Res Publica, 2010. 252 sider.

Teksten er skrevet av Eirik Vatnøy, prosjektmedarbeider i Civita.

Surmaget stråmanns-argumentasjon

I Norsk og Moderne viser professor Gunnar Skirbekk at Arbeiderpartiet ikke oppfant velferden, men han vil ikke si at moderniseringen på 1800-tallet var liberal. Det skyldes et fullstendig uproblematisert premiss om at liberalisme bare er markedstenkning.

Den norske velferden er ikke et resultat av Arbeiderpartiets politikk. Grunnlaget ble lagt gjennom en flere hundre år lang modernisering, hvor lutheranske embetsmenn, haugianere og bondevenner har spilt en pådrivende og avgjørende rolle.

Dette skriver Gunnar Skirbekk i sin nye bok Norsk og Moderne. Den er, som han selv sier det, et filosofisk essay skrevet  «med bred penn » for gamle og unge lesere med variert kunnskapsnivå om norsk historie og filosofisk teori. Hensikten er  «å begrepsfeste modernitet og moderniseringsprosesser i lys av ulike former for rasjonalitet ».

Skirbekks essay tilbyr først og fremst nyttige perspektiver på fremveksten av den norske velferden. Som historieskrivningen er sjangeren kanskje lite egnet, men ved å fokusere på forskjellige modernitetsprosesser lykkes Skirbekk i å kaste lys over en del trekk ved Norges historie som er lite belyst i dag.

Pragmatisk opplysning

Det er en misforståelse at den norske velferdsstaten ble muliggjort under Arbeiderpartiregimet etter krigen. At Arbeiderpartiet er  «arkitektene » og  «byggemesterne » bak den norske velferden, er en historie partiet liker å sole seg i på landsmøter og skryte av i nyttårstaler, men har lite å gjøre med moderniseringen av Norge.

Opphavet til den norske modellen finner Skirbekk i 1800-tallets moderniseringsprosesser og i førpolitiske vilkår. I essayet utforsker han særegne læringsprosesser og utviklingen av sentrale samfunnsinstitusjoner i Norge på 1800-tallet, muliggjort av et samspill mellom luthersk embetsstand og folkelige bevegelser som haugianerne og bondebevegelsen.

Embetsmennene var pragmatiske personer med respekt for grunnloven og et ønske om folkets ve og vel. De folkelige bevegelsene var, på tross av sin opposisjon, også influert av dette styret. Det var gjennom etikk og kunnskap nedenifra, men fortsatt innenfor etablerte rammer, at de norske folkebevegelsene kom til makten.

Folkebevegelsene ga nye økonomiske og teknologiske impulser. Samtidig utfordret de det religiøse paradigmet innenfor den etablerte lutheranske troen. Ikke minst moderniserte de samfunnet ved å utdanne/selvdanne seg og etablere alternative former for retorisk argumentativ offentlighet. De var grunnleggende demokratisk-nasjonale, formet ut fra egalitære ideer om folkeopplysning og skaffet seg makt ved å forandre lovverket, få stemmerett, for deretter å oppnå politisk representasjon.

Når embetsstanden etter hvert var trygg på at folket kunne ta over makten og forvalte den godt, oppga de den frivillig. Denne moderniseringsprosessen, som Skirbekk karakteriserer som en form for  «pastoral opplysning », var altså preget av  «en viss sans for kompromiss og rimelig atferd ».

Liberalt samfunnsgrunnlag

Det Skirbekk vegrer seg for å si – trolig fordi han ikke liker å forplikte seg til et standpunkt for hva han kaller politiske liberalisme – er at den norske moderniseringen på 1800-tallet var liberal i alle ordets betydninger.

Dette innebærer ikke hemningsløs markedsliberalisme i kapitalismens gjennombruddstid, men en sterk tro på at frihet og ansvar vil bringe samfunnet videre. Kravet om religionsfrihet var ledsaget av tiltagende religionskritikk, kapitalismens triumf var ledsaget av en akademisk satsing på økonomifaget og statistikk, og folkebevegelsenes krav om politiske rettigheter var på ingen måte revolusjonsromantisk. De sentrale politikerne var uttalt liberale.

Samtidig fantes det sterke klasse- og interessemotsetninger. Men, som Skirbekk også påpeker, vår egalitære politiske kultur, med en sterk erfaring av gjensidig tillit og nasjonalt samhold, var på plass allerede på 1800-tallet. Det var en del av  «det norske » å bygge opp om en relativt sterk stat og aktivt nytte systematisert kunnskapsproduksjon av ulike slag, innenfor rammene av et demokratisk lovstyre, lenge før  «jerntriangelet » mellom Sosialøkonomisk institutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet var opprettet.

Før andre verdenskrig var et felles skolesystem, en aktiv industrialisering og et progressivt lovverk vel på plass. Dette var i all hovedsak initiert av partiet Venstre, med solid støtte fra Høyre. Når Arbeiderpartiet øynet muligheten til regjeringsmakt, sluttet også de seg til.

Sammen med en grunnleggende tillitsfull og egalitær politisk kultur, var grunnlaget for en velferdsstat av nordisk type på plass. Kort sagt: Forutsetningene for en overgang til velferdsstatens glansperiode i den første etterkrigstiden, var til stede mens Arbeiderpartiet hadde programfestet proletariatets diktatur.

I denne sammenheng virker bokens forside, Arbeiderpartiets valgplakat fra 1933,  «Hele folket i arbeid! », som et merkelig valg fra forlaget Res Publicas side. Vel og merke representerte valget i 1933 en ny kurs for Arbeiderpartiet, og den nye klasseoverstigende linjen et vendepunkt for norsk modernisering. Men forsiden skaper en forventning om at essayet vil koble det norske og det moderne sterkt til industriarbeidsklassens politiske gjennombrudd.

Som historieskrivning er boken snarere et sterkt argument for at den norske moderniteten og den norske velferdsmodellen ikke er et resultat av røde faner og klassekamp, og i hvert fall ikke en prosess som er initiert og gjennomført av arbeiderbevegelsen alene.

Et annet problem er at Norsk og Moderne ikke sammenligner de skandinaviske landene. Essayet pretenderer å gi et komparativt perspektiv, og forutsetter det, men strukturelle forskjeller og likheter mellom landene utforskes ikke. Det begrunnes ikke hvorfor de respektive landenes moderniseringer er sammenlignbare på tross av særnorske historiske perioder av klasseoverstigende solidaritet og nasjonsbygging (1814, 1905, 1940). Forholdet mellom de norske folkebevegelsene, som den sterke norske bondebevegelsen og lekmannsbevegelsen, og tilsvarende bevegelser i våre naboland, utdypes ikke.

Normativt moderniseringsbegrep

Skirbekks historieskrivning er interessant når han studerer hvordan  «det norske » og  «det moderne » vokser frem parallelt. Historisk kronologi er valgt bort til fordel for forskjellige moderniseringsprosesser. Dette er noen ganger begrensende og forvirrende, men andre ganger, som i behandlingen av embetsprestenes rolle, riktig interessant.

En svakhet med formen, eller mangelen på sådan, er at de store linjene faller bort. Forholdet mellom embetsprestene og den moderne statskirken kunne trengt en kommentar. Det samme kunne forholdet mellom haugianernes småkapitalisme og moderne innovasjon og nyskapning.

Moderniseringsprosesser blir, med utgangspunkt i Max Webers modernitetsbegrep, forstått som differensiering og videre utvikling av rasjonalitetsformer og institusjoner, og knyttet opp til både teknologisk kontroll og ressursutnytting, og ikke minst diskursiv rasjonalitet og retorisk offentlighet.

Med rasjonalitetsformer sikter Skirbekk både til instrumentell rasjonalitet, som ingeniørfag og statistikk, interpretativ rasjonalitet, som rettsvitenskap og teologi, og argumentativ rasjonalitet, som offentlig meningsdannelse, kritisk argumentasjon og selvrefleksjon. Med institusjoner sikter Skirbekk til forholdsvis vide inndelinger av samfunnet i stat, marked og livssfære. Det er i balansen mellom rasjonalitetsformene og institusjonene modernitetsprosessene kan begrepsfestes.

Skirbekks modernitetsbegrep innebærer et normativt grunnlag. Det gode, moderne samfunn krever institusjonell og kunnskapsmessig differensiering. Det moderne samfunn gir ingen utopiske løfter til harmoni, lykke og trygghet, men er snarere risikofylte og usikre, fordi de er åpne for korreksjon og historisk erfaring.

Verdiene klinger riktig for en liberalkonservativ. Vi må avvise de ekstreme posisjonene: På den ene siden de som tror de forvalter Sannheten med stor S; på den annen side de som i postmodernistisk stil hevder at alt er relativt og likegyldig. Det helt sentrale er at den argumentative rasjonaliteten,  «kraften i de bedre argumenter » som Jürgen Habermas har kalt det, må ligge til grunn for den vitenskapsbaserte samfunnsutviklingen. Refleksjonssvikt og begrepsfattigdom fører til overdreven tro på forenklende modeller og alvorlige problemer i moderne vitenskapsbaserte samfunn.

I denne forstand er det naturlig å plassere Skirbekks essay i forhold til hans tidligere arbeider om diskursiv fornuft, offentlig meningsdannelse og personlig autonomi, tydelig influert av tenkere som Jürgen Habermas, Karl-Otto Apel og Jon Hellesnes.

Det nye grepet, som gjør essayet svært leseverdig, er den sterke koblingen med norsk historie og  «det norske ». Dette gir et annet perspektiv på norsk modernisering enn et blikk på  «det norske » som en sosial konstruksjon eller en historisk løsrevet  «skandinavisk modell ». Den skandinaviske  «folkeligheten », vår egalitære samfunnsstruktur og grunnleggende tillit er resultater av vår historie, og slik sett høyst reelle.

Arbeiderpartiregimets negative utvikling

Tiden før andre verdenskrig tilhører essayets første del, i andre del utforsker Skirbekk modernitetsprosesser i Norge etter andre verdenskrig og trekker linjer til vår egen tid. Økonomisk vekst etter krigen ga staten flere ressurser til å utvide velferdspolitikken med universelle offentlige tjenester og omfordeling av økonomiske ressurser. Det var mer økonomisk orientert sosialpolitikk, men, presiserer Skirbekk:

«Det er også ein slåande kontinuitet når det gjeld måten embetsstaten på 1800-talet gjekk fram på for å modernisere samfunnet: ein moderniseringspolitikk basert på ein aktiv stat, som bruker vitenskapleg kunnskap og ekspertise i formuleringa og implementeringa av politikken, t.d. ved å etablere og støtte institusjonar og ved å utvikle infrastruktur og ved å lette så vel som å regulere marknaden. »

Arbeiderpartiregimet var samtidig et brudd og en negativ utvikling i moderniseringen. Med utviklingen av velferdsstaten etter krigen, ledet frem av byråkrater og terapeutiske profesjoner, var det en tendens i retning av klientifisering og objektivering av brukerne. Når landet skulle gjenreises, var det den instrumentelle rasjonaliteten som vant forrang.

Den instrumentelle moderniseringen har, i følge Skirbekk, dratt norsk offentlighet videre bort fra idealene om argumentativ rasjonalitet. Tabloidisering av pressen, markedstenkning i universitetsmiljøene, byråkratisering av politikken og manglende evne til å behandle lange linjer i samfunnsutviklingen, er modernitetstrekk som i dag truer samfunnsutviklingen. De politiske aktørene låser seg fast i sine egne avgrensede og utilstrekkelige tankestrukturer. Folkeopplysningsprosjektet er oppgitt.

Her sukker Skirbekk over filosofifagets tapte potensial. Det nye filosofiske miljøet tok til orde for argumentativ rasjonalitet i det offentlige rom. Arne Næss i spissen, og unge stjerneskudd som Gunnar Skirbekk selv, fremmet selvrefleksjon og kritisk tenkning, mens AKP (m-l) var sentrale i å bryte ned arbeidet. De var ideologisk forblindede og forpestet noen av samfunnets viktigst forum for kritisk tanke og debatt. Rasjonell tankegang var byttet ut med strategisk overtalelse og propaganda, og ignoransen overfor den humanistiske tradisjon og metode var med på å redusere den interpretative og argumentative rasjonaliteten i samfunnet.

Alt i alt står vi i dag dårlig rustet til å takle moderniseringens store utfordringer. Kritikken av særlig Arbeiderpartiet er svært tydelig fra Skirbekk:

«Det er ei politisk oppgåve og sikre at ulike relevante disiplinar er på plass. Negativt uttrykt, det er ei politisk oppgåve å motarbeide fagleg trongsyn og snever ekspertise. Dette er særleg påkravd for eit sosialdemokratisk parti med pretensjon om å føre ein opplyst og heilskapleg politikk, utover snevre enkeltsaker: Dersom ein ikkje taklar moderne verdiproblem og heller ikkje taklar utfordringane i eit vitenskapsbasert samfunn med mange ulike fag og ekspertar, er ein ille ute med tanke på framtida. »

Stråmannsargumentasjon

Hva er utfordringene Skirbekk mener vi er dårlig utrustet til å takle? Vi står foran indre utfordringer, ikke minst som følge av økt globalisering og innvandring. Her mangler vi, ifølge Skirbekk, grunnleggende begreper og argumentative prosesser for å håndtere spørsmålet om forholdet mellom universalitet og mangfold, det vil si mellom hva som skal være felles og hva som er forskjellig. Dette er et grunnleggende spørsmål om hva som er det norske i et moderne pluralistisk samfunn. Problemstillingen er interessant, men her stopper også Skirbekks resonnement. Essayet lykkes ikke med å sette fingeren på hvor skoen trykker.

Det er noe surmaget og ureflektert over Skirbekks fremtidspessimisme. Skirbekk gjør ingen forsøk på å problematisere sine påstander. Selv om det humanistiske fakultet vinner soleklart i konkurransen med det naturvitenskapelige i Norge i dag, insisterer Skirbekk på at den humanistiske tradisjonen har forvitret. Og selv om det aldri har blitt lest flere aviser eller skrevet flere debattinnlegg, insisterer Skirbekk på at den argumenterende rasjonaliteten har forsvunnet fra den politiske offentligheten. Det er et underliggende premiss at nye medier og den nye offentligheten representerer et forfall, ikke noen positiv modernisering.

Enda tydeligere er eksempelet om økologisk bærekraft. Det er et premiss i Skirbekks resonnement at verken markedet eller det offentlige tar økologisk bærekraft på alvor. Det virker som Skirbekk har en selvforståelse som en røst som roper i ødemarken, selv når hele verden står på hodet for klimakrisen. Å kritisere samfunnets argumenterende offentlighet er enkelt, og aldrende filosofer har gjort det siden Sokrates’ dager. Men Skirbekk kommer ikke lengre. Det er vel ikke bare argumentativ rasjonalitet og selvrefleksjon som vil løse klimakrisen og skape en bærekraftig økologi?

Skirbekk uttaler seg også både her og tidligere kritisk til politisk liberalisme, han legger sterkere vekt på personlig ansvarlighet og dannelsesprosesser (se særlig Skirbekks bidrag til Jon Hellesnes’ festskrift 2009). I hvilken grad motsetningen er relevant eller reell, vil jeg ikke kommentere her. Det sentrale er Skirbekks forsøk på å heve debatten og rette fokuset bort fra reduserende politiske ideologier til genuint selvkritisk og reflekterende diskusjon. Når  «dannelsesdebatten »,  «universitetsdebatten »,  «debatten om den nordiske modellen » også videre utspiller seg som avgrensede politiske felt, er det en intellektuell utfordring å se sammenhengene i samfunnsutviklingen og formidle det større bildet.

Prosjektet er ambisiøst og positivt, men lykkes dessverre dårlig. Ikke minst mislykkes Skirbekks kritiske holdning til politiske ideologier. Et underliggende og fullstendig uproblematisert premiss er at liberalisme egentlig er fullstendig markedstenkning, hvor ansvar er oppgitt til fordel for personlig kortsiktig gevinst. Skirbekk kritiserer også en paternalistisk venstreside kun for paternalistiske holdninger. I essayet er dette ren stråmannsargumentasjon. Det virker både reflektert og prinsipielt å søke mellomveien, men når denne forholder seg til karikerte ytterpunkter, blir resonnementet heller meningsløst.

Norsk og moderne er interessant som historieskriving. Skirbekk vil noe mer, men å drøfte konkrete samfunnsutfordringer krever at man forplikter seg til sine standpunkter. Når Skirbekk kritiserer utviklingen uten evne til annet enn kritikk, er det verken et viktig innlegg i debatten om  «det norske » eller  «det moderne ».

Artikkelen er publisert hos Minerva 20.1.2011.