Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

Charles Alexis Henri Maurice Clérel de Tocqueville ble født i Paris 29. juli 1805. Hans far tilhørte lavadelen og var borgermester. Mesteparten av barndommen tilbrakte han på familiens slott i Normandie, der han fikk undervisning av den samme presten som også hadde vært hans fars lærer. Etter endte jusstudier begynte han i 1827 som jugeauditeur, en slags dommerlærling, ved Versailles. Tocqueville leste mye filosofi på denne tiden, og ble særlig sterkt påvirket av Montesquieu og Constant. Ved Versailles møtte han Gustave de Beaumont. Til tross for at de hadde svært ulike personligheter – der Beaumont, var varm, hyggelig og avslappet, var Tocqueville en kjølig, distansert arbeidsnarkoman – ble de nære venner og samarbeidspartnere livet ut. De mente begge at karrierene deres sto i stampe, og at en reise til USA var det de behøvde. Som et påskudd for å få permisjon med lønn fant de på at de skulle studere det amerikanske fengselsvesenet. Reisen varte fra april 1831 til februar 1832, og munnet blant annet ut i verket Du système pénitentaire aux États-Unis et de son application en France (1833), som Beaumont skrev mesteparten av.

Tocquevilles berømmelse skyldes imidlertid et annet verk som oppsto etter denne reisen, nemlig De la démocratie en Amerique, hvor første bind ble publisert i 1835 og det andre i 1840. Boken ble en umiddelbar suksess, og første til en strøm av æresbevisninger: I 1837 ble han slått til chevalier de la Légion d’honneur, året etter ble han valgt inn i Académie des sciences morales et politiques og i 1841 ble han valgt inn i Académie française, som er den største ære en intellektuell kan oppnå i Frankrike.

Tocqueville var aktiv i fransk politikk fra 1830 og fremover, men trakk seg tilbake fra politikken etter Louis Napoleon Bonapartes kupp i 1851. Han satt også fengslet i kort tid etter å ha skrevet et brev til The Times i London, hvor han beklaget seg over den politiske ufriheten i Frankrike. Deretter begynte han på arbeidet med L’Ancien Régime et la Révolution, som var et angrep på den moderne, absolutte staten, der Napoleon IIIs regime var å betrakte som en fortsettelse av de gamle regimene før revolusjonen, og for den saks skyld av regimet til den jakobinske revolusjonære. Det var nok et eksempel på fransk sentralisering og maktkonsentrasjon der briter og amerikanere hadde sørget for spredning av makten. De siste årene av Tocquevilles liv var preget av stadig dårligere helse på grunn av tuberkulose, og i 1858 reiste han til Cannes for å bo i et bedre klima, og men det hjalp lite, og han døde i 1859, 53 år gammel.

Det er ikke så enkelt å oppsummere Tocquevilles tenkning, fordi han i større utstrekning var en kommentator til sin samtids politiske utvikling enn en tradisjonell filosof som utformet en ”lære”. Han var uhyre kunnskapsrik, og en skarp observatør, men ikke så mye av en systematisk tenker. Dette gjør ham også svært siteringsvennlig, og man kan finne støtte for nær sagt ethvert standpunkt et eller annet sted i hans skrifter. I tillegg gjennomførte han slett ikke alltid i praksis det han i teorien var for, og som politiker støttet han flere lover som begrenset den friheten, blant annet ytringsfriheten, som han snakket så varmt om i verkene sine. Enhver enkel og kortfattet fremstilling av hans tenkning, vil med nødvendighet gjøre ham mindre motsigelsesfull enn han i realiteten er.

Tocquevilles utgangspunkt er at menneskets frihet har en egenverdi. Det finnes også mange andre goder, som rikdom, og friheten kan også fremme disse, men den som ikke vet å verdsette frihetens egenverdi, vil alltid miste den, skriver han. Her var demokratiet et problem. Demokratiet var den samfunnsformen som med nødvendighet ville følge aristokratiet, og der aristokratiets grunnbestemmelse er ulikhet, er likheten mellom menneskene demokratiets kjerne.Tocqueville så at samfunnet gjennomgikk en utvikling mot stadig større likhet, hvilket han ikke beklaget, men han mente samtidig at denne bevegelsen også rommet en betydelig fare for individets frihet. Demokratiet er en balansegang mellom frihet og likhet. Faren er at en majoritet krever et absolutt herredømme over minoritetene.

Tocqueville beskrives enkelte ganger som demokratifiendtlig. Det er en misforståelse, og han beskrev seg selv som ”en venn av demokratiet”. Han mente imidlertid at demokratiet også kunne utgjøre en fare og kunne true det han betraktet som den mest grunnleggende politiske verdien, nemlig individets frihet. Tocqueville fokuserte på muligheten for en ny type despotisk terror, der tyrannen ikke er en eneveldig hersker, men snarere en kompakt majoritet som kunne undergraver en liberal orden på grunn av en frykt som skyldtes at tradisjonelle autoriteter hadde falt bort i moderniteten. Tocqueville skrev i kjølvannet av den franske revolusjonen, da de gamle europeiske regimene hadde begynt å kollapse. I denne situasjonen var ikke folk så redde for livet sitt som sådan, slik Hobbes hadde lagt til grunn, men for tapet av tradisjonelle sannheter, av moralske verdiers absolutthetskarakter med mer. Man kan si at de var redde for selve moderniteten, som en tilstand der de følte seg truet, men uten riktig å vite hva som truet dem. De var redde for fremtiden, og for å bøte på denne redselen mente Tocqueville at de ville kunne skape en svært undertrykkende statsmakt som kunne skape en orden og gjenopprette faste normer.

Det var derfor avgjørende å begrense statsmaktens virkefelt. Samtidig måtte det sivile samfunnet bygges ut. Da Tocqueville besøkte Amerika på 1830-tallet betraktet han landets sivile samfunn som et av dets største fortrinn, der han så amerikanere slutte seg sammen for å fremme formål av stor samfunnsmessig betydning. Todelingen mellom staten og det strengt private måtte suppleres med det sivile samfunn som en tredje sektor som fungerte som en motvekt til de to andre, der det både begrenset statens område og utvidet borgernes mulighet til å delta i samfunnslivet. Uten disse fellesskapene i den tredje sektor, blir menneskene stadig mer til sosiale atomer, noe som igjen fører til en økt fare for at tyranni oppstar, da staten blir den eneste samlende institusjonen.

Det er viktig å fremheve at Tocqueville ikke var motrevolusjonær. Han var ikke en av dem som drømte om at det som var gjort kunne omgjøres: Det gamle regimets tid var ute – det hadde råtnet på rot. Revolusjonen hadde imidlertid rommet en motsetning mellom to prinsipper, der folkesuvereniteten sto på den ene siden og individets ukrenkelige rettigheter på den andre siden. Man kan si at det i dette spenningsfeltet ble dannet en politisk høyre- og venstreside, hvor venstresiden vektla folkesuvereniteten og høyresiden individets rettigheter.

Mange har hevdet at de to delene av Tocquevilles verk om demokratiet i Amerika skiller seg sterkt fra hverandre, der den første er praktisk og optimistisk, mens den andre er mer abstrakt og pessimistisk. Snarere enn at det foreligger en motsigelse mellom de to delene, utgjør de komplementære bilder, der de både påviser demokratiets løfter og dets farer. Tocqueville betraktet ikke De forente stater som noe idealsamfunn. Han mente at amerikanerne var altfor konforme i deres meninger, og han foraktet deres materialisme og pengebegjær. Alt i alt er det imidlertid et positivt bilde som presenteres: Demokratiet i Amerika viser at demokratiet er forenlig med frihet, og det behøver slett ikke utarte til verken et anarki eller et flertallstyranni. Det forutsetter imidlertid at det finnes politiske institusjoner som forhindrer en slik utvikling. Den amerikanske konstitusjonen inneholder så mange prinsipper for maktfordeling – inspirert av Montesquieu – at et flertallstyranni er umulig, og samtidig er rettsstaten sikret.

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

Videre lesning:

Œuvres Complètes, 18 bind, Paris, Gallimard 1951 – 1998.

Om demokratiet i Amerika,i utvalg, overs. Birgit Tønnesson,Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995.

Det gamle regimet og revolusjonen, overs. Bjarne Ørbo, Aschehoug, Oslo 1988.

Benoît, Jean-Louis: Tocqueville: un destin paradoxal, Bayard, Paris 2005.

Boesche, Roger: Tocqueville’s Road Map: Methodology, Liberalism, Revolution, and Despotism, Lexington Books, Lanham 2006.

Brogan, Hugh: Alexis de Tocqueville: A Life, Yale University Press, New Haven 2008.

Drescher, Seymour: Dilemmas of Democracy: Tocqueville and Modernization, University of Pittsburgh Press, Pittsburgh 1964.

Ehnmark, Anders: Slottet: Et essay om Alexis de Tocqueville, overs. Niels Magnus Bugge, Aventura, Oslo 1990.

Manent, Pierre: Tocqueville et la nature de la démocratie, Fayard, Paris 1993.

Welch, Cheryl: The Cambridge Companion to Tocqueville, Cambridge University Press, 2006.

Wolin, Sheldon: Tocqueville Between Two Worlds, Princeton University Press, Princeton 2001.