Litteraturen forteller at Russland er kjempen i øst. Den elsker å bli fryktet, og har vanskeligheter med å takle frihet. Det «røde» mennesket lever.

If the editors and authors had placed their debates about religious freedom in the wider context of human rights, the dangers I talk about might have been easier to spot.

Vargas Llosa ønsker å si noe sant om menneskenes behov for frihet, men ikke uten at det gis rom både for tro og tvil.

Å lese Bjørns Stærks pamflett om ytringsfrihet er som å diskutere med ham over en øl.

Boken er ikke spesielt dyp eller grensesprengende. Men den er vidunderlig kynisk, fryktelig morsom, temmelig spennende og ikke minst smart underholdningskunst av ypperste klasse.

Temaet for boken er både viktig og ikke minst aktuelt; nemlig hvordan offentlig sektor er og bør være organisert, og hvordan offentlig sektor kan ledes og styres.

Det er først og fremst de politiske prosessene og den overordnede sykefraværspolitikken som er godt analysert i Hagelunds bok.

Selv om bistanden redder liv, trenger norsk bistandspolitikk en realitetsorientering.

Selv om vi gjerne vil lese inn et oppbyggelig budskap om humanisme og sivilisasjonsbygging, er nok Medusas flåte også en tidløs og kølsvart harselas over det ville, dumme, forfengelige og krenkbare menneskedyret.

I bunn og grunn håper jeg Bergesen har rett. Som politisk og moralsk kompass er Bergesens bok langt å fortrekke fremfor den gnagende misantropien.

Obligatorisk lesing for alle som er interessert i den koreanske halvøyas historie og Kim-dynastiets absurde beskaffenhet.

Finanskapitalismen har spilt fallitt og trenger markante endringer. Men blir løsningene gode når diagnosen er gitt på forhånd?

Houellebecqs genistrek er derfor at han makter å gi all kritikk av det bestående – hvor komisk (eller faretruende) den ellers måtte være – enkelte poenger.

Dersom du søker økt forståelse av hvordan sosiale medier brukes i samfunnet, anbefales Ida Aalens bok på det varmeste.

Alle snakker om Donald Trump. Men hva mener han selv?

Frank Rossavik skriver morsomt og opplysende om republikanerne. Men hans nye bok lider samtidig av en klar mangel. 

Kommunepolitikarar til både høgre og venstre bør lesa boka. Dei har mykje å læra av staten som kapitalistisk aktør.

Spørsmålet «hvem skal eie Norge?» har aldri handlet om hva man ønsker å oppnå med de norske naturressursene, men om symbolikken ved at staten skal eie dem – punktum.

Hvordan endte vi opp i en situasjon hvor vekslende regjeringer tilsynelatende er villig til å bruke mer penger på militæret, samtidig som vi får stadig mindre forsvarsevne for pengene?

Høyresiden og venstresiden har trukket hverandre mot fornuftige balansepunkt. Politiske ideologier er ikke meislet i stein.

Historia om dei som stod bak EU, syner ein røyndom der død, tru og hardt arbeid er ein del av kvardagen. Både nei- og ja-sida har mykje å læra av denne boka.

Boken Gleden med skjeden gir veldig god kunnskap om kvinnekroppen, men noen av de feministiske analysene er utdaterte.

Et uoverskuelig mørke fremstår mest som en politisk pamflett der karakterer og handling er fyllmasse for et overordnet budskap. Problemet er at budskapet er uoriginalt og undervurderer leseren.

I klimadebatten er dessverre nesten alt blitt lov – alt for saka! – for å parafrasere de gamle AKP-erne. Det er ikke klimasaken tjent med.

Lothepus sin selvtillit og selvrespekt ligger i arbeidet. Verken titler eller akademisk kunnskap er av særlig interesse.

Siri Hustvedts siste essaysamling er fascinerende, lærd, tankevekkende og utfordrende.

Vestlandet av Erlend O. Nødtvedt er en drivende god roman om to kunstnere som drar på en slags historisk og litterær pilgrimsferd på Vestlandet i en gammel Toyota.

Kan hende det er slik Andreas tenkjer til slutt? Kjærleiken er ikkje berre eit barn av fridomen – den held ut alt, slik det står skrive.

Taraku har skriv ei god bakgrunnsbok. På ein innsiktsfull måte løftar han opp problemstillingar vi alle må ta tak i. Men boka kjem nok ikkje til å skapa debatt.

De opplyste kan også utmerket leses som en kommentar til samtiden. Den såkalte polariseringen som rir verden, der tradisjonalister krasjer sammen med de som ser fremover mot en ny verden, og der ingen vil snakke med eller forstå den andre, kan være et eksempel?

En frivillig død er breddfull av visdom som sjelden kommer før du har levd en stund. Det tar tid å bli klok, og klok er det motsatte av skråsikker.

Den emosjonelle siden av politikken roper ofte så høyt at den rasjonelle siden ikke blir så lett å få øye på.

Kanskje tar menneskeheten kål på seg selv og kloden vi lever på, men hvis alternativet er en orwelliansk totalitær politistat der vi verken har frihet eller evne til å tenke, så vil Abel heller ta sjansen på å gå til grunne.

Røe Isaksen og Willoch utfyller hverandre godt. Det er på mange måter betryggende at førstnevnte er eldst.