Skirbekk, Gunnar: Krise og medansvar

Boken fremviser et forenklet syn på liberal økonomi. Det er overraskende. Særlig siden han selv stiller høye krav til gode argumenter og faglig bredde.

Publisert: 24. juni 2019

Res Publica, 2016. 271 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Filosofi uten økonomisk innsikt

Filosofiprofessor Gunnar Skirbekks nye samling tekststykker byr på interessante og innsiktsfullte betrakninger om flere utfordringer i politikken generelt, men er mer uklar når det kommer til høyresiden. Problemet til norsk høyreside, eller «nyliberalistene» som Skirbekk gjerne kaller den, er ikke for høy prioritering av negativ frihet. For å forstå utfordringene i norsk politikk, er det ikke nok med filosofiske begrepsleker. Man må gå empirisk til verks og se på tallene. Tallene viser at offentlige utgifter øker raskere enn resten av økonomien, til tross for at vi har en «blå-blå» regjering.

Skirbekk er ikke mot markedsøkonomi – selvfølgelig. Han legger vekt på at markedet også har betydning for frihet, og han er i likhet med konservative opptatt av velferdsstatens økonomiske bærekraft i bred forstand. Samtidig karikerer han økonomer og sier at økonomisk vekst og valgfrihet dominerer deres ideologi. Det er for unyansert, og han overdriver økonomenes betydning i samfunnsutviklingen. For eksempel er det slik at vi må lytte mer – ikke mindre – til økonomer, hvis vi skal løse klimautfordringene. I de senere årene har samfunnsøkonomer mistet innflytelse på flere områder. Samfunnsøkonomer advarer for eksempel mot at et skjevt skattesystem gir for store investeringer i eiendom, som igjen kan skape ubalanser. Handlingsregelen, som blant andre samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg en gang innførte, er nå blitt for raus og bør strammes inn, men økonomene får lite gjennomslag.

Velferdsstatens grunnlag

Skirbekk skriver interessant om mye, for eksempel språk og filosofi. Språkpolitikk er ett av flere elementer han knytter til forståelsen av velferdsstatens grunnlag. Skirbekk har tanker og ideer om velferdsstatens historiske og sosio-kulturelle forutsetninger, som kosmopolitter både til høyre og venstre bør lytte til. Skirbekk skriver godt om velferdsstaten og mangfoldet av vitenskaper som danner grunnlaget for den. Men skal Skirbekks tanker bli potente, må de kobles bedre til økonomisk tankegang. Venstresiden i norsk politikk – eller rettere sagt Arbeiderpartiet – har alltid vært sterkest når det har kombinert sin velferdspolitikk med en markedsvennlig og fiskalt konservativ politikk.  Det finnes utfordringer og nedsider ved konkurranseutsetting og reformpolitikk, men en helhetlig kritikk bør også vise hva som er alternativene, og også undersøke hvilke interne årsaker som sto bak høyrebølgen som startet på slutten av 70-tallet.

Arbeiderpartiet støttet høyrebølgen

Alt for ofte, særlig av alle som i likhet med Skirbekk bruker det ulne begrepet «nyliberalisme», defineres høyrebølgen ensidig som et eksternt og ideologisk skifte. Det er i høyden halve sannheten.  Skal en forstå hva som kjennetegner dagens norske modell, må en i langt større grad anerkjenne markedsøkonomiens betydning. Den norske modellen og velferdsstatens overlevelse, etter dystre spådommer etter murens fall, skyldes ikke at man har trosset markedsliberalismen. Det skyldes at man har spilt på lag med den og erkjent at en stor offentlig sektor kun er mulig om man har økonomisk vekst, som muliggjøres blant annet ved at den offentlige inngripen i økonomien er begrenset.  Arbeidsmarkedets organisering er ikke strengt individualistisk og markedsorientert, men det er likevel kollektivt rettet mot en markedslogikk.

Det samme høyredreiningen i Arbeiderpartiet vises også i deres syn på selektiv næringspolitikk, som det har vært skeptisk til siden slutten av 70-tallet. Siden den gang har (relativt) nøytral næringspolitikk vært sentralt i det norske sosialdemokratiet. Denne linja i det moderne sosialdemokratiet bryter Skirbekk med, når han er for mer statlig eierskap og å fylle «verktøykassa» til politikerne. Hva som skal være formålstjenelig med en slik linje, eller noen sannsynliggjøring eller økonomiske argumenter for at det vil tjene velferd, arbeidsplasser eller klima, gir ikke Skirbekk.

Økonomiske årsaker

Få, eller snarere ingen, av Willoch-regjeringens liberaliseringer har blitt reversert av Arbeiderpartiet – det er riktigere å si at de fortsatte. Gro Harlem Brundtland gjorde bare jobben der de borgerlige måtte gi opp på grunn av de etter hvert så kjente sprikende staurene. Historiker Einar Lie har skrevet dette om Willochs avgang: «Da Willoch gikk i 1986, fulgte imidlertid flere år med hard innstramming fra Brundtlands regjering, med blant annet høy rente, nedlegging av statseid industri og liberalisering av elektrisitet- og telemarkedene.» Lie skriver i samme kronikktreffende: «En høyremann som virkelig ønsket innstramming i 1985, burde derfor gitt sin stemme til Arbeiderpartiet.»

Man skal ikke undervurdere den ideologiske tenkningens virkning på politikken. Men i synet på hva som er årsaken til liberaliseringene vi har sett siden slutten av 70-tallet, overdriver særlig den mer radikale venstresiden ideologi som årsaksfaktor. Skirbekk går langt på vei i samme fella, og underdriver at reelle samfunnsøkonomiske forhold langt på vei var avgjørende for liberaliseringene.

I flere avsnitt drøfter Skirbekk ganske godt ulike dilemmaer og viser hvor komplekst et saksfelt kan være, men han har også lagt inn en del kritiske bemerkninger til for eksempel liberalister som setter valgfrihet for høyt. Teoretisk sett kan Skirbekk ha rett i at en for ensidig orientering mot negativ frihet, valgfrihet og privatisering er uheldig, men han dokumenterer ikke at det er tilfelle i praksis og at noen faktisk gjennomfører en slik politikk.

Langslets kalkulator

Skirbekk er opptatt av at det er en forskjell på næringsliberalisme og verdikonservatisme. Man skal ikke undervurdere denne forskjellen, men problemet er nok snarere at den overdrives, særlig av de på venstresiden som for eksempel har en beundring for den tidlige Minervakretsen. Tidligere Minerva-redaktør, nylig avdøde Lars Roar Langslet, skrev for eksempel i en av sine siste bøker at «Et gjennomtenkt politisk grunnsyn er det indre kompass vi trenger for å finne retning og vei, ikke minst i ulendt terreng. Kompasset kan aldri erstattes av en lommekalkulator.»

Det er et godt sitat fra Langslet, men det kan også leses for ensidig. Langslet hadde nok en for overdreven økonomisk liberalisme i tankene. Men han skrev «erstattes», og en drar sitatet for langt om en tolker det som at «kompasset» og «lommekalkulatoren» utelukker hverandre.  Det er snarere snakk om at lommekalkulator ikke må brukes på feil samfunnsområder. Her kan grensene diskuteres og her ser en fortsatt en forskjell på høyre- og venstresiden i politikken, men verdikonservative har det til felles med moderne sosialdemokrater at i næringsspørsmål er det nettopp fravær av en kalkulator som gir tapt velferd og tapte arbeidsplasser. Man løser heller ikke klimaproblemet effektivt uten stort innslag av kalkulatorer.

Økonomisk mot-ekspertise?

Skirbekk er opptatt av mot-ekspertise. Får spesifikke fag eller politiske ideer dominere et felt, kan det gå galt. Dette skriver vitenskapsfilosofen Skirbekk godt om: Ulike fag må med hvis politikken skal være kunnskapsbasert. Det teoretiske grunnlaget til Skirbekk er meget solid, men teoriene svikter noen steder, særlig når økonomiske sammenhenger forklares. Likevel er eksemplene fra NATO og overivrig bruk av militær makt gode. Samtidig er Skirbekk opptatt av økologi, men hvilke vitenskaper er det som dominerer i klimadebatten? Ifølge Skirbekk er ensidig orientering rundt valgfrihet og økonomisk vekst uforenelig med bærekraftig økologi. Det kan det åpenbart være noe i, men det er ikke bare en motsetning mellom økologisk bærekraft og økonomisk vekst.

Skirbekk skriver at et «framtidsretta regime står i kontrast til slike forenklingar.»  Forenklingene er her New Public Management (NPM) og markedsorientering.  Målstyring i offentlig sektor, tro på større enheter, sammenslåing og konkurranseutsetting kan gå for langt. Skirbekk har noen poenger, men han er for generaliserende og gir oss lite nytt. Det hadde vært mye mer interessant med analyse av årsakene bak NPM. Hvordan var offentlig sektor styrt før? Hva la grobunn for endringene? Og ikke minst: hva er alternativene?

For lite Weber

Skirbekk er mye bedre når han skriver om religion og religionspolitikk. På tros- og livsynsfeltet er han også opptatt av den offentlige støtten på sikt bør ned. Skirbekk er som Habermas opptatt av en kritisk offentlighet og at moderne demokratier krever en vitenskaplig kultur. Hans kritikk av Stålsett-utvalgets religionspolitikk er god og må sees i sammenheng med hans syn på velferdsstatens historiske og sosio-kulturelle grunnlag. Skirbekk har en god penn og mange formuleringer er befriende, om enn noe generaliserende, som for eksempel hans kritikk av Stålsetts-utvalgets syn på kristendommens rolle i norsk historie: «For stor vekt på disiplinering, særleg av seksualitet, og for lite vekt på det varige bidraget til kulturell modernisering og opplysning. Kort sagt, for mykje Foucault og for lite Weber.»

Hegel må med

Skirbekk skriver også om konservatisme, og spesielt om Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen, som i 2011 var redaktører for antologien Konservatisme som Civita og Universitetsforlaget gav ut sammen.  Undertegnede var redaksjonssekretær og medforfatter i denne antologien. Skirbekk er kritisk til utvalget av tenkere i antologien. At det er stort sprik mellom de 21 tenkerne som er valgt ut er nærmest en selvfølge.  Skirbekk viser til store forskjeller mellom for eksempel Thatcher, MacIntyre og Hegel. Skirbekk mener det er grunnlag for å omtale Hegel som den første sosialdemokrat. En slik påstand mener jeg det er mye rett i, men det utelukker ikke Hegel fra en antologi om konservatisme. Hegels tanker om sivilsamfunnet, hans positive syn på Adam Smith, kritikk av Kants liberalisme og kosmopolitisme samt forsvaret av nasjonen, tilsier at han også kan sees på som en konservativ tenker.

Brundtland, Hayek og Thatcher

Forskjellene mellom Thatcher og Hayek var store. Thatcher var tross alt politiker.  Skirbekk mener også disse to er vanskelig å forene med de andre tenkerne som er med i antologien. For å underbygge dette poenget skriver Skirbekk: «representanter for den anglo-amerikanske tradisjonen går i mot velferdsstaten, jf. Hayek og Thatcher.» Det er en svært unyansert eller riktigere sagt helt gal beskrivelse av de begge. Hayek var for velferdsordninger, men kritisk til en for omfattende regulering og planstyring av økonomien. Innsiktene til Hayek var ikke unike for Hayek selv – de ble som nevnt erkjent av sosialdemokrater på slutten av 70-tallet. Einar Lie har for øvrig omtalt vår egen Gro Harlem Brundtland som ganske lik Thatcher i kronikken Jernladyer. I perioden 1979-1990 gikk den offentlige andelen av BNP i Storbritannia marginalt ned. Det ble for eksempel ikke innført egenandeler på helsetjenester.

For ideologisk

Skirbekk spør om utvalget, definisjonene og manglene i antologien kanskje skyldes at redaktørene aldri «kom inn i det gode selskap der diskursiv danning står i fokus og åndene får bryne seg». Det er nok en del av det Skirbekk kritiserer som Syse, Isaksen og jeg bør lytte til. Men når Skirbekk er hard mot andre og snakker om akademisk kvalitet, og behovet for høye vitenskaplige krav og bredde i faglige perspektiver, bør han være minst like kravstor til seg selv. Krise og medansvar viser at Skirbekk ikke helt evner dette på alle områder, siden han ikke bryner seg nok på andre perspektiver på økonomi, og hva som danner grunnlag for politisk og økonomisk utvikling. Det blir for mye ideologi og for lite realiteter.

Innlegget er publisert hos Minerva 29.1.16.