Atlantic Books, 2010. 232 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Friheten trues av individet

Når borgerlig innstilte mennesker diskuterer politikk og samfunnsutvikling ser en ofte hvordan konservative mennesker er mer pessimistiske til samfunnets utvikling enn de mer liberale. Det er selvsagt ikke bare blant borgerlige man kan dele inn i pessimister og optimister. Fenomenet er mer grunnleggende for hvordan folk tenker ideologisk. Det handler om hvilket utgangspunkt man starter med når man analyser fenomener, og hvilke ideer man har om den menneskelige natur.

Konservative har i dette landskapet en tendens til å være mer pessimistiske, og jeg tror de ofte kan ha større sympati for nøkterne sosialdemokrater enn liberale hurragutter. Scruton mener at en grunnleggende realistisk eller pessimistisk innstilling fører til et annet syn på hva som sikrer og fremmer friheten i samfunnet, enn hva som preger meningene til optimister.   Kort oppsummert: ”What looks to the optimist like gain in freedom is seen by the pessimist as a loss of it”

Et eksempel på dette kan være hvordan man møter ny teknologi. Pessimisten betrakter fenomenet fra siden, mens optimisten umiddelbart hiver seg på. I debatten om sosiale medier og møteplasser ser en tendenser til både optimisme og pessimisme.

Teknologikritikk

Scruton bruker en del plass på å reflektere over hvordan teknologien i moderniteten bryter ned de tette sosiale båndene i samfunnet. Han skriver at vi dagens samfunn ofte har et nostalgisk syn på jernbanen som en sosial møteplass. Vi møtes på perrongen. Utallige filmer bruker jernbanen og perrongen som et sted for gjensyn og farvel, kjærlighet og sorg. Dette er noe ironisk sett i lys av sosialfilosofen og kritikeren John Ruskin som i andre halvdel av det 19. århundre mente at jernbanen representerte et hensynsløst angrep på landsbygdas ro og tradisjon. Det er kanskje sorgen ved et farvel Ruskin sikter til, men jeg tror få konservative i dag vil kalle jernbanen et hensynsløst angrep på landsbygda.

I Norge har kultursosilogen Erik Fossaskåret vært opptatt av hvordan sosiale møteplasser som ferjene og rutebåtkaien forsvinner. Få mennesker møter i dag opp på rutebåtkaien bare for å treffe folk og å være til sammen med andre. Man må ha noe på rutebåtkaien å gjøre, hvis man skal gå dit. Som individer hyller vi oss inn i biler og hus — sosiale møteplasser forvitrer. Samfunnet går mot ”jeg” på bekostning av ”vi.”

Fravær av sosial korrigering

I nyere tid fungerer Internett, med for eksempel Facebook og Myspace, som skjermer som vi plasserer mellom om selv og andre, ifølge Scruton. Vi unngår de virkelige møtene med andre mennesker og regisserer våre egne uttrykk på Internett. Vi hindrer våre medmennesker å møte oss her og nå slik at vi gjensidig kan bruke vår makt og frihet til å appellere til hverandres ansvar for en selv og den andre.

Denne teknologipessimismen høres lite liberal ut, men leseren bør ikke forvilles til å tro at Facebook og lignende er galt i seg selv. Det som er viktig er det moralfilosofiske poenget til Scruton. For hvis moralen privatiseres, som den mer venstreorienterte filosofen Arne Johan Vetlesens har hevdet, så har vi et problem. Poenget er at hvis vår frihet skal gi mening og kalles legitim må vi utfordres og ansvarliggjøres for hvordan vi benytter vår frihet. Jeg tror både Scruton og Vetlesen har et vesentlig poeng. Moralen privatiseres — og da i negativ forstand — på grunn av at vi ikke i samme grad som før må stå til ansvar for det vi gjør og sier. På den ene siden har vi av en eller annen merkelig grunn forvillet oss inn i en (kollektiv) idé om at vi krenker andres frihet hvis vi korrigerer eller irettesetter andre. Mulig dette skyldes et overdrevent oppgjør med pietismen og janteloven. Fra den andre siden gjør vi meningsfull korrigering enda vanskeligere ved at vi kommuniserer via internett. Internett som kommunikasjonsledd hindrer at vi møtes ansikt til ansikt.

Ansvarliggjøring i de små fellesskap

Vi bretter ut vårt privatliv på blogger, Facebook eller i realityprogrammer i fjernsynet. Det må vi kanskje strengt tatt få lov til og storsamfunnets fordømmelser av realitykjendiser tilsier at liberalismen på dette feltet ikke har gått helt av hengslende — enda. Men det er ikke mer kritikk og korrigering fra storsamfunnet jeg etterlyser. I vår samtid mangler korrigering og ansvarliggjøring fra de små fellesskapene — som vennekretsen eller familien — av hva vi benytter vår frihet til. Det blir for lite alvorlig prat i de små fellesskapene. Begrepet om negativ frihet innenfor små fellesskap gir begrenset mening.

En ting er at for eksempel Anne Kat Hærland ved hjelp av humor forsøker å jekke ned selvtilliten til anti-jantelovsmennesker på bærtur i eteren, men hva med nære venner og familie? Tar noen ansvar for å snakke til mennesker som overdriver når de benytter sin rett til frihet eller snakker folk bare om dem? For eksempel kan tilsynelatende et medlem av en vennekrets daglig skjemme seg ut med sin private blogging uten at noen setter seg ned og diskuterer med vedkommende om denne blottingen virkelig er særlig hensiktsmessig. Kommunikasjonen med vedkommende reduseres til kommentarfeltet under bloggen. Vi mennesker er sosiale vesener. Vi er ikke bare et jeg. Vi er også en del av et vi. Skal vår individuelle frihet gi mening må vi ansvarliggjøres og anerkjennes av våre omgivelser. Det går sjelden bra for individer som aldri blir snakket til. Hvis vi mister av synet at vi som individer er en del av et større vi svekkes moralen i samfunnet.

Finanskrisen

Scrutons bok ar delt inn i 12 kapitler og tar opp flere temaer som er verd å lese om. Et tema som han tar opp er finanskrisen. Dette finner jeg interessant fordi jeg mener konservative tenkere kan ha noe tilføye debatten som oppstod mellom liberalister, sosialister og keynesianere etter finanskrisen. I forhold til markedsaktører er ikke Scruton bare pessimistisk. Han avviser ikke optimister, men han er opptatt av rammeverket for økonomien må understøtte den samvittighetsfulle og optimistiske markedsaktør.

Scruton bruker en del plass på å diskutere profeten Mohammeds kritiske syn på økonomi. Mohammeds motstand mot renter er gal i følge Scruton, men det tilsier ikke at man ikke skal lytte til Mohammed og andre profeters skepsis til å la seg sjarmere av penger. Profeter har ofte vært opptatt av begrensningene i menneskets natur. Dette synet er noe konservative deler. Skal markedsaktører — som tar risiko — ikke opptre som gamblere, men som samvittighetsfulle og ansvarlige risikotakere, må rammene vi setter for markedet ta hensyn til hva som bremser svakheten i menneskets natur, og hva som fremmer ansvarlighet. Hvis det på kort sikt er mulig å skjule gjeld eller trikse med økonomiske transaksjoner samtidig som staten på lang sikt stiller opp med kredit hvis systemet kollapser har man ikke lagt grunnlag for et marked som fremmer samvittighetsfulle og optimistiske aktører. Systemet dyrker istedenfor frem samvittighetsløse og optimistisk gamblere.

Scruton kritiserer en overdreven keynesiansk etterspørselsstimuli for å ikke ta hensyn til det store ”vi” og ukritisk ta opp lån som rammer fremtidige generasjoner.   Det berømte sitatet om at ”in the long run we are all dead” tar bare hensyn til én generasjon. Scruton ser ikke på finanskrisen som et tilbakeslag for kapitalismen. Det er snarere resultat av ensporede tanker om politikk som fikk feste seg.

Pessimist med god samvittighet

Scrutons nye bok er innom flere temaer. Som jeg innledningsvis nevnte er pessimisme og optimisme omfattende begreper. Scruton rekker på en ganske imponerende måte å diskutere mange temaer under disse begrepene. Et sentralt element er hva som er frihet. Scruton er klar på et vi mennesker ikke er født frie. En større dose pessimisme kunne ha reddet oss mennesker fra den nøden som har oppstått når mennesker har fått ideer om at institusjoner, lover, regler og moral ikke er en del av vår frihet. Institusjonenes betydning for frihet har likevel også vært tema for mange tenkere opp igjennom historien og Scruton hevder at det er Hegel som har kommet med de mest overbevisende argumentene. Hegels filosofi er av mange oppfattet som kompleks og uforståelig, men Scruton klarer på imponerende kort plass og relativt tydelig å få frem noen sentrale hovedtrekk hos Hegel, blant annet hvordan hans mellomposisjon er interessant. Scruton har gjennom hele boken et kritisk blikk på overdreven individualisme og hevder på hegeliansk vis at det gode samfunn består av ”jeg” som forstår at de er del av et ”vi.” Scruton oppsumerer Hegels filosofi om anerkjennelse slik: “Genuine freedom emerges only when the ”I” is transcended, and the conflicts is resolved in a state of mutual recognition.”

Den hegelianske idé om gjensidig anerkjennelse som grunnlaget for frihet kan likevel ikke reduseres til ren sosialfilosofi og Scruton viser til Hegels mellomposisjon hvor staten og institusjonene fungerer som rammer omkring vår kamp om anerkjennelse. Uten disse rammene vil man ikke oppnå gjensidig anerkjennelse av hverandres rett til frihet. Kampen går på livet løs som Hegel beskriver i sitt verk ”Åndens fenomenologi”:

Genuine freedom emerges only when the ”I” is transcended, and the conflicts is resolved in a state of mutual recognition.

Denne mellomposisjonen dreier seg om en sunn pessimisme som ikke henfaller til tankeløs liberalitet. Men den dreier seg heller ikke om en ren pessimisme og et ensidig negativt menneskesyn. Mellomposisjonen appellerer til menneskets samvittighet og ansvarlighet — og mener disse egenskapene er grunnlegende i den menneskelige natur — men at de har sterkest potensial innefor visse institusjonelle rammer.

For å forstå dette må vi være litt pessimistiske slik som Scruton skriver. Eller som han sier i mer positive termer: vi må være samvittighetsfulle optimister. Og skal vi ha god samvittighet, bør vi jo være litt pessimistiske.

Artikkelen er publisert hos Minerva 4.11.2010. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/overlever-liberale-demokratiet