Sandbu, Martin: The Economics of Belonging: A Radical Plan to Win Back the Left Behind and Achieve Prosperity for All
Det viktigste Sandbu vil oppnå er å vise at liberale demokratier har muligheter til å velge riktig vei.
Publisert: 5. august 2020
Princeton University Press, 2020. 296 sider.
Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.
Tid for de radikale nordiske løsningene
Financial Times-kommentator Martin Sandbu rakk akkurat siste korrektur av boken sin, The Economics of Belonging: A Radical Plan to Win Back the Left Behind and Achieve Prosperity for All, før koronakrisen traff Europa med full tyngde. Løsningene han presenterer er ikke blitt mindre aktuelle av koronakrisen, snarere kan det være at det som for et halvt år siden virket som radikale løsninger ingen politikere ville gå for, nå kan være forslag som ikke er så radikale likevel.
Professor ved Cambridge, Diane Coyle, skrev i Financial Times at mange av forslagene var gode, men at det trolig ikke finnes politisk vilje. Det er mulig, men for en nordmann er mange av løsningene gjenkjennelige. Sandbu forstår godt at nordiske politiske løsninger ikke uten videre kan eksporteres, men han argumenterer overbevisende for hvorfor det likevel er mye å lære.
Sandbu starter og slutter med Roosevelt. I mars 1933 holdt Roosevelt sin innsettelsestale. Samme helg var det valg i Tyskland og Hitler ble kansler med diktatorisk myndighet. To land, to helt ulike veier. Poenget er å vise at det finnes veivalg, og at valg kan være avgjørende. Sandbu ønsker seg et «Roosevelt-moment», eller at politikere våger å tenke radikalt og foreslå løsninger som vil hjelpe alle dem han kaller «left behinds» i vestlige økonomier. Første del av boken går med til å forklare hva som har skjedd de siste 40 årene. Sandbus skille går ikke ved 1989, men ved Thatcher og Reagan og den politikken de stod for. Det betyr ikke at han ikke ser at en del av liberaliseringen som kom var nødvendig, men han mener at det ikke ble tatt nok hensyn til politiske tiltak som ville sørge for at alle fikk del av de økonomiske gevinstene økt handel og globalisering førte med seg.
Likevel er det ikke først og fremst globalisering og flytting av tradisjonelle industriarbeidsplasser som har skylden for at mange mennesker ikke har hatt reallønnsvekst og tapt sosial status og arbeid. Hovedårsaken er teknologisk utvikling og for få forsøk på å utvikle og skape arbeidsplasser, der bedrifter enten flyttet virksomheter til lavkostland eller rasjonaliserte og tok i bruk roboter og lignende. Det har betydning, nettopp fordi populister argumenterer for å begrense globaliseringen, og hvordan liberale demokratier, ifølge Sandbu, bør møte «tapet av terreng». Det er ikke proteksjonisme som er løsningen. Sandbu er ivrig EU-tilhenger og sterkt mot Brexit og Norges utenforskap. Det er heller i å se hva som kan skape bedre økonomiske og sosiale forhold i de landsdelene, regionene eller byene som har mange «left behinds», at nøkkelen til å forbedre liberale demokratier ligger.
Det er interessant å se at Sandbu argumenterer for UBI – eller borgerlønn – og at han ønsker å innføre formuesskatt og grønne skatter med et «voucher»-system, så de som er miljøvennlige får penger tilbake på «miljøskatten». Jeg har selv skrevet om borgerlønn, og nylig har Hege Moen lansert et Civita-notat om Garantiinntekt, et forslag basert på noe av den samme argumentasjonen som Sandbu bruker. Civitas Haakon Riekeles har skrevet om et klimabudsjett som skal nå 1,5-gradersmålet og foreslår at inntektene fra klimaavgiftene deles ut til befolkningene i form av et klimafradrag på skatten, inspirert av ideen om «Karbonavgift til fordeling». Der Sandbu og jeg ikke er enige, er argumentet om formuesskatt som en produktiv skatt, i alle fall dersom Norge er utgangspunktet. Vi har omtrent den rikeste staten i verden, og privat eierskap er lite. Sandbu skriver for et internasjonalt publikum, og dersom Sandbus forslag hadde blitt fulgt av alle land, slik at skatteregimene ble likere, er det mulig å diskutere beskatning av kapital. Når det er sagt, bruker Sandbu mye plass på å foreslå finanspolitikk, og han mener at nasjonale politikere har stort handlingsrom.
Avslutningsvis drøfter Sandbu tre strategier som politikere kan vurdere. Den første er en strategi hvor hjørnesteinsbedrifter støttes. Denne har verken Sandbu eller jeg mye til overs for. For Norge er det bare å tenke på 1970-tallet, og Sandbu mener i tillegg at denne strategien vil hindre fornyelse. Den andre strategien er å sørge for kommunikasjon mellom steder der det trengs næringsutvikling og større fungerende bysentra. Det er et viktig poeng, men ikke nok i seg selv. Den siste er den Sandbu har mest tro på, men som han sier er den klart vanskeligste. For meg ser den ut til å ligne litt på den norske distriktspolitikken, for den går ut på å skape attraktive småbyer eller sentra som skaper arbeidsplasser og steder folk vil bo. Det er ikke umulig, men det er krevende.
Sandbu avslutter med å forsvare sine forslag ved så si at han tror sentrumspartier på begge sider av midtstreken – beyond left and right – vil kunne vurdere hans forslag. Det viktigste Sandbu likevel vil oppnå er å vise at liberale demokratier har muligheter til å velge riktig vei. For en nordmann kan det se ut som om vi er på riktig vei. Det forhindrer likevel ikke at The Economics of Belonging godt kan få et norsk publikum og at forslag Sandbu kommer med kan diskuteres.
Artikkelen er publisert hos Minerva 3.7.20. Se også:
https://www.civita.no/2020/08/04/del-1-martin-sandbu-om-hvorfor-ulikheten-har-okt