Dalibor Rohác: Governing the EU in an Age of Division
Hvordan få EU til å fungere bedre?
Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.
Dalibor Rohác argumenterer for en styringsmodell som legger opp til at samarbeid og løsninger kan finnes lokalt og regionalt innen unionen, men at ikke alle medlemsland trenger å være med på alle samarbeidsarenaer.
Dalibor Rohác, europeer bosatt i USA, har skrevet bok om EU, Governing the EU in an Age of Division. EU består i dag av 27 land, og er svært forskjellig fra den lille kjernen av land som dannet unionen etter krigen. Et av kapitlene heter «Felles utfordringer, ulike interesser, desentrale løsninger». Det oppsummerer Rohács forslag til hvordan EU kan fungere bedre.
EU som en superstat er en utopi, men det går an å se EU som noe mer enn bare en felles plattform som forsøker å legge til rette for samarbeid mellom EU-landene. Skal EU integreres dypere, eller skal flere inkluderes i EU? Rohács poeng er at EU-landene allerede er svært forskjellige, og at det derfor er vanskelig å se for seg en dypere integrasjon for alle, uten at det vil gå på bekostning av nasjonalstatens selvbestemmelse. Derimot er det fullt mulig å tenke seg løsninger der noen regioner eller land velger tettere integrasjon på områder hvor de har felles interesser.
Rohác er fra Tsjekkia, og kjenner Øst-Europa godt. Den første delen av boken handler om EU-utvidelsen mot øst og hva det har betydd. Det er interessant lesning. De østeuropeiske landene var i utgangspunktet mye mindre velstående enn de vesteuropeiske. Det bildet er i ferd med å endres, selv om gapet mellom de fattigste og de rikeste landene i EU fremdeles er stort. Kulturelt og sosialt er det også store forskjeller, eksempelvis i synet på toleranse for minoriteter, selv om Rohác påpeker at holdningene er likere blant yngre mennesker i både vest og øst. Om noen tiår vil EU-landene kanskje ligne mer på hverandre.
En annen stor forskjell er at østeuropeiske land etter krigen har vært mye mer homogene enn vesteuropeiske. Rohác påpeker at dette ikke har vært tilfelle historisk. Landene i øst var både multietniske og flerspråklige, men etter krigen foregikk det en utstrakt etnisk rensing og deportasjoner, i tillegg til at den jødiske befolkningen i disse landene omtrent ble utradert i Holocaust. Multietnisitet og innvandring, særlig muslimsk innvandring, oppleves i dag som en trussel. EUs forslag om felles kvoter ble derfor svært dårlig mottatt i en del østeuropeiske land. Flyktningene som i dag kommer fra Ukraina, opplever det stikk motsatte. Det var allerede mange ukrainere i Polen før krigen, og tallet er nå mangedoblet.
Europeisk integrasjon har vært viktig for utviklingen i Øst-Europa, ikke bare gjennom pengeoverføringer og tilpasninger til regler, men særlig gjennom konkurransen landene skapte med de eksisterende EU-landene, mener Rohác. Han imøtegår delvis Ivan Krastev og Stephen Holmes’ hypoteser i boken The Light that Failed. Det var ikke etteraping etter EUs «best practice» som drev utviklingen, men det at EU stod for konkurranse og åpenhet, som var viktigst for reformene som ble gjort i østeuropeiske land etter EU-utvidelsen. Der det skorter er kvaliteten på institusjonene som skal sørge for at markedene og demokratiene fungerer, selv om alle land som blir EU-medlemmer har strenge krav til hvordan rettsstat og demokrati skal fungere. Siden EU har svake sanksjonsmuligheter, kan EU-landet Ungarn foreløpig fortsette sin illiberale utvikling, som ikke er i tråd med EUs opprinnelige krav da landet ble EU-medlem. Det samme kan delvis sies om Polen.
Hvor går veien videre? Rohác argumenterer for en styringsmodell som legger opp til at samarbeid og løsninger kan finnes lokalt og regionalt innen EU, men at ikke alle EU-landene trenger å være med på alle samarbeidsarenaer. I dag er eksempelvis ikke alle EU-landene med på euroen eller del av Schengen. Han åpner for større fleksibilitet innenfor det rammeverket som EU har. EUs styrke er nettopp det regelbaserte, særlig når det gjelder det indre markedet. Modellen Rohác foreslår kan ligne mer på et nettverk enn et hierarki – polysentrisme er stikkordet. Landene må følge de overordnede reglene, men er friere til å tilpasse handlinger og løsninger lokalt og regionalt, avhengig av hva de skal håndtere.
Rohác går gjennom to ganske betente områder hvor det har vært og er uenigheter mellom EU-landene; energipolitikk og migrasjonspolitikk. Som nevnt, er landene i Øst-Europa mer skeptiske til innvandring fra land utenfor Europa, og land som Italia har partier som er svært innvandringskritiske, samt at landet mottar mange migranter som kommer fra Nord-Afrika. Dublin-instituttet ble sterkt kritisert under flyktningkrisen i 2015, fordi det betød en uforholdsmessig belastning i de landene som migrantene først kom til, og kvotene EU foreslo til fordeling av migranter, ble svært dårlig mottatt mange steder. Rohác foreslår et «matche-marked» der asylsøkere kan søke asyl i flere EU-land og rangere dem, og EU-landene selv kan definere et minimum og et maksimum for hvor mange de vil motta og hvem av asylantene de velger.
Energi har blitt et altoverskyggende tema etter Russlands invasjon i Ukraina og påfølgende energikrig mot Europa. Landene i Europa har ulik energimiks, og det største landet, Tyskland, har vært svært avhengig av russisk gass. Nabolandene i Baltikum og Polen har derimot forsøkt å finne andre energikilder, fordi de historisk har lang erfaring med russisk avhengighet. Men alle EU-landende har en felles utfordring når det gjelder klima og utbygging av fornybare energikilder. EUs rolle bør være å legge til rette for at det europeiske energimarkedet fungerer. I dagens situasjon med energikrise og prisnivåer på gass Europa aldri har sett før, settes markedet og solidariteten mellom EU-landene på prøve. I skrivende stund har russerne stoppet Nord Stream 1 og vil ikke gjenoppta leveranser før sanksjonene mot landet lettes. Rohács håp er at EU på litt sikt vil tillate et diversifisert og mangfoldig energimarked, så lenge kravet om utslipp og mål om fornybar energi overholdes.
Rohács bok om EU er verdt å lese, og innspillene om mer fleksible tilnærminger og mer regionalt og lokalt samarbeid er interessante. Veien videre for EU og medlemslandene er ikke hugget i sten. Begivenheter både i internt i EU og eksternt, som flyktningkrisen, pandemien og nå krigen i Ukraina, viser at det er behov for et EU som kan reagere raskt. Rohác mener at det kan ivaretas, samtidig som landene kan få større fleksibilitet i hvordan de håndterer utfordringer. En av styrkene til EU da de nye østeuropeiske landene ble inkludert, var nettopp hvordan markedene og konkurransen fungerte og hvordan det fremmet utvikling og innovasjon. Benyttes det på riktig måte også fremover, vil vellykkede løsninger i noen EU-land inspirere til handling i andre, samtidig som lokale forhold vil respekteres.
Innlegget er publisert i Minerva 5.11.2022.
mer om eu
EU og EØS
Europas energikrise
