Grundig og lettfattelig om Kinas fremvekst
Som mangeårig leser av Minerva har jeg hatt glede av Snoens analyser av amerikansk politikk. Når Snoen nå gav ut en bok som handler vel så mye om Kina som om USA, var jeg spent på om forfatteren hadde klart å sette seg like godt inn i førstnevnte lands forhold.
Det har han.
Boken preges delvis av at Snoens kjennskap til USA er noe dypere, ved at introduksjon til kinesiske forhold vies vesentlig mer plass enn amerikanske. Dette kan òg være fordi han forventer at vi lesere trenger mer introduksjon til det kinesiske. Amerikanske forhold brukes på sin side som nyttig kontrastering. Dersom en kan en del om USA, men lite om Kina, er dette en bok som kan jevne ut kunnskapen.
Forfatteren trekker innledningsvis et tydelig skille mellom egne normative drøftinger og formidling av faglig forståelse. Det er riktig, etter min mening, at en bok som denne skal kunne være til utbytte uavhengig av om en er enig med forfatteren eller ikke – selv om forfatteren så klart må være til stede i sin egen tekst.
Som lovet er oppsummeringen av Kinas historie stort sett fri for forfatterens egen verdiladede argumentasjon. Selv om dette er et gode, savner jeg tidvis normative frempek mot senere kapitler, selv om historien åpenbart er interessant i seg selv og opplagt viktig for å ha størst mulig nytte av resten av boken.
Det trekkes blant annet linjer til Konfutse, og Snoen skriver at: «selv om konfusianismen er hierarkisk, gir den ikke dekke for despotisme». Her kan vi stille spørsmål om et «harmonisk» keiserdømme eller dagens stadig mer autoritære og inngripende kommunisme er mer i tråd med kinesisk tradisjon, filosofi og historie.
Forfatteren forklarer hvordan Kinas historie til tider har vært isolasjonistisk. Koblingen mellom handel og idéutveksling er god, og Snoen viser hvordan Kina historisk stort sett har lukket seg for både varer og ideer.
Kinas status som supermakt beskrives gjerne først og fremst som basert på landets økonomiske posisjon i verden. Forfatteren poengterer imidlertid at Kina for mange andre autoritære regimer er et forbilde som kombinerer autoritært styre med økonomisk fremgang. Dette er et eksempel på Kinas ideologiske makt.
Forfatteren er krystallklar på at «Kina er et diktatur og Xi er en diktator».
Snoen er også tidvis vittig, for eksempel når han påpeker at «dersom Norge skulle styres slik som Kina, ville ledelsen for tankesmien Agenda utpekes av Propaganda-departementet, mens Civita og Manifest ville ha vært nedlagt. Forsvaret kunne ha hett ‘Vanlige folks frigjøringshær’ i et slikt tenkt scenario».
Det er dessuten flere gode og fornøyelig tragikomiske eksempler på det kommunistiske Mao-regimets vanstyre, som enhver historieinteressert kommunismekritiker bør notere seg.
Kina er et stort land hvor problemstillingene er mange. Forfatterens skissering av uigur-folkets skjebne i Xinjiang-provinsen i nordvestlige Kina er nyansert og oversiktlig, og det forklares faglig hvorfor han mener at «kulturelt folkemord» er sterk og riktig ordbruk. Omtalen av Hongkong er lesverdig og aktuell, og kanskje det tydeligste tegnet på den tiltagende autoritære avdemokratisering av de få frie områdene som har hatt en viss grad av autonomi. Tilsvarende er frykten for kinesisk invasjon av Taiwan høyst reell og stadig økende.
Snoens skriftspråk er konsist og lett forståelig. Han er flink til å fremstille empiriske data på en flytende måte. Selv bokens del om økonomi er lettfattelig, også for en statsviter som meg. Snoen er kanskje best når han tolker tall og tabeller. Et eksempel er når han påpeker at opplevd kvalitet i infrastruktur i Østen kontra USA ikke er særlig representativ, og viser at USAs infrastruktur, med henvisning til WEF, fremdeles ligger langt foran den kinesiske – økte investeringer til tross.
Det er særlig i den normative drøftingen at forfatteren kommer til sin rett. I siste kapittel, titulert «Respekt og underkastelse», argumenterer forfatteren for sitt eget syn. Snoen illustrerer hvordan nylige regjeringer har gjort knefall for Kina, kanskje særlig i «normaliseringen» av forholdet mellom Norge og Kina (les: den norske underkastelsen for Xi-regimet).
Jeg har selv vært usikker på hvordan man bør tenke om Kina. Landets økonomiske betydning er en uunngåelig faktor. Men som liberalist mener jeg at prinsipper om individets frihet er allmenngyldige, og dermed like viktige i Kina som i Norge. Jeg tror Snoen har overbevist meg om at individer, så vel som stater, har et ansvar for dette i spørsmål om Kina.
De rette ordene må brukes om de rette fenomener, og i dette tilfellet er de rette ordene kommunisme, diktatur og diktator.
Jeg kan ikke spesielt mye om Kina, men mistenker at også dem som kan mye vil ha glede av bokens analyser og 878 fotnoter (!) til videre lesning. En slik indeksering vitner om rikelig med fordypningsmuligheter for den spesielt interesserte.
Innlegget er publisert i Minerva 30.11.2021
mer om kina og usa
Se video med Francis Fukuyama om sosiale medier, Kina og USA etter valget
