og også på ulike lesebrett. Jeg selv har hatt med mitt lesebrett i sommer og lest flere bøker, men jeg innrømmer at det å lese en fysisk bok er en egen opplevelse. Boken, eller papyrusrullene, var ikke bare noe eksotisk, men også svært verdifullt. Vallejo begynner sin utforskning av boken med en hemmelig ekspedisjon for å samle alle verdens bøker til biblioteket i Alexandria. Det var rift om å få eie bøker, ikke som i dag hvor vi oversvømmes av bøker (det publiseres en ny tittel hvert 30. sekund). Det stilles også spørsmål om vi er i ferd med å digitalisere lesingen og forlate papiret mellom to permer.

Vallejo tror ikke det. Boken, i sin fysiske form, vil eksistere side om side med sine elektroniske varianter. Boken er for viktig til å ødelegges. Av de mange gode sitatene Vallejo har med gjennom boken, oppsummerer dette fra Stefan Zweig mye: «Bøkene blir fremfor alt skrevet for å forene, og slik forsvare oss mot eksistensens ubønnhørlige bakside: flyktighet og glemsel.» Eller som Borges skriver: «Boken er en utvidelse av hukommelsen og fantasien», noe som understreker at vi takket være bokstavene er del av den største og mest intelligente hjernen som noen ganger har eksistert.

For å skrive bøker må man ha et skriftspråk, og skriftspråkenes utvikling er med i Vallejos historie. De første skriftsystemene var kompliserte, en blanding av symboler og bilder, og de skriftlærde måtte kunne opptil en milliard symboler og kombinasjoner for å kunne uttrykke seg. Det var et livslangt prosjekt å være «skribent». Det mest overraskende er hvordan forløperen til det greske og deretter latinske skriftspråket, det jeg fremdeles bruker når jeg nå skriver dette, ble formulert. Ifølge Vallejo vet vi ikke sikkert hva som skjedde, men semittiske folkeslag klarte etter hvert å frigjøre seg fra egyptisk skriftdominans og beholdt tegnene for konsonanter i en forenklet form. Deretter overtok fønikerne. Handelsmennene hadde bruk for noe enkelt for å kommunisere.

Ordet for bok på gresk – biblion – ble først funnet skrevet rundt 1000 år før Kristus, med henvisning til den fønikiske byen Byblos, som eksporterte papyrus. Det store mysteriet er hvordan vi endte med det som i dag er kjent som alfabetet. Hypotesen er at det kan ha vært én enkelt person, trolig en mann, som rundt 800 år før Kristus forbedret det fønikiske konsonantalfabetet ved å beholde de sterke konsonantene og så legge til tegn for vokaler. Mannen er glemt, men ikke den utrolige oppfinnelsen. Forskere tror i dag at dette var en individuell, bevisst og intelligent handling av en enkeltperson. Jeg tror det må være en av de aller viktigste oppfinnelsene i historien. Alfabetet frigjorde skriftspråket og gjorde det tilgjengelig og forståelig for alle.

Papyrusrullene var også dominert av Egypt, sivet som Vallejo hinter til i tittelen på boken, men det var eksklusivt og kunne lett ødelegges. Pergamon i dagens Tyrkia konkurrerte med Alexandria om biblioteket, og faraoen i Egypt reagerte med å blokkere papyrusleveransene. Det skapte en kreativ innovasjon, Pergamon begynte å perfeksjonere skrift på dyrehud, og vi får pergament. Pergamentet er forløperen til dagens bøker. I dag leser vi fra perm til perm, ikke på rull, slik papyrusene var organisert. Dessuten holdt pergamentet langt bedre i Europa, der klimaet var våtere og kaldere og hvor papyrusen lett ble ødelagt.

Bokens historie veksler mellom dens opprinnelse i antikken og linjer gjennom historien, noen ganger helt opp til det dagsaktuelle. Det er en fin måte å bringe inn aktualitet i en historie som oppstår i antikken. For eksempel forteller Vallejo om ordet bok, som ikke har noe å gjøre med biblion, men har røtter i bjerkeskogen. Det kommer igjen av en fortelling om bøkenes opprinnelse, som barn av trærne, ute i det fri. På latin heter bok liber, og latinske språk har i dag varianter av det. Plinius den eldre har skrevet at romerne brukte barklaget, som lå nærmest treverket og opprinnelig ble kalt liber, til å skrive på før de fikk papyrus og etter hvert pergament. Også dagens papir kommer fra trærne.

Det er lett å tro at også det beslektede libre, som betyr fri på fransk, eller libero på italiensk, kommer av det samme, men det gjør det ikke. Det er likevel et svært heldig sammentreff at de to ordene fremdeles ligner på hverandre. Mye av det Vallejo skriver om handler om den frie tanke, som nettopp kommuniseres gjennom boken. Og friheten ser vi også når trykkekunsten oppfinnes, da ble boken og skriften for alvor fri for mange. Og friheten i boken er også noe av det første som stenges eller ødelegges når autoritære regimer føler seg truet. I dag stenger Putin nettsider, og bøker forbys og destrueres fremdeles når politiske makthavere føler seg truet. Forfattere, intellektuelle og andre skribenter er blant de første som arresteres eller som flykter, når friheten innskrenkes.

Jeg ble en gang spurt om det var noe jeg gjerne skulle ønsket at ble funnet. Jeg kom til å tenke på Umberto Ecos roman Rosens navn, som handler om jakten på Poetikkens andre del, skrevet av Aristoteles, den som handler om komedien: Er det å spøke farlig? Hadde ikke narren den funksjonen at han kunne si «sannheten» gjennom humor? Og er det ikke slik at nettopp humor er noe av det autoritære leder frykter mest? Aristoteles tekst om komedien er ikke funnet ennå, men hvem vet, kanskje den en dag oppdages i et italiensk kloster eller i en papyrusrull i Midtøsten.

Boken om bokens historie inspirerer til lesing av bøker, selv om det produseres flere bøker på en dag enn et menneske, selv den som leser mye, klarer å lese i løpet av et helt liv. Boken er likevel livsviktig. Det å lese endrer måten hjernen vår er organisert på, skriver Siri Hustvedt. Innenfor bokstavene er det en uendelighet av stemmer, skriver Mia Couto.

Innlegget er publisert i Minerva 3.8.2022.