Rutger Bregman: Moral Ambition: Stop Wasting Your Talent and Start Making a Difference

Du kaster bort livet ditt

Rutger Bregmans nye bok Moral Ambition er nødvendig lektyre i en verden der de ambisiøse jobber for McKinsey og de idealistiske er internettaktivister.

Av Hans Jacob Huun Thomsen, rådgiver i Civita.

I bydelen Zuidas, Amsterdams «Wall Street», der kremen av den nederlandske finansbransjen befinner seg, er det hengt opp en massiv reklameplakat:

«Hvis du er så smart, hvorfor jobber du her?»

Reklameplakaten er hengt opp av Rutger Bregman og promoterer hans nye bok Moral Ambition: Stop Wasting Your Talent and Start Making a Difference. 

Den nederlandske historikeren er blitt verdenskjent med sine bestselgende bøker Utopia for realister (2017) og Folk flest er gode (2020), og kanskje enda mer for tiraden mot hyklerske milliardærer under World Economic Forum i Davos 2019. 

Nå har Bregman sett seg lei av selvhjelpsbøker som skal gjøre livet ditt enklere og bedre. Istedenfor vil han utfordre leseren til å begi seg ut på et mer krevende prosjekt. Bregman mener lykken ikke bør være det øverste målet i livet. Istedenfor bør vi måle suksess etter hvor mye godt vi bidrar med i verden.

Allerede i prologen setter han tonen for resten av boken: 

«Dette er ikke en bok som gjør livet lettere, men heller litt vanskeligere. Boken som du halvveis skulle ønske at du ikke plukket opp, fordi du kanskje må endre livet ditt når du er ferdig med den.»

Her er det viktig å understreke hvem boken er skrevet for. Det er nemlig ikke sykepleieren med tre små barn, huslån og FAU-verv. Den er heller ikke ment for mennesker uten tilgang til utdanning eller fremtidsmuligheter i fattigere deler av verden. 

Bregman skriver til sine egne: unge, ambisiøse mennesker i vestlige samfunn, som har stort potensial og all verdens muligheter. Det er mennesker som kan få sine viktigste materielle behov tilfredsstilt gjennom mange helt ulike livsvalg.

Og med dette utgangspunktet lever boken faktisk opp til lovnaden. Over 17 000 mennesker i 130 land har allerede latt seg inspirere av bevegelsen. 

Fire karriereveier

Bregman starter med å ta et kraftig oppgjør med den enorme sløsingen av talent og ressurser i vestlige samfunn. Han slakter slagord som «følg lidenskapen din», og påpeker at hva du velger å jobbe med er en av de viktigste moralske avgjørelsene vi tar i livet. Tross alt består karrieren din, i gjennomsnitt, av rundt 80 000 timer. Hva du bruker dem på, er av stor betydning ikke bare for deg selv, men for verden rundt deg. 

Bregman skisserer opp fire ulike karrieremodeller, langs de to aksene ambisjoner og idealisme. Kategori 1 består av de som hverken er ambisiøse eller idealistiske. Nylige undersøkelser viser at nesten en fjerdedel enten mener jobben deres er meningsløs eller er usikker på om den tilfører noe til samfunnet. Kategori 2 består av de som er ambisiøse, men ikke idealistiske. Dette er mennesker som er hardtarbeidende og talentfulle, men som måler suksess etter – med Bregmans ord – «sjelløse» indikatorer som lønn og status. Det er de som, i et av Bregmans eksempler, jobber i McKinsey.

Kategori 3 består av idealister som mangler ambisjoner. Her peker Bregman på generasjon Z, som både er progressive og har idealistiske visjoner, men ser på ambisjoner nærmest som noe skittent. Kategori 4 er de som derimot er moralsk ambisiøse. De bruker sine ressurser mest mulig effektivt for å bidra til en bedre verden. Det innebærer å prioritere utfordringer som både er 1) store, 2) løsbare og 3) neglisjerte. 

Det er selvsagt mulig å kritisere en slik skjematisk inndeling. For hva er egentlig så galt med ikke å vie hele arbeidslivet sitt til idealistiske formål. Kanskje man i stedet bidrar på fritiden – slik den norske dugnadsånden er et godt eksempel på? Og ville egentlig samfunnet gått rundt dersom alle jobbet for bistandsorganisasjoner eller ble klimaforskere? Bregman skriver for ordens skyld at hverken sykepleiere, lærere eller bussjåfører trenger noen lektyre om moralske ambisjoner – det er tross alt de som får samfunnet til å gå rundt. Men man kunne godt tenke seg at dette gjelder langt flere enn Bregman tar inn over seg: Juristene i BAHR som jobber for Equinor, bidrar kanskje på sitt vis til lavere energipriser for fattige afrikanske bønder? 

Slike innvendinger har noe for seg: Drar man Bregmans idealistiske logikk til det ytterste, risikerer vi at ingen skaper verdier, fordi det aldri – for den enkelte – ser ut som den mest effektive måten å gjøre verden til et bedre sted. Arbeidsmarkedet er tross alt et resultat av tilbud og etterspørsel. Noen av de meningsløse jobbene Bregman beklager seg over, er derfor likevel av en art noen av en eller annen grunn er villig til å betale for. Hvis alle søkte seg bort fra vanlige jobber og begynte å redde verden på fulltid, ville nok også markedsmekanismene vise at det trengs langt mer enn sykepleiere og bussjåfører både for å få samfunnet til å gå rundt og for å redde verden. 

Dessuten kan det også være rasjonelt å jobbe for konsulentskaper som McKinsey, også om det ikke i seg selv bidrar til å redde verden – for eksempel for å bygge opp nyttige ferdigheter og nettverk, som kan gjøre deg i bedre stand til å redde verden senere i livet. 

Disse innvendingene er likevel ikke ødeleggende for boken. Bregmans poeng er nemlig hverken at alle jobber i finanssektoren eller konsulentbransjen er unyttige, eller at alle som arbeider der, bør slutte: Mange av jobbene er nyttige i seg selv, man kan gjøre mye godt fra innsiden og hvis alle sluttet, ville mye etter hvert kollapse. Bregman forstår alt dette.

Saken er i stedet den at alternativkostnaden ved å velge bort idealismen i dagens verden er veldig stor. Mange store menneskelige utfordringer i verden i dag møtes av for få folk, for lite penger og for lite oppmerksomhet. Markedet løser ikke disse problemene, fordi pengene til å skape etterspørselen ikke finnes, og politikken løser dem ikke fordi menneskene som rammes, ikke har stemmerett der pengene finnes. Verden hadde vært et langt bedre sted om flere av disse dyktige menneskene brukte ressursene sine på vår tids største utfordringer, enten det er ekstrem fattigdom, klimaendringer, globale pandemier, eller fremveksten av KI og biologiske våpen. 

Da er det et problem at så mange av denne generasjonens skarpeste hjerner tenker på hvordan flere kan trykke på annonser, slik en Facebook-ansatt formulerte det. Det er for mange dyktige mennesker som kunne valgt annerledes, som kaster bort yrkeskarrieren sin på prosjekter som ikke gjør verden bedre.

Det er likevel ingen naturlov at det må være slik. I kjølvannet av boken har Bregman trukket frem en amerikansk undersøkelse som spør studenter om deres viktigste mål i livet. På 1960-tallet, da undersøkelsen først ble tatt opp, svarte 80–90 prosent av studentene at et meningsfullt liv var viktigst. Rundt 50 prosent svarte at det også var viktig å tjene mest mulig penger. I dag er disse tallene snudd på hodet. 

Culture matters, som den konservative høyresiden ofte liker å si. Holdningene våre er ikke naturgitte. Moral Ambition kritiserer dermed indirekte en tidsånd som devaluerer nestekjærlighet og medmenneskelighet som moralske verdier som bør ha betydning for hvordan vi lever livene våre. 

Når for eksempel Elon Musk – verdens rikeste mann hvis formue bare siden valget har økt med mer enn hele budsjettet til USAID – skryter av å kutte til hjelpen til verdens fattige, viser det ikke bare et forskrudd politisk verdensbilde: Han forteller oss at det er et tegn på svakhet å bry seg om mennesker som er mindre heldige enn deg selv.

Derfor vil Bregman gjøre moral sexy igjen. Han vil at det skal bli kult å gjøre noe godt for verden. Moralske ambisjoner er nemlig smittsomt. 

Selvkritisk til venstresiden

Det holder imidlertid ikke å ha gode intensjoner. Du har også en moralsk plikt til å vinne.

Bregman, som selv tilhører venstresiden, er på sitt beste når han angriper sine egne. Han mener mange progressive aktivister i den såkalte «woke»-bevegelsen er altfor puritanske. 

Den nederlandske historikeren trekker frem problemet med interseksjonalitet som, tross sine gode intensjoner, gjør det vanskeligere å skape brede allianser, fordi du må ha alle de riktige meningene. Se bare på klimabevegelsen. Vil du melde deg inn i Natur og Ungdom fordi du er opptatt av rene fjorder? Da får du flere kvoteflyktninger, atomvåpenforbud og akademisk boikott av Israel med på kjøpet. 

Som Bregman påpeker: Da ender du opp med en bevegelse som er 100 prosent ren, men 0 prosent effektiv. 

Et annet viktig poeng som Bregman trekker frem er at bevissthet («awareness») er overvurdert. Fremfor å være et startpunkt ser det ut til å ha blitt det endelige målet for mange aktivister. Men bevissthet fører ikke flere folk ut av fattigdom og det løser ikke klimakrisen. Da trengs det konkret handling. 

Noe lignende har også Emil André Erstad, tidligere Vårt Land-kommentator og nå redaktør i Panorama, pekt på. Han kalte den nye digitale aktivismen for «latskapsdemokratiet». Litt karrikert innebærer det å få ut mest mulig meninger med minst mulig innsats, for å vise hvor moralsk overlegen man er. 

Oxford-filosofen William MacAskill påpeker i boken Doing Good Better at denne dydsposeringen ikke bare er hyklersk, men også direkte skadelig. Moralsk lisensiering, som konseptet kalles, innebærer at en person som gjør én god handling ofte kompenserer ved å gjøre færre gode handlinger i fremtiden. Det kan være årsaken til at de fleste aktivister kun deler Instagram-innlegg eller går i demonstrasjonstog. 

For all del, dette er ikke alltid unyttige aktiviteter. Men det er i beste fall helt utilstrekkelig. Hvis engasjement og bevissthet skal ha gode konsekvenser, må det institusjonaliseres som konstruktive handlinger. Som Bregman påpeker, har det aldri før i historien deltatt så mange i demonstrasjoner. Likevel ser resultatene ut til å utebli. 

Det viser at for de fleste er det viktigere å føle seg bra enn å faktisk gjøre noe bra. I denne kritikken av woke er Bregman faktisk helt på linje med budskapet fra den anti-woke superstjernen Konstantin Kisin: Slutt å syte, start å utvikle fremtidens teknologi og løsninger!

Ikke vær som folk flest

Moral Ambition er fyldig med anekdoter, sitater og inspirerende historier. Det gjør Bregmans ideer mer håndfaste og løfter boken. 

Vi blir blant annet introdusert for Rob Mather, som en kveld så et rørende program om Terri – en liten jente som hadde blitt utsatt for kraftige brannskader. Rob ble så preget at han dagen etter begynte å samle inn penger for Terri ved å arrangere en veldedighetssvømmetur. 

Etter at 10 000 mennesker i 75 forskjellige land svømte for Terri, bestemte Rob seg for å arrangere enda en svømmetur. Denne gangen ville han imidlertid ikke bare gi til et «tilfeldig» formål. Resultatet ble at han samlet inn flere millioner til det han etter hvert oppdaget var en av verdens mest neglisjerte utfordringer: Malaria. 

Deretter startet han opp Against Malaria Foundation, som ifølge bistandsevaluatoren GiveWell, er verdens mest effektive bistandsorganisasjon. Det som startet som en svømmetur for Terri, ble en veldedig organisasjon som har reddet minst 250 000 liv. 

Det er også et kraftfullt svar til den delen av venstresiden som hevder at alle problemer er strukturelle, at de bare kan løses politisk, og at moralisering over menneskers valg ikke har noen betydning. Hvis kultur spiller en rolle, hvis dyktige mennesker både kan bidra og inspirere andre til å bidra, er det helt åpenbart at det betyr noe.

Et spørsmål er da: hvordan kan man engasjere flere til å gjøre noe godt for verden? Jo, det kan være så enkelt som å spørre. Forskning viser at de som gjemte flest jøder under andre verdenskrig, ikke hadde noen spesielle egenskaper, men simpelthen ble spurt om å hjelpe. Mennesker er nemlig vesentlig bedre enn vi tror, slik Bregman poengterer i boken Folk flest er gode.

Vær ambisiøs, men ikke perfekt

Det er lett å få inntrykk av at Bregman har tatt litt for mye Møllers tran og har urealistiske forventninger til leseren. I epilogen kommer han imidlertid med noen betryggende og nyanserende ord. 

Selv om moral spiller en viktig rolle i livene våre, er det tross alt ikke alt. Han kritiserer faktisk Gandhi for å gi opp vennskap, sex, alkohol og andre hobbyer. Da mister du en del av det å være et menneske. Dessuten gjør du lite godt for verden om du blir utbrent først. 

Så hvorfor skriver han det først her, og ikke i starten av boken? Som Bregman skriver: De fleste av oss er ikke der enda. Snarere gjør vi altfor lite. 

Da er det viktigste budskapet i boken: Stopp å sløse med talentet ditt og start å utgjøre en forskjell.

Teksten er publisert i Minerva 1.20.2025.