Jon-Ove Flovik Olsen: Politiet og narkotika – overgrep, sensur og politisk innflytelse

Et urovekkende innblikk i tre tiårs tyranni på rusfeltet

Av Henrik Lerstøl Bjørøen, rådgiver i Civita.

«Politiet og narkotika» er et omfattende verk om hvordan en av samfunnets viktigste institusjoner sviktet i sin rolle. Hvor lenge skal vi ha det slik?

«Vi må bare slutte å være snille. Nå blir det av med buksa på offentlig sted».

Slik starter fortellingen om en av Norges mest alvorlige rettspolitiske skandaler. Sitatet er fra Jan Erik Bresil, leder for NNPF (Norsk Narkotikapolitiforening), den private foreningen som siden sin oppstart i 1991 fikk operere som premissleverandør for politiets maktutøvelse på rusfeltet.

Slik det fremkom av Rolleforståelsesutvalgets rapport som ble levert til justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) i januar, har det vært en alvorlig rolleblanding mellom politiet og NNPF. Ideologi har blitt førende i en institusjon som skal være politisk nøytral, som har gått på bekostning av demokratiske og rettsstatlige prinsipper. En straffeorientert tilnærming har blitt normen for norsk ruspolitikk til tross for svakt empirisk grunnlag for den forebyggende effekten av en slik politikk.

Hvilket narrativ er det som har legitimert dette? Hvem har hatt definisjonsmakten? Hvem har trukket i trådene? Flovik Olsen forsøker å gi oss svar, og han går grundig til verks.

Mørkt dypdykk

I Politiet og narkotika får vi et innblikk i det mørke kapittelet som heter norsk narkotikapolitikk. Hullet blir dypere for hver side du leser. Flovik Olsen nøster opp i et nett av mistenkelige økonomiske forbindelser, aktivister i politiuniform og manipulative strategier som iverksettes for å opprettholde og legitimere politiets strafferegime. Det tegnes et bilde av autoritære politimenn som utøver sitt voldsmonopol mot forsvarsløse mennesker med kanyler i hendene, uten belegg for at det virker etter hensikten.

Forfatteren er relativt pedagogisk i sin måte å skildre denne komplekse historien. Derimot er han ikke bare ute etter å opplyse oss, men har en tydelig politisk slagside. Det kommer til uttrykk ved at leseren får servert historien, men også forfatterens kommentar på hva vi kan lære av den, med forslag til ny politikk. Da er det på sin plass å informere om at forfatteren er styremedlem i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, som har vært en av de mest fremtredende aktørene i kampen mot forbudslinjen på rusfeltet.

Ettersom boken er politisk ladet, blir forfatterens gjengivelse av historien ikke troverdig – kan man hevde. Men forskjellen på forfatteren og NNPF er at forfatteren er åpen om sitt politiske ståsted og tilstreber faglig forankring for sine påstander. Det er slik man bygger tillit og troverdighet (i motsetning til NNPF).

Dessuten er det ikke nødvendig å være rusliberalist for å stille seg bak forfatterens fremstilling. Flovik Olsen har støtte i tung empiri om straffens virkning på rusproblemer, og rapporten fra Rolleforståelsesutvalget har slått fast at det blir et «demokratisk problem, og et rettssikkerhetsproblem, når politipraksis og politi-politikk utvikles av ildsjeler i en privat forening». At forholdet mellom politiet og NNPF har vært dypt problematisk og at norsk narkotikapolitikk har blitt vanstyrt, bør det ikke lenger herske noen tvil om.

Det samrøret som har fremkommet, har en alvorlighetsgrad som gir assosiasjoner til stater vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med. Forfatteren formidler disse forholdene presist, og trenger ikke å vektlegge patos – hendelsene er oppsiktsvekkende nok i seg selv. For hvert kapittel du leser, vokser oppfatningen om at ruspolitikken som har blitt ført verken har vært sannferdig eller rettferdig, og at det har rammet svakerestilte hardest. Rettsikkerhet og minoritetsvern har blitt ofret på narkotikakrigens alter i troen på at målet om et narkotikafritt samfunn helliger maktmidlene. I flere av bokens passasjer vil leseren bli sittende og undre: hvordan kunne dette skje i Norge?

Solid bidrag til ordskiftet 

Til tross for at boken er velskrevet, er det en fare for at Politiet og narkotika fremfor alt ender med anerkjennende nikk fra dem som allerede er opplyst på området, mens utenforstående ikke vil fatte interesse eller avfeie den som ren rusliberalisme. Til syvende og sist er det ideologi som blir styrende for hvordan vi ser på og møter rus, og fotavtrykket etter NNPFs straffeorienterte narrativ er fortsatt tilstedeværende i politiet og politikkens korridorer.

Fremdeles er det aktører med betydelig politisk innflytelse som vil bevare politiets rett til å benytte tvangsmidler mot bruk av mindre mengder illegale rusmidler. Ideen om at straff er vår viktigste vei til forebygging har stor oppslutning i partier som KrF og Sp.

Likefullt står Politiet og narkotika som et solid litterært bidrag til det norske ruspolitiske ordskiftet. Flovik Olsen har skrevet et omfattende verk om det historiske bakteppet for narkotikakrigen i Norge, og hvordan en av våre viktigste institusjoner har sviktet i sin rolle. Resultatet er en historie som bør være opprivende for selv den mest autoritetstro verdikonservative.

Diskusjonen om rusreform vil fortsette å prege det offentlige ordskiftet i fremtiden. I den forbindelse er det verdt å minne om at Norge fremdeles ligger i europatoppen på antall overdosedødsfall per innbygger.

Jeg siterer forfatteren: Hvor lenge skal vi ha det slik?

Teksten er publisert i Minerva 25.7.2023.

–