Scientific American, 2014. 288 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Lego, ergo er mann

Den amerikanske vitenskapsjournalisten Paul Raeburn har skrevet en lettlest og morsom bok som alle Knausgårder, finansmenn, fedre og blivende fedre vil ha utbytte av å lese.

Mange menn uttaler seg om farskap i kjønns- og identitetspolitikken. Det meste handler om å takle mannsrollen i en ”feministisk” tidsalder, om det kommer fra tradisjonalister eller radikalere spiller mindre rolle: Det springende punkt er ikke barnet, men at mannen skal kunne være seg selv i en verden hvor kvinner og samfunn stiller akk så forstyrrende krav.

Knausgård og Haudemann-Andersen

For noen år siden fikk finansmannen Jan Haudemann-Andersen mye kjeft for å fortelle om sitt forhold til barnevogna: «Jeg hjalp konen min en gang med å dytte fra Sognsvann til Ullevålseter, fordi det ble så tungt for henne. Men jeg likte det ikke. Jeg er rett og slett ikke glad i å se menn trille barnevogn». Det er lett å le overbærende av Haudemann-Andersen.

Den intellektuelle og lidende Karl Ove Knausgård skrev noe av det samme i sin selvbiografiske Min Kamp 2, vandrende rundt i Stockholms gater ”med en rasende attenhundretallsmann” i sitt indre: ”Måten jeg ble sett på, forandret seg som ved et trylleslag i det øyeblikket jeg la hendene på barnevognen”. Knausgård fikk ikke like mye tyn som Haudemann-Andersen, fordi han er kunstner og på tross av sitt rasende indre valgte å være hjemme med sine barn.

Den amerikanske vitenskapsjournalisten Paul Raeburn har skrevet en lettlest og morsom bok som alle Knausgårder, finansmenn, fedre og blivende fedre vil ha utbytte av å lese. Den er frustrerende lesestoff for fedre som stadig konfronteres med alt man gjør feil. Men vi tåler å høre om det. Selv ble jeg far i godt voksen alder, og har en datter på fem og en tenåring som heller vil dø enn å bli sett med faren sin på det lokale kjøpesenteret. Før jeg ble historiker jobbet jeg femten år i barnehage, hvor jeg inntok rollen blant personalet som maskulin protesjé: Jeg var ute hele dagen mens de kvinnelige ansatte satt med perler og plastelina. Siden den gang har jeg neste glemt å leke, og jeg takler ikke farsrollen bedre enn andre på tross av lang fartstid blant de små. Å være pappa er nemlig noe av det vanskeligste som finnes, eller som P.J. O’Rourke så presist har formulert det:

“Everybody knows how to raise children, except the people who have them.”

Men Raeburn har et langt viktigere anliggende enn bare å fortelle oss hva en god far er. Vi bør være mer sammen med barna våre av langt flere grunner enn å døyve egen dårlig samvittighet, eller oppfylle det som forventes av mannen i den nye tidsånden.

Farsrollen oversett i forskningen

Raeborn, som er i sekstiårene og har kull nummer to, og derfor er småbarnsfar i moden alder, har valgt en metode basert på egne erfaringer som innfallsvinkel til en gjennomgang av forskning rundt farsrollen. Som ung far hadde han stusset over morsfokuset i litteraturen som ble utgitt om barn og oppvekst: Hadde ingen av disse forskerne barn selv? Hadde de ikke sett hvordan fedre lekte med barna sine, eller gjorde seg til latter i butikken når de lallende forsøkte å få et smil eller latter ut av ungen sin i handlevognen. Små betraktninger som ikke harmoniserte med det han fikk vite av ekspertisen. Med en god porsjon selvironi skriver han:

”Jeg innrømmer at det ikke er lett for meg å være upartisk i spørsmålet om verdien av farskapet. Det er mye som står på spill for meg her. Hvis fedre ikke betyr stort, så har jeg sløst bort mye tid de siste tiårene, ved å bruke talløse timer, dager og år på mine fem barn – for ingenting. Det har selvsagt vært gøy. Hvis det ikke har spilt noen særlig rolle var det i det minste artig tidsfordriv.”

Raeborn er pragmatisk og åpen og velger å se på både evolusjonistiske og psykologiske trekk i forskningen. Han er ingen Steven Pinker som underspiller sosial og kulturell kausalitet, men stiller seg åpen til et samspill mellom arv og miljø. På ett punkt er han klar og kritisk: Farsrollen er langt på vei oversett innen forskningen. Som et eksempel nevner han at nettbiblioteket til US National Library of Medicine gir hundre tusen treff på ”mødre” og 15 tusen treff på ”fedre”.

På syttitallet ble farsrollen sett på som nærmest irrelevant, også innen forskningen. Psykologen Michael E. Lamb, en av pionerene på farskapsforskning, fant i 1976 ut at morstilknytning og amming ikke nødvendigvis var avgjørende for forholdet mellom barn og mor senere i barndommen, og at interaksjon mellom spedbarn og far var viktig for senere relasjoner. Ikke akkurat oppsiktsvekkende sett med dagens øyne, men den gang var det både nytt og smått provoserende.

Den biologiske tilknytningen

For hvem kunne si i mot Darwin? som Raeburn utrykker det. Darwinistisk evolusjonspsykologi om barnet ved mors bryst og den biologiske tilknytningen var det rådende paradigme. Lamb og andre samlet data som viste at far var begeistret og spent under mors svangerskap, mot den tidlige antagelsen at far syntes det var uinteressant eller en plage. Der hvor man tidligere antok at barnet helst ville være med mor, viste data at barnet like gjerne og kanskje heller ville være med far, som på pavlovsk vis vekket lekelysten hos barnet: ”Der er han raringen som hiver meg opp i været!”

”Vitenskapen er i ferd med å innhente hva fedre og familier har kunnet observere over lang tid”, skriver Raeburn, som mener det nå skjer mye spennende i studier rundt far som omsorgsperson. Neste steg, mener han, må være å formidle at menn og kvinner er likeverdige partnere i familien til miljøer utenfor forskningsinstitusjoner og laboratorier. Ignoransen er til tider graverende, som i rettsvesenet. ”Hjerteskjærende avgjørelser blir tatt hver dag av dommere som ikke vet noe som helst om farskapets status i forskningen”, skriver Raeburn om rettstilstanden i USA. Også i Norge får mor nærmest automatisk medhold i barnefordelingssaker, godt hjulpet av en kjønnskamp som har vært opptatt av politisk likestilling, men i mindre grad av fedre som likeverdige og nødvendige partnere i oppvekstmiljøet.

Far som barnets portal til det ukjente

Mens mor gjerne er den beskyttende og omsorgsfulle, er far ofte den som gjør det uventede og røffe. Daniel Paquette ved Universitetet i Montreal mener at fars lek ”destabiliserer” småbarnets habitat, både emosjonelt og kognitivt. Det høres ikke videre positivt ut, men i følge Paquette gir destabilisering (her lest som at barn konfronteres med det ukjente) også gode og nødvendige resultater. For det første liker barn det ukjente og uventede, det er noe de fleste av oss har sett ved selvsyn, når vi sier ”bø” eller hiver barnet opp i lufta. Farsrollen bidrar ifølge Paquette til at barn fra tidlig alder lærer grunnleggende ferdigheter: Barnets behov for å bli stimulert, presset og oppmuntret til å ta sjanser er like store som behovet for stabilitet og trygghet. Barnet lærer å være modigere i utfordrende situasjoner og å møte fremmede mennesker og situasjoner.

Studier av babysvømming viser at fedre gjerne stiller seg bak barnet med utsyn mot (det skumle) vannet, mens mor stiller seg foran barnet med utsikt mot omsorgspersonen. Andre studier konkluderer med at fedre tar langt større sjanser i forhold til balanse og lek som kan innebære risiko. Slike studier er selvsagt ikke overraskende, men konklusjonene er interessante: Fedre er derfor spesielt viktige for å forberede barnet på overgangen fra familie til barnehage, skole og yrkesliv. Barn som takler denne overgangen godt vil ha færre adferdsproblemer senere. Kort sagt: Far er viktig for å utvikle barnets kognitive og emosjonelle kompetanse.

Malurt i begeret

Alt er ikke fryd og gammen i Raeburns fremstillinger. Fedres omgang med barn er også betydelige risikofaktorer. Barn som tilbringer mye tid med far er mer disponible for overvektighet fordi menn ser på måltider som en transportetappe mellom arbeid og fritid. Autoritære fedre er et katastrofefelt. Og for riktig å sette mannsrollen i et sørgelig lys: Far bidrar lite til barnets overlevelse, som gjerne er selve urmyten om mannsrollen. Særlig gjelder dette i vestlige samfunn. Det er ikke far som skaffer mat på bordet, den kommer gjerne annetstedsfra. Hva er vitsen da?

Studiet Who Keeps Children Alive av Sear og Mace ved London School of Economics viser at barn med eldre slektinger, helst en bestemor, er bedre ernært og sosialt tryggere enn barn uten slike relasjoner. Bestemødre har den tid, vilje og tålmodighet som far ofte mangler.

Far er ikke essensiell for barnets helse og overlevelse altså, men gir andre uvurderlige bidrag. Raeborn leter og han finner, heldigvis for de av oss som vil være mer enn sædgivere, forsørgere og en plage for kona. Reaburn argumenter for at farsrollen i utviklingspsykologien er noe av det viktigste som har skjedd innen fagområdet de senere årene, men at den blir alvorlig underkommunisert utenfor akademiske publikasjoner. I den grad Raeburn fremmer policy-forslag er det at stat, rettsvesen, utdanning og formidlere ikke bare må ajourføre denne kunnskapen, men raskest mulig implementere den.

Amerikansk familie i oppløsning

Raeborn forteller oss at den amerikanske familien er i oppløsning. Fedre forsvinner. Aldri før har færre fedre tatt del i barnas oppvekst enn i dagens USA. Det er overraskende for denne anmelder, som har sitter klistret til Mad Men og trodd det var mye verre før. Det må jo ha vært mye verre før? Her kunne Raeburn kanskje brukt mer tid på å forklare hvorfor fedre forsvinner og familier oppløses. Grovt skissert kan vi si at det er to hovedårsaker til at far bruker mindre tid på familie. I de lavere sosiale lag er årsakene sosiale og kulturelle. Hos middelklassen skyldes det et større press i arbeidsmarkedet og lengre arbeidsdager for far.

En mengde tall fra USA viser en urovekkende utvikling: I Memphis er en av fem av kvinnelige studenter på videregående skole enten gravide eller mødre. På MTV vises show som 16 and pregnant og Teen Mom. Barn av tenåringsmødre vokser i overveldende grad opp uten en farsskikkelse, og det er nesten unødvendig å si at dette er et sosialt reproduserende fenomen. Problemet er tiltagende.

Det fikk meg til å tenke på Cormac McCarthy i Ikke et land for gamle menn, hvor sheriff Bell og kona er bekymret over at foreldre som ikke vil bli voksne forsømmer ungene sine og at mange barn vokser opp hos besteforeldrene i stedet:

”Vi spurte oss selv hvem som skulle ta seg av ungene til neste generasjon igjen. Når de eneste besteforeldrene som fantes var de som ikke hadde tatt seg av sine egne unger. Vi så ikke noen løsning på det …”

Den lekne pappaen

Raeborn oppsummerer antropologiske studier som viser at fedre relativt sett tilbringer mye tid med barn i ikke-vestlige tribale kulturer, men ikke nødvendigvis slik vi er vant til i vestlige kulturer. Studier fra Afrika viser at barn er med fedre sine i daglige gjøremål, som jakt og jordbruk, men at fedrene og andre omsorgspersoner leker lite.

Mens barn ofte er midtpunkt i vestlige familier, er barn ofte innvevd i voksenverdenen i andre kulturer og må sørge for lek helt på egenhånd. Slike studier kan tolkes som at den lekne pappaen er et kulturprodukt mer enn evolusjon. Allikevel er det ikke så enkelt, fordi fedres røffe lek med barna, fra et evolusjonistisk ståsted, kan tolkes som en forlengelse av jeger- og sankeraktiviteter som har blitt borte i moderne sivilisasjoner.

Hva så med homofile foreldre? Vil den ene partneren innta den lekne rollen og den andre en mer tradisjonell omsorgsrolle? Heller ikke her er studiene entydige. Noen studier viser at homofile menn med barn utvikler de samme forandringer i hjerneaktiviteten som hos heterofile biologiske foreldre. Et område i hjernen (amygdala) viser fem ganger så høy aktivitet som normalt hos mødre med nyfødte barn og fører til øket sensitivitet for barnets behov. Det viser seg at mannens hjerne er omtrent like plastisk – eller mer plastisk – som kvinnens når det gjelder å trigge disse områdene i hjernen.

Hos homofile fedre, men ikke heterofile, fant man også ekstra kommunikasjonslinjer mellom emosjonelle og kognitive strukturer. Jo mer tid en mann bruker som primær omsorgsperson, jo større tilkobling. Faktisk viser enkelte studier at to fedre, hvor kjønnsrollene kanskje er mindre sementerte, kan gi barnet mer stimuli og omsorg enn i et heterofilt ekteskap.

Trygge og nære omsorgspersoner

Raeborn har møtt noe motstand blant enslige mødre og homofile foreldre under prosessen med boken. Med et noe antagonistisk blikk har de sett på Reaborns arbeid som en forlengelse av den tradisjonelle familierollen. Det er mye politikk i familien og forskningen kan fremstå som et ad-hoc verktøy for å fremme gitt posisjoner. Da han fortalte at tittelen på boka skulle være Do Fathers Matter til en alenemor med adoptivbarn, svarte hun ”Selvsagt ikke!”. Etter først å ha trodd det var en spøk, hvilket det ikke var, måtte Raeburn forklare hva forskningsfunnene var, og at selv om farsrollen er viktig, kan andre sosiale relasjoner utmerket fylle omsorgsrollen. Selv om alt tyder på at far er viktig og unik, er det lite som tyder på at familier uten fedre er dømt til å mislykkes.

Forskningen viser at det viktigste er omsorg, forutsigbarhet og trygghet. Der hvor man tidligere antok at far spiller langt mindre rolle en mor, har man nå kunnet påvise at barn knytter seg sterkere til andre omsorgspersoner i langt større grad enn først antatt. Subsidiært viser Raeburn oss at analyser av morsrollens omnipotens er overdrevet. Forskningen er relativt entydig: Barn utvikler et større sosialt, kognitivt og følelsesmessig repertoar av trygge og nære omsorgspersoner.

Hormonelle forandringer

En vanlig forestilling er at det bare er kvinnen som gjennomgår fysiologiske forandringer i kroppen under graviditeten. Forskningen viser at også far får gjennomgå. Mannen får en økning av prolaktinnivået (som er mest kjent for sin evne til å stimulere vekst og modning av de melkeproduserende kjertlene i brystvevene) og et tilsvarende fall i testosteronnivået under graviditeten, den berømte synergieffekten altså. De hormonelle forandringene fører til at far blir mer omsorgsfull og mindre kompetitiv. Småbarn forandrer fedrenes hjerner til å bli bedre fedre. Hvis far ikke ser stort til sine avkom (eller mor under graviditeten) i spedbarnsfasen eller senere, skjer ikke disse forandringene. Dette er de såkalte triggere det snakkes mye om i nevrologisk forskning, som på legmannsspråk (altså mitt språk) betyr noe slikt som at omgivelsene setter i gang hjerneaktivitet gjennom stimuli som ellers ville ligge brakk. Vi er sosiale vesener altså, ikke bare gjennom læring men også fordi våre kognitive egenskaper i høy grad er avhengig av omgivelse og tilrettelegging.

Far og tenåringer

Tenåringsgraviditet er et stort sosialt problem i USA og England. Her viser statistikken at en klar overvekt av tenåringsmødre kommer fra hjem uten fedre, hvor mor selv fikk barn som ung. Jo mer far er tilstede, desto lengre venter døtrene med å få barn, og de venter lenger jo mer stabil og oppofrende far er i hjemmesituasjonen. Jenter med ”gode fedre” kommer også, statistisk sett, noe senere i puberteten. Noen eksperimenter fra dyreverdenen viser at lukthormoner fra hannkjønnet forsinker menstruasjon hos avkommet. Hvordan man tolker slike data er en komplisert affære og uten klare konklusjoner. Mer viktig er, nok en gang, sosiale relasjoner. Og tenårene er uansett et potensielt relasjonelt katastrofeområde.

Alle foreldre til tenåringer vet at det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere på ”kriser” som er en normal del av tenårene. ”Gode foreldre” vet hva som skal gjøres, med det er lettere sagt enn gjort, spesielt når de ”dukker opp med en tatovering eller ringer deg fra rektors kontor”. Ronald P. Rohner ved University of Connecticut har sett på konsekvensene for ungdom ved enten å være akseptert eller avvist av sine foreldre. Barn som er akseptert av foreldrene er mer selvstendige og følelsesmessig stabile, har sterk selvfølelse og et mer positivt verdensbilde. Ungdom som føler seg avvist viser mer fientlighet, følelser av utilstrekkelighet og har et negativt verdensbilde.

Rohner har analysert data fra en lang rekke studier. Både mors og fars aksept er assosiert med personlighetstrekk, og en fars kjærlighet og aksept er minst like viktig som en mors kjærlighet og aksept. Det er ikke nødvendigvis gode nyheter for fedre, skrive Raeburn (til min skrekk): Det øker kravene til fedrene for å gjøre ting riktig. «Vektleggingen mødre og morsrollen i Amerika har ført til en upassende tendens til å skylde på mødre for barnas atferdsproblemer og mistilpasning, selv om fedre er ofte mer innblandet enn mødre i utviklingen av problemer som disse,» sier Rohner. Koden til et bedre liv som tenåring er at foreldre tar dem på alvor og ikke avviser dem, selv om de er aldri så uspiselige i sin fremferd. Så enkelt og så inn-i-hampen vanskelig.

Kjip far, kjipe sønner

Fremt til 1960-årene mente man gjerne at fars viktigste oppgave var å lære dem å bli mannfolk. Da det etter hvert ble funnet riktig å forske på korrelasjonen mellom fars maskulinitet og sønnenes maskulinitet, ble den konvensjonelle visdom satt på prøve. Siden ingen hadde spurt seg det enkle spørsmål om hvorfor sønner ville eller ikke ville bli som sine fedre, fikk man svar som fortjent: Det var relasjonen mellom far og sønn som var viktig. Fars maskulinitet var nesten irrelevant: Sønner med kalde og fraværende fedre ville ikke bli som far, og sønner med omsorgsfulle fedre ville bli som far, maskulin eller ei.

Ikke bare det: Kaderdisiplinerende fedre fikk barn med langt større adferdsproblemer enn barn med balanserte og kommuniserende fedre. Det er uansett lett å rope etter disiplin når man kommer til kort i oppdragelsen. I våre dager en selvsagt innsikt kanskje, men vanskelig å ikke henfalle til, og den gang paradigmatisk empiri som var med å legge grunnlaget for familieforskningen. Så kan man si at barn ikke har noe valg, foreldrenes dårlige egenskaper går også i arv, distanserte foreldre får ofte distanserte barn, og foreldre som slår sine barn har ofte selv blitt slått.

Lek og språkutvikling

Som nevnt er farsrollen viktig for barnets språkutvikling. Studier viser også at lek er viktig – og ikke minst at fedre liker å leke. Og fedre får mye gratis – på den måten at mor, som statistisk tilbringer langt mer tid med barnet, blir sett på som en ”selvfølge”, mens fedre fremstår mer underholdende fordi de ikke er der hele tiden og er mer tilbøyelige til lekenhet. Når man leker, brukes språk aktivt, og det er ifølge forskningen viktig for barnets intellektuelle og sosiale utvikling. Lek er alvorlige saker altså, og en stor utfordring i vår stillesittende TV- og datatidsalder.

Småbarn lærer i følge noen forskere mer språk av fedre enn av mødre og i forlengelsen av det mer delaktige i barnets prestasjoner i skolen. Klapp på skulderen til far, kommunikasjon gjennom biologi kanskje? Så viser det seg at den mest plausible årsaken er at mødre kjenner barnet bedre og kjenner barnets vokabular best, mens far står på utsiden og bruker ord, gjerne i lek, som er ukjente for barnet og som deretter tillæres etter papegøyeprinsippet.

Genenes betydning

Hva så med det mest fundamentale utgangspunkt når det gjelder kjønn, nemlig genetikkens betydning? Mannens helse kan være avgjørende for fosterets, og dermed barnets, helse. Forskning viser at mannens kromosomer virker sterkere inn på eventuelle genetiske fuck-ups. Særlig eldre fedre er overrepresentert i ulike sykdommer og skader hos foster og barn.

Innen biologien har det vært forsket en del på dyr og farsrelasjoner, og resultatene peker relativt entydig i retning av høyere dødelighet, angst og dysfunksjonell adferd blant farløse avkom. Men her er variablene mange, både i artsmangfold, men også rent dyresosiologiske (om et slikt utrykk i det hele tatt eksisterer): Slike resultater kan like gjerne være uttrykk for at det er tøffere å overleve i et miljø uten avlastning enn som utrykk for maskulin avhengighetskausalitet i biologien.

Raeburn sveiper i et par artikler gjennom slike paradokser i den biologiske forskningen, uten å konkludere med det ene eller det andre. Kanskje er det litt pussig, all den tid vitenskapsjournalistikk er Raeburns fagområde, men mitt inntrykk er at utgangspunktet hans er at sosial utvikling og den kognitive forskningen er et sikrere, mer relasjonelt forståelig og kanskje også riktigere utgangspunkt for å forstå samspillet mellom barn og foreldre. På fint kan vi si at Raburn vektlegger den kvalitative fortolkende tradisjon fremfor den kvantitative og evolusjonistiske, men selvsagt uten at det ene ekskluderer det andre.

Sosiale utfordringer

Enkelte studier viser at lavinntektsgrupper har en større tendens til den autoritære og fraværende oppdragerrollen, i motsetning til middelklassen. Her spiller utdanning og inntekt omtrent like store roller. Andre studier viser at sosial ulikhet spiller en langt mindre basal rolle for barnets utvikling enn man skulle tro. Det er derimot ingen tvil om utdanning og klasse i høy grad reproduseres. Dette er sosioøkonomiske realiteter som er mest synlig på høyere utdanningsnivå og yrkesvalg. Studier ved Newcastle Universitykonkluderer at fedre blir bedre fedre av høyere utdanning og høyere inntekt. Men for barnet er trygghet og fars nærvær viktigere enn sosial tilhørighet, og resultatene viser ganske like resultater på tvers av klasse i barnehage – og barneskolealder.

Raeburn vise oss altså at spenningsforholdet mellom forskning, politikk og samfunn er asymmetrisk. Politikerne holder ikke følge med faktuell kunnskap, men serverer familiepolitikk etter de sedvanlige opportunistiske linjene, eller baserer seg på synsing. I Norge ser vi det når det gjelder spørsmålet om fedrekvoten, som til en viss grad har blitt et spørsmål om kjønnskamp og blokkpolitikk (”tvungen” eller frivillig fedrekvote). Men den som leser Raeburn må også ta i betraktning at han gjerne inntar et amerikansk perspektiv, hvor diskusjoner om papparolle og hjemmeværende fedre ligger et godt stykke tilbake for den norske.

Moro og ansvar

Fedre bør være sammen med barn fordi barn trenger det og liker å være sammen med far. Og far må tilbringe mye tid med barn for å bli en enda bedre far. Det er bare å vise ansvar, gutter: Vi kan ha det gøy og samtidig være en viktig tilrettelegger for sosial interaksjon og utvikling av selvstendige små vesener og harmonisk-ufordragelige tenåringer. To fluer i ett smekk altså – vitenskapen har talt.

I Norge er det usedvanlig godt tilrettelagt for at pappaer kan tilbringe tid med sine barn, og vi kan gjøre det med glede – og av fri vilje til og med. Jeg var hjemmeværende med min førstefødte (nå drakonisk tenåring), og vi bodde på det tidspunktet i England, hvor jeg ble kalt for ”house husband” av de lokale. Kvinnene synes jeg var puslete. ”Jeg likte det ikke” for å si det som Haudemann-Andersen, og den rasende attenhundretallsmannen våknet til live i meg.

Innlegget er publisert hos Minerva 9. juli 2014.