Rossebø, Arild: Den siste komle

Den siste komle er en roman om en ung mann som ville vekk, men som gjerne skulle hatt et sted å komme hjem til.

Vi som har vokst opp på det kristne Vestlandet kan deles i to grupper. De som opplevde trang kristendom som ei plage, som de senere kanskje tok et oppgjør med. Og vi kristne, som er opptatt av at vi er kristne, men åpne og frie – og nærmest krampaktig opptatt av ikke å være moralistiske og dømmende. Hovedpersonen i Den siste komle – Harald – har vokst opp i det førstnevnte. Det er vondt å lese om, og Arild Rossebø beskriver presist hvor håpløs kristen sneverhet kan være. Mangel på frihet i norsk kristen kultur opp igjennom historien forklarer dels hvorfor kristne i dagens Norge ofte har et nærmest selvutslettende behov for å ikke støte folk. Men heller ikke denne tendensen fanger opp hva kristen tro kan være godt for. Pendelen kan sies å ha svingt for langt. Mer om det senere.

Enkelt og genialt språk

Den siste komle er skrevet i et enkelt og til tider genialt språk. Små filosofiske og presise stikk gir romanen innsikt og dybde. For eksempel setninger som: «Psykoanalyse er noe dritt, spesielt når den treffer.» Hovedpersonen Harald er en frittenkende mann og han avskyr barndommens strenge pietisme og vonde mat: Kokt sei og poteter. Jeg har vokst opp med samme kosthold, men ikke så strengt. Derfor har jeg senere i livet vendt tilbake og spiser gjerne kokt sei. For Harald er det motsatt. Det minner han bare om noe kjipt. Han vil heller ha kontinental mat – spansk tapas. Rossebø beskriver slik sett godt hvordan et oppgjør ofte fortoner seg. Det blir ikke bare et oppgjør med verdiene, men også det estetiske og ytre, som for eksempel matvanene.

Kristen og fri?

De aller fleste av oss tenker naturligvis at vi vil gjøre hva vi vil, men ikke hva som helst. Vi vil likevel være helt frie til å reflektere og tenke. Fri fra en lukket kultur der man ikke diskuterer. Historisk har kristen norsk og pietistisk kultur vært preget av en moralisme der kristendom brukes til å holde folk nede istedenfor til hjelp i etiske spørsmål. Det skal selvsagt ikke underslås at disse kulturelle trekkene finnes i norsk kristenliv ennå, men de er mer marginale enn før.

Uansett er diskusjonen om kristen kultur, frihet og moral fortsatt aktuell og interessant. Og noen av nedsidene ved kristen kultur beskrives godt i Den siste komle. Hva gjør en familie når noen er utro og en vil skilles? Skilsmisse er kanskje ikke til å unngå, men hvordan håndteres det til familien og barnas beste? Rossebø beskriver hvordan en streng kristen kultur ikke makter dette. Det er riktignok noen mer liberale kristne i hjembyen Haugesund som ikke avviser moren til Harald, men det blir en fattig trøst, for Harald og broren Kjetil. De mister kontakt med sin far.

I tillegg til dobbeltmoral preges kulturen av en virkelighetsfjern og religiøs moralisme. Man snakker om at Jesus på korset redder oss fra helvetes pinsler, og masse om at man har tatt imot Jesus og tror så veldig på ham. Alt dette er ikke bare teologisk feil, vil kanskje en mer konservativ påpeke, men feilen ligger først og fremst i at troen og den kristne etikken ikke hjelper mennesker i livet her på jorden. Kristen tro og etikk låser fast istedenfor å være til hjelp for å håndtere, bruke fornuft og leve bedre sammen i en verden preget av både ondt og godt. Troen blir rett og slett en hvilepute for å slippe å ta ansvar. Bjørn Eidsvåg synger om at Jesus vil gå med oss. Men vi kan ikke bare legge alt på ham. Vi må ta ansvar og gå selv. Slik kan kristen tro fungere frigjørende, for mennesker her på jorden.

Haugalandet er bare morsomt

Men frykt ikke! Den siste Komle er langt fra en roman bare preget av moralske og religiøse grublerier. Det er en drivende god roman om oppvekst. Til tider hysterisk morsom, særlig for oss vestlendinger, som kjenner igjen både kultur og geografi. Romanen handler om hvordan en mann som har vokst opp med en vanskelig mor har det. Hvordan han lever med det og døden som banker på. Løsrivelsen fra nyrike og tradisjonelle Haugesund, preger den humaniorautdanna mannen. Harald er en ung mann som ville vekk, men så gjerne skulle hatt noe å komme hjem til. Men Harald klarer seg. Han reflekter fritt fra dogmatisme, og han har en god bror.

Artikkelen er publisert hos Minerva 12.3.22.