Tore Li: Finn Lied. Motstandsmann og samfunnsbygger

Finn Lied og det norske militær-industrielle kompleks

Av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Kunne vi trengt en ny «Finn Lied» for vår tid? Det er et betimelig spørsmål etter å ha lest biografien om motstandsmannen, samfunnsbyggeren og FFI-direktøren.

Den mangeårige direktøren for Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller, Finn Lied (1916-2014), var en uvanlig viktig aktør i gjenreisningen og utviklingen av det moderne etterkrigs-Norge, spesielt innen forskning, industriutvikling, energi- og forsvarspolitikk. 

Når først Finn Lied endelig skulle få sin boklige biografi, gjennom Tore Lis grundige arbeid, var det bare rett og rimelig at biografien ble skrevet av en person med solid kunnskap om forskningspolitikkens historie – både i Norge og i USA. Lis faglige ballast og seriøsitet er helt i Finn Lieds ånd. 

En ruvende skikkelse på Kjeller 

Tillat meg innledningsvis å avsløre et personlig motiv for å skrive denne bokomtalen. Jeg vokste opp bare et par stenkast fra FFI og IFA (Institutt for Atomenergi) på Kjeller, ved Lillestrøm, og kunne ikke unngå å ta inn en masse sanseinntrykk fra dette helt spesielle stedet gjennom barndommen, omgitt av de ruvende teknologiske forskningsinstituttene som preget miljøet rundt. Jeg nærmest badet i omgivelser hvor begreper som forskere, know-how, ekspertise, prosjektgruppe, romfart, data, kunnskap, forsvar og energi svirret i luften. 

Og midt i dette «badelandet» ruvet en person som, i kraft av sine kunnskaper og sin seriøsitet og, ikke å forglemme, sin målbevisste nøkternhet og flid, fremstod som selve inkarnasjonen av begrepet samfunnsingeniør: Forskningsingeniøren, FFI-direktøren, styrelederen, industriministeren, utvalgslederen, atlantisten, EU-tilhengeren og arbeiderpartimannen Finn Lied. 

Jeg kan bekrefte riktigheten i det Li skriver om at Finn Lied var å se på FFI langt utover vanlig arbeidstid, og ikke så rent sjelden på både lørdager og søndager. Han var, tro mot egen arbeidsetikk, personlig betenkt over innføringen av lørdagsfri! Som apotekersønn, med oppvekst i Fana og i Trondheim, var han heller ikke vant med lørdagsfri i sin nærmeste familie.

Fra motstandskamp til London

Historien om samfunnsbyggeren Finn Lied startet med motstandskampen under krigen, med farefull og heltemodig smugling av forbudt radioutstyr fra Sverige, over grensen til Trøndelag, med betydelig risiko for å bli oppdaget og tatt til fange av både den tyske okkupasjonsmakten og den beryktede Rinnan-banden. Et ikke unaturlig engasjement for den tidlig politisk bevisste og høyt begavete hovedfagstudenten ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. 

Den bakenforliggende oppdragsgiveren for Lieds smuglingsoperasjoner, via den norske legasjonen i Stockholm, var britiske Secret Intelligence Service. Det varte heller ikke lenge før Finn Lied ble rekruttert til eksilregjeringen i London og satt om bord på et prioritert fly til England høsten 1942, for å gå inn i Forsvarets Overkommandos Sambandsavdeling i Kingston House ved Hyde Park. 

Lied deltok i en serie intensivkurs i moderne krigføring i regi av det britiske forsvaret. Ifølge Li stod det på kursvitnemålet blant annet følgende om Finn Lied: «Very alert, intelligent and hard working. Possesses outstanding knowledge. Is very reliable and should make a good signalling instructor.» 

Etterkrigs-Norge, made in London

I London ble det etter hvert ett tema som kom til å dominere samtalene i det norske eksilmiljøet: hvordan Norge skulle bygges opp etter krigen. Lied fulgte særlig nøye med på arbeidet i Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg, som senere resulterte i at Forsvarsdepartementet 10. mai 1945 vedtok å etablere et krigsteknisk institutt, forløperen til FFI. FFI ble etablert på initiativ av forsvarsminister og tidligere Milorgsjef, Jens Christian Hauge, i 1946. 

Hauge og Lied skulle etter hvert bli et legendarisk radarpar som fulgte hverandre gjennom hele oppbyggingen og realiseringen det norske militær-industrielle «jerntriangelet», definert av samvirket mellom Forsvarsdepartementet, FFI og de militære industribedriftene Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikk og Marinens Hovedverft i Horten. 

Da krigen var over var Finn Lied bare 29 år. Ifølge Li uttalte Lied seg senere om krigsårene på denne måten: «For meg var krigen ikke bare en interessant periode, men den ga meg mest her i livet.» Etter avlagt slutteksamen ved NTHs elektrotekniske avdeling våren 1946 «med ganske usedvanlig godt resultat» ble unge Lied raskt tilbudt en forskerstilling ved nyopprettede FFI. Alt under den forståelse at Lied umiddelbart skulle tilbake til England for å fortsette sine studier av forplantningen av radiobølger i ionosfæren, før han vendte tilbake til FFI i 1947, for senere å bli sentral innen telekommunikasjonsforskningen og senere som forskningssjef på samme fagfelt. 

På oppfordring fra blant andre FFIs første direktør, Fredrik Møller, søkte Lied stillingen som leder av FFI og ble ansatt formelt 13. desember 1957. Den handlingsorienterte Jens Chr. Hauge hadde tidlig lagt merke til Lieds lederegenskaper: «Lied tenderte til å fungere som forskningssjef når han var forsker, og som FFI-direktør etter at han ble forskningssjef.» 

Et lite institutt for store ting

Under Lieds tid som FFI-direktør (1957-1972) ble FFI reorganisert og samlet på Kjeller, og ble kjent for en banebrytende form for målrettet prosjektorganisering. Lieds toneangivende ledelsesfilosofi omkring prosjektorganisering innebar å gi et stort rom for kritisk tenkning og eksperimentering, samt aktiv kontakt med relevant spisskompetanse i andre allierte land, på en måte som minnet en god del om det militær-industrielle forskningsmønstret i USA. Lied uttrykte en gang at «jeg var helt besjelet av tanken om at vi skulle være et lite institutt for store ting.» Li viser til utviklingen av Penguin-raketten som det fremste eksemplet på Lieds fremsynte måte å lede FFI på, under det faste formålet å bidra vesentlig til landets forsvar. 

Ikke minst så Lied mulighetene som åpnet seg gjennom forsvars- og utviklingssamarbeid innen NATO, samt stipendieprogrammet som ble etablert i regi av den amerikanske Marshallhjelpen. Mye tyder også på at Lied satte tydelige spor etter seg i det vitenskapelige samarbeidet innenfor NATO, både direkte gjennom en rekke verv og oppdrag innenfor NATO-alliansen, samt indirekte, gjennom ledende verv i Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF).

En forskningspolitisk pioner

Lied var nært tilknyttet NTNF fra 1957 til 1984, både som mangeårig medlem av rådsforsamlingen, men av størst betydning som medlem av NTNFs arbeidsutvalg – det fremste beslutningsorganet.

Lied var ellers vidsynt nok til å forstå at NATO-alliansen i siste instans handlet om «å sikre Vestens livsform», og at den vitenskapelige og teknologiske slagkraften på lang sikt var av vital betydning for å lykkes med nettopp dette. For Lied holdt det ikke mål, selv for et lite land som Norge, å overlate all militær-teknologisk utvikling til store allierte land. Det måtte langt mer til, nærmere bestemt utvikling av egne militær-industrielle kapasiteter og spisskompetanse, som bare lot seg utvikle gjennom egen forskning og egen industriell virksomhet. 

Som FFI-direktør og som en tung stemme i forskningspolitikken var Finn Lied i stand til å realisere sin militær-industrielle visjon, med god hjelp av den politiske tungvekteren som Einar Gerhardsen alltid «lyttet til», Jens Christian Hauge. Tospannet Hauge og Lied kunne til tider virke ustoppelige. De vant fram i det meste de foretok seg. 

Engasjement for høyteknologisk industri

Da Finn Lied ble industriminister (1971-72) og la det strategiske grunnlaget for norsk petroleumsvirksomhet, het hans statssekretær Arve Johnsen. Den samme Johnsen ble Statoils første administrerende direktør, samtidig som Hauge ble styreleder. Og da Hauge gikk av som styreleder, og Lied var tilbake på FFI etter «permisjon» som industriminister, var det Lied som overtok som styreleder i Statoil. I dag ville nok dette eksemplet på konsentrasjon av makt på få hender vakt mer enn oppsikt!

Lied hadde, som Li skriver, en klar visjon om norsk-utviklet teknologi for norsk industriell vekst, som var uløselig knyttet sammen med hans industrielle engasjement. Han var sånn sett også en industripolitisk strateg, av et merke som tilhører sjeldenhetene. Denne strategiske visjonen hang nøye sammen med det Lied kalte et levende forsvar: «Det er et levende forsvar vi trenger, et forsvar som er fullt på høyde med den teknologiske utviklingen.» 

Det var aldri noe politisk-opportunistisk bak det Lied foretok seg. Faglighet og empirisk kunnskap stod alltid i sentrum – ikke det politisk-taktiske. Det siste poenget ble demonstrert, til stor forargelse blant flere av hans partifeller, da Lied, som leder av Industrivekstutvalget la frem sin innstilling i 1979. Den inneholdt et oppgjør med den uheldige kombinasjonen av motkonjunkturpolitikk og selektiv næringspolitikk, med store subsidier til eksistenstruede industribedrifter, som fremfor alt ble drevet av Arbeiderpartiet. Lied advarte særlig mot de langsiktige negative konsekvensene for dynamisk industriell omstilling og produktivitetsvekst og argumenterte i realiteten for mer markeds- og konkurransedrevet «kreativ ødeleggelse».

Da lederen for opposisjonen, Kåre Willoch, omfavnet rapporten fra Liedutvalget, begynte beskyldningene å hagle mot Lied for å «bedrive reinspikka høyrepolitikk». Omtrent samtidig forsøkte Einar Førde å henge ut Lied som «supermannen i teknokratiets presteskap» i sine anti-ekspert-ytringer. 

Betydelige ringvirkninger 

Det viktigste Lied bidro med som samfunnsbygger var nok alle ringvirkningene han satt i bevegelse, med springbrett i sitt daglige virke som leder av FFI, med en klar industriell visjon for Norge. Ringvirkningene var ikke få og de gikk også langt utover Lieds verv i NATO, NTNF, Utviklingsfondet, Arbeiderpartiets arbeidsgruppe for forskningspolitikk, samt krevende styreverv i Kongsberg Våpenfabrikk, IFA, Tandberg Radiofabrikk og Statoil. 

Bildet blir ikke komplett uten å tillegge en rekke initiativer som Finn Lied bidro aktivt til å realisere: Etableringen av verdens største seismiske observatorium, NORSAR; etableringen av Televerkets forskningsinstitutt (ved siden av FFI på Kjeller); satsingen på norsk romteknologi og ikke minst satsingen på datateknologi og elektronikk – «nasjonsbygging i kretskortene». Den sistnevnte satsingen fikk en utilsiktet kommersiell konsekvens gjennom «utbrytergruppen» fra elektronikkavdelingen ved FFI som etablerte Norsk Data, så lenge det norske dataeventyret varte. 

Når vi tenker på FFI i dag er det først og fremst det sikkerhetspolitiske forskningsmiljøet som møter offentligheten. Også dette skriver seg tilbake til ett av Finn Lieds prioriterte initiativ fra tidlig på 1960-tallet. 

En verdiladet drivkraft 

I et forsøk på å forstå hva som var selve drivkraften i Finn Lieds imponerende innsats for Norge i krig og fred, kommer jeg ikke nærmere essensen enn å sitere Tore Li: 

«Finn Lied var drevet av et ønske om å bygge et nytt Norge med økt kraft til å skape, verne og dele. Skape handlet om å satse på forskning, utvikling og energi for å bygge et konkurransedyktig næringsliv. Aldri mer trettitallets depresjon! Verne dreide seg om å bruke forskning, utvikling, industri og alliansepartnere til å ruste opp landets forsvar. Aldri mer 9. april! Dele handlet om en mer rettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet. Aldri mer mellomkrigstidens nød og sosiale forskjeller! I den grad Lied søkte makt, var det først og fremst for å realisere disse visjonene.» 

Li skriver også at Lieds uslukkelige kunnskapstørst skapte en hang til å trå inn i det ukjente – uten frykt. «Hans evige søken etter kunnskap og innsikt gjorde ham til en person med innhold og substans. Det var ikke noe overflatisk ved Lied.»

På samme måte som i tilfellet Jens Christian Hauge var det flere som stilte seg spørsmålet om hvorfor Finn Lied meldte seg inn i Arbeiderpartiet? Det var ikke helt selvfølgelig, men i begge tilfeller må det kunne betegnes som et scoop for Arbeiderpartiet. Når det gjelder Lied skal han en gang har gitt følgende ubeskjedne svar: «Også i det partiet trengs det intelligente mennesker.»

Det store spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest boken og rekapitulert egne inntrykk av Finn Lied, fra sidelinjen, er hvordan Finn Lied ville ha sett på vår tids mangeårige politiske underprioritering av forsvar og sikkerhet. Vi kunne kanskje ha trengt en ny «Finn Lied» for vår tid?

Teksten er publisert i Minerva 27.5.2024.