Hilde Eliassen Restad: Det amerikanske paradokset

Det amerikanske paradokset

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita

Hilde Restad har skrevet en utmerket og tilgjengelig bok for alle som er nysgjerrige på amerikansk politikk og historie.

Jahn Otto Johansen skal en gang ha uttalt at man kan «si nesten hva som helst om USA, og det vil være sant». Et stykke på vei vil det være riktig. USA er et gigantisk kontinent med omkring 350 millioner mennesker, en smeltedigel av forskjellige nasjonaliteter, historier og daglige opplevelser. Limet som holder (i hvert fall så langt har holdt) nasjonen sammen er patriotismen; troen på at alle kan lykkes uavhengig av bakgrunn. Denne patriotismen er konstruert på et narrativ om grunnlovsfedre, kampen mot tyranniet og det moderne demokratiets fødsel. Det er vanskelig å overvurdere hvor viktig denne fortellingen er for å binde sammen USAs ulike nasjoner.

Men er den riktig?

Hvordan du svarer på det spørsmålet vil antagelig si mye om hvor du plasserer deg politisk i dagens USA. Spørsmålet er også svært sentralt for boken til Hilde Restad, Det amerikanske paradokset.

I boken understreker hun hvordan slaveriet og behandlingen av urbefolkningen ikke var marginale fenomener som forsvant med opprettelsen av Amerikas forente stater. Tvert imot ble de institusjonalisert gjennom grunnloven. Debatten om USAs opprinnelse er langt fra ny, og har eksistert så lenge USA har eksistert. Som Terje Tvedt har påpekt, vil historie alltid reflektere samtidsdebatten. Hvilken fortelling om USA man velger å formidle, har således dype implikasjoner for dagens politiske debatt.

Opprettelsen av USA

Hvis jeg skulle trekke frem én setning fra boken som oppsummerer mye av Hilde Restads prosjekt, vil det være følgende: «Ble USA grunnlagt som et iboende liberalt land, som har trådt litt feil her og der, eller som et illiberalt land hvis illiberalisme dermed har satt varige (systemiske) spor?»

Spørsmålet er viktig fordi det også gjenspeiler frontene i dagens USA, blant annet gjennom The New York Times sitt 1619-prosjekt, som ikke overraskende argumenterer for sistnevnte. Det kunne være fristende å bruke mye tid og plass på 1619-prosjektet, men det skal jeg ikke gjøre. Prosjektet har fått mye motbør, og delvis blitt slaktet for sin lemfeldige omgang med fakta. Den hardeste kritikken er formulert av den afroamerikanske professoren, John McWorther. I et lengre essay hevder han at:

«The data are in: The New York Times’ 1619 Project is founded on empirical sand. The fundamental claim that the Revolutionary War was fought to preserve slavery simply does not correspond with the facts, too conclusively for the point to be dismissed as mere hair-splitting. The issue is not differing interpretations of history, but an outright misinterpretation of it.»

McWorthers kritikk til tross: 1619-prosjektet er vel så interessant på grunn av spørsmålene de stiller, som svarene de gir jf. Hilde Restads spørsmål overfor.

Men det spørsmålet kan modifiseres. Jeg ville formulert spørsmålet på følgende måte: «Hvordan vurdere USAs opprettelse utfra datidens kontekst?»

Slaveriet i USA var en barbarisk praksis. Men slavehandel ble ikke funnet opp i 1619, slaveriet har heller vært regelen enn unntaket i menneskets historie. I deler av verden eksisterer slaveriet fremdeles. At slaveriet ikke ble avskaffet i 1776 er en mørk flekk på opprettelsen av USA, men en etisk vurdering av USAs grunnleggelse bør vurderes i konteksten den gang, ikke utfra dagens standard.

Det unike med den amerikanske uavhengighetserklæringen var dens revolusjonerende erklæring om at «all men are created equal». Folket var ikke Kongens undersåtter. Politiske institusjoner skal sikre et reelt folkestyre. Selvsagt materialiserte ikke opprettelsen av USA seg umiddelbart i form av et liberalt demokrati, men skapelsen av Amerikas forente stater ble i kraft av sin opprettelse, en hegemon (veiviser) for de senere vestlige demokratiene.

Talkshow-verten Bill Maher omtalte fenomenet hvor man vurderer tidligere personer og samfunn utfra dagens standarder som «presentism». Ideen om at DU er en bedre person enn George Washington fordi DU har en homofil venn – og han ikke hadde det. Hilde Restad er ikke blind for historiske sammenligninger, men drøftelsene i boken bærer preg av å sammenligne USAs opprettelse mot et liberalt ideal fremfor å sammenligne USAs opprettelse med lignende stater/konstitusjoner i det 18. århundre.

Det samme problemet dukker opp når man skal vurdere Thomas Jefferson – er historien om Jefferson en historie om politisk tenkning, eller det faktum at han eide slaver? Sistnevnte er selvsagt relevant, og i så måte er det fullt forståelig at Restad drøfter betydningen av Jefferson som slaveeier, men jeg mener at Jefferson som politisk tenker er langt mer interessant, også fordi han lenge var et forbilde for progressive. Jeffersons rolle som slaveeier var ikke ubetydelig, men som svenskene sier: «Man måste jämföra».

Apropos det å sammenligne. Det er ingen tvil om at USAs historie med urbefolkningen på mange områder er skammelig. Men det mer kompliserte spørsmålet er hvorvidt eller hvorledes urbefolkningens levesett kunne blitt integrert i en liberal stat fundert på eiendomsrettigheter, kapitalisme og moderne teknologi. En ting er konfliktene og krigene mellom urbefolkning og hvite settlere forut for 1776, for ikke å snakke om tidligere tider, men det faktum at vi i dag føler moralsk slektskap til samfunnene for 200 år siden, gjør at eksempelvis Indian Removal Act av 1830 og massakren i 1890 føles mer relevant.

Det er sår på Amerikas nyere historie.

Et sentralt poeng i Hilde Restads prosjekt, hennes røde tråd i USAs historie, er hvordan landet stadig har måttet gjenskape seg selv for å leve opp til idealene i grunnloven. Milepæler i så måte er borgerkrigen og avskaffelsen av slaveriet, samt gjennomføringen av borgerrettighetene på 1960-tallet. Hilde Restad hevder at USA ikke var et fullverdig liberalt demokrati før 1965. Jeg er enig i at USA på det tidspunktet var et «mangelfullt demokrati», på grunn av omfanget av at Sørstatene stoppet svarte amerikanere fra å stemme.

Hilde Restad er ikke glad i begrepet «polarisering», og forklarer hvorfor i boken, så la meg heller bruke begrepene konfliktnivå og manglende tillit som beskrivelse for forholdet mellom konservative og liberale i USA. Mistroen, særlig på høyresiden, men som deles av mange på venstresiden, har gjort at konfliktnivået er så stort – og tilliten så svekket, at flere forskere mener at USA igjen har blitt et mangelfullt demokrati (flawed democracy). Det er blant annet resultatet i The Economist sin demokratiindeks. Mens Alexis de Tocqueville på 1830-tallet undret seg over hvorfor det amerikanske demokratiet fungerte så meget bedre enn sine europeiske motparter, kan vi nå snu spørsmålet på hodet. For som Restad illustrerer i sine kapitler om valgsystem og stemmegivning, så fungerer det amerikanske demokratiet dårligere enn sine europeiske motparter.

Identitetspolitikk

Hvor viktige er så de historiske erfaringene for dagens USA?

Hvor man står avhenger av hva man ser. Hvilket narrativ man legger til grunn forteller mye om hvilke politiske standpunkter man forfekter i dag. Mye av denne debatten faller inn under rubrikken «identitetspolitikk», eller sågar kulturkrig – og det finnes knapt en bedre illustrasjon på polariseringen i USA. Nå er ikke identitetspolitikk veldig enkelt å definere – og i den grad man er enig om definisjonen så er det heller ikke full enighet om hvilke politiske implikasjoner definisjonen bør ha – om noen. Lignende kan man si om det beslektede begrepet woke – og woke-kulturen.

Store norske leksikon definerer identitetspolitikk som «politisk virksomhet eller aktivisme som tar utgangspunkt i erfaringene og historien til en marginalisert gruppe mennesker, som regel en minoritet».

Det er en definisjon jeg har sett flere operere med. Det er knapt noen hemmelighet for lesere av Minerva at undertegnede har uttalt seg kritisk til woke-kulturen og identitetspolitikken. Dagens identitetspolitikk skiller seg vesentlig fra 60-tallets borgerrettighetskamp. Minoriteter, kvinner og homofiles kamp var en kamp for universalisme – for å bli reelt likestilte amerikanere.

Gjennom sitt ekstreme søkelys på eksempelvis rase og hvithet, har dagens identitetspolitikk snudd Martin Luther Kings (MLK) drøm om fargeblindhet på hodet; MLK snakket om hva som forener USA. Dagens identitetspolitikk er opptatt av hvordan grupper og grupperettigheter, og at forskjellige grupper vanskelig kan forstå andre gruppers særegne utfordringer. Denne avvisningen av universalisme er etter min mening antihuman. Dens implikasjoner er at svarte forfattere ikke kan inkludere hvite karakterer og vice versa. Menn kan ikke oversette kvinnelige forfattere. Og Tom Hanks må selvsagt ta kritikk fordi han som heterofil skuespiller, spilte en homofil karakter i den glitrende filmen Philadelphia.

Jeg mistenker at Hilde Restad har en litt annen forståelse av denne debatten, og således savnet jeg en nærmere drøftelse av forholdet mellom 60-tallets borgerrettighetsdebatt og dagens identitetspolitikk, ettersom den illustrerer betydelige forskjeller i hvordan man kan forstå identitets- og rettighetskamp.

Det politiske systemet og høyesterett

Helt til slutt tillater jeg meg å uttrykke en irritasjon over at boken (side 148) gjentar myten om at det var Høyesterett som i 2000 gav seieren til Bush jr. over Al Gore.

Det er ikke riktig.

Den mest grundige gjennomgangen av stemmene i Florida ble gjort da åtte medier gikk sammen for å undersøke stemmegivningen. Deres konklusjon er at Bush jr. ville vunnet om Høyesterett hadde akseptert dommen fra Floridas høyesterett om begrenset omtelling. Den samme undersøkelsen konkluderer med at Bush jr. også ville vunnet om Al Gores ønske om omtelling i fire demokratiske distrikter ville blitt gjennomført.

På den annen side konkluderer undersøkelsen med at Gore sannsynligvis hadde vunnet dersom alle omstridte stemmer i hele staten hadde blitt talt på nytt. Men det var aldri noe Gore-kampanjen ba om, og påfølgende heller ikke noe Høyesterett tok stilling til.

Det er fullt mulig å kritisere høyesterettsdommen (Gore v. Bush), og jeg deler bekymringen over at stemmegivningen 5-4 fulgte politiske skillelinjer. Generelt vil jeg også gi Hilde Restad honnør for sin gjennomgang av Høyesteretts rolle i USA, og jeg er enig i at domstolen har fått en viktigere rolle enn den opprinnelig var tiltenkt. Det er også en av grunnene til at jeg støttet opphevelsen av Roe v. Wade, altså dommen fra 1973 som sikret kvinner grunnlovsbeskyttet rett til abort. Dommen hvilte på svak juridisk argumentasjon, og var nettopp et eksempel på at domstolen har tiltatt seg for mye makt. Det er politikere, ikke dommere, som bør avgjøre abortspørsmålet i USA.

Avslutning

Mine innsigelser til tross, Hilde Restad har skrevet en utmerket innføring i amerikansk politikk og historie. Winston Churchill skal en gang ha uttalt: Jeg beklager at boken ble så lang, jeg hadde ikke tid til å skrive kortere. Med det i mente er det imponerende at boken ikke er kortere enn 250 sider. Det gjør boken tilgjengelig for alle som er nysgjerrige på amerikansk samfunn og historie. Og vurdert etter nyhetsdekningen skulle man tro at det gjelder svært mange nordmenn.

Teksten er publisert i Minerva 17.10.2022.