Piketty, Thomas: Capital in the Twenty-First Century

Boken har fått enormt mye oppmerksomhet, og det er fortjent: Mens annen popularisert ulikhetsforskning har vært i overkant politisert og forenklet, er dette en bok som utfordrer og overbeviser.

Publisert: 19. juni 2019

Harvard University Press, 2014. 640 sider.

Teksten er skrevet av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

De rike og resten

Kapitalismen har gjennom de siste 200 årene skapt en enorm velstand. Forut for kapitalismen var alle verdens land like fattige som dagens fattige land fortsatt er. Men samtidig som kapitalismen skaper velstand, kan den også bidra til økonomiske forskjeller. På sikt gjør de fleste det bedre, men noen vil gjøre det bedre raskere enn andre, og noen vil gjøre det langt bedre enn det store flertallet.

At fremgang medfører ulikhet, kan være positivt, når det viser vei og belønner hardt eller smart arbeid og gode valg. Men forskjeller kan også være urettferdige, enten fordi de oppstår som følge av urettferdighet, eller fordi de som lykkes, beskytter seg mot konkurranse fra andre.

De siste årene er det blitt større oppmerksomhet om de potensielle farene ved for stor økonomisk ulikhet. Den franske økonomen Thomas Piketty har vært en av de viktigste premissleverandørene, og nå er hans bok Capital in the Twenty-First Century blitt oversatt til engelsk. Boken har fått enormt mye oppmerksomhet, og det er fortjent: Mens annen popularisert ulikhetsforskning har vært i overkant politisert og forenklet, er dette en bok som utfordrer og overbeviser.

Veldig kort oppsummert viser Piketty at den økonomiske ulikheten i en del land har økt de siste tiårene, og at forskjellene i USA, som ligger fremst i denne utviklingen, nå er tilbake på nivåene de var på før første verdenskrig.

Denne utviklingen vil fortsette, forutser Piketty: Mens verdenskrigene, økonomiske kriser og inngripende politikk reduserte forskjellene kraftig mellom 1913 og 1970, er det normale at forskjellene øker, fordi kapitalen vil vokse raskere enn resten av økonomien. Kapitalen er ujevnt fordelt, og de som har mye, får mer. Det meste av økningen kan forklares av utviklingen blant de én prosent rikeste i hvert land.

De siste tiårene har høyresiden, og etter hvert også mange på venstresiden, hatt et relativt avslappet forhold til ulikhet: Så lenge alle får det bedre, er det ikke så viktig om noen får det bedre raskere enn andre. Det som betyr noe, er at de fattige får det bedre, ikke hvor mye de rikeste tjener. De rike vil dessuten ikke forbli rike om de ikke tilbyr tjenester og varer som etterspørres, og at de er rike, betyr at de gjør noe bra for samfunnet.

Med dagens økonomiske problemer og demokratiske utfordringer er det blitt tydeligere at denne holdningen hviler på noen viktige forutsetninger, som ikke alltid er til stede: Det at de rikeste blir rikere, må ikke gå utover andres muligheter til å komme seg opp og frem. Deres rikdom må oppfattes som forståelig og rettferdig. Rikdom må brukes til å skape muligheter for andre, ikke til å trekke stigen opp etter seg. Det er en fare for at rikdommen blir selvforsterkende gjennom den politiske prosessen.

Det er også blitt klarere at det ikke er noen entydig sammenheng mellom at de rike blir rikere og at resten får det bedre. I USA har i følge Piketty den ene, rikeste prosenten stått for 60 prosent av inntektsveksten de siste tretti årene, og de «fattigste» 90 prosentene har opplevd en vekst på under 0,5 prosent årlig. Mens USA totalt sett har vokst raskere enn Frankrike, har de 99 prosent «fattigste» opplevd en bedre inntektsutvikling i Frankrike enn i USA. Her er det en utfordring for alle politiske leire: Hvordan legge til rette for en økonomisk vekst som kommer alle til gode?

På dette punktet er Piketty utydelig. Ved å se for mye på de rikeste, overser han av og til at det er utviklingen blant resten som er den egentlige grunnen til at vi bekymrer oss. Han argumenterer ikke for, og det virker usannsynlig, at veksten blant de 90 prosentene vil øke, bare veksten blant de rikeste 10 prosentene stopper opp.

Pikettys bok beskriver likevel utviklingen blant de rikeste tydelig og utførlig, og det er i det store og hele vanskelig å motsi virkelighetsbeskrivelsen hans. Som med alle bøker er det riktignok en rekke momenter som kunne vært tatt nærmere tak i, og som kunne moderert bildet:

Piketty ser på ulikheten innad i land, mens ulikheten mellom land og blant hele verdens befolkning er sakte nedadgående. Globaliseringen som forklaring på lav lønnsvekst undervurderes. Utviklingen blant den rikeste prosenten er viktig for verdens utvikling, men enda viktigere er fremveksten av en global middelklasse. Når kapitalens økende betydning skal forklares, får risikotaking og innovasjon overraskende lite omtale. Og Piketty legger for liten vekt på at kapitalen tross alt står for en lavere andel av de totale inntektene enn tidligere (og at arbeidstakerne dermed får en høyere andel).

Men det blir feil å kritisere en bok for det som ikke er med, når det som er med, er såpass interessant. Og bokens, og for øvrig hele venstresidens, problem, er ikke at ulikhetsutfordringene ikke er reelle, men at man ikke har noen gode ideer om hva man skal gjøre med dem.

Pikettys forslag er en global formuesskatt. Hadde en slik skatt vært mulig, kunne den være verdt å diskutere (når den er global unngår en slik skatt mange av innvendingene mot den norske formuesskatten, og det er å håpe at venstresiden ser at Pikettys argumenter er argumenter for en fjerning av denne), men Piketty er rask til å understreke at ideen er totalt urealistisk.

Det er kanskje illustrerende for venstresiden mer generelt om dagen: Problemene er der, og det er behov for politiske løsninger, men man vet ikke hva de skal være.

Nå skal det sies at heller ikke høyresiden har gode nok løsninger på ulikhetsutfordringene, selv om man har en grunnmur å bygge på, bestående av eierskapsdemokrati, utdanning og omstillingsevne og en fri, fleksibel økonomi. En moderne høyreside må også tenke nytt, ta utfordringene inn over seg og foreslå løsninger, slik at den sosiale mobiliteten og meritokratiet som må ligge til grunn for markedsøkonomien, styrkes. Samtidig er det viktig å ta vare på og spre den kapitalismen som har gitt oss dagens velstand. Deri ligger håpet for dagens fattige. Piketty viser hvor vi er i dag, men ikke hvor vi skal gå videre.

Innlegget er publisert på NRK Ytring 29.4.14. Se også:

Temaside: Civita om Piketty

Temaside: Civita om ulikhet

https://www.civita.no/publikasjon/nr-11-2014-thomas-piketty-nyansering-og-mulige-losninger