Jan Eivind Myhre: Den norske modellen blir til: 1814–1914

Norge var fattigere, men ikke fattig før oljen

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Historiker Jan Eivind Myhre skriver om fremveksten av den norske modellen, og tilbakeviser myten om Norge som fattig og umoderne land på 1800-tallet.

Grunnlaget for det vi i dag kaller den norske modellen finner vi ikke etter krigen, men på 1800-tallet. Historiker Jan Eivind Myhre har fulgt røttene tilbake til 1814 i sin nye bok Den norske modellen blir til: 1814–1914. Hans påstand er at det har festet seg en myte om at Norge var fattig og umoderne for 100 år siden, og noe av prosjektet hans er å motbevise dette.

Hvem skulle ha nytte av å fremstille Norge som fattig rundt 1900? Først og fremst kan det være et politisk behov for å fremstille en fattig fortid, for å kunne ta æren for fremgangen, kanskje også æren for den norske modellen. I 2011 ga jeg ut boken Den norske velferden sammen med Marius Doksheim og Eirik Vatnøy. Vi ble møtt med kritikk før boken ble publisert. Stein Aabø skrev for eksempel på lederplass i Dagbladet om det kan kalte «Høyres frekke forsøk» på å kreve «deleierskap og ære» for den norske velferdsstaten og den norske modellen. Den feilen Aabø begår i sitt innlegg, er at han betrakter velferdsstaten som alt som er innenfor status quo. Det «frekke forsøket» er ikke at vi i boken påpeker at de borgerlige partiene også har satt sitt preg på den norske velferdsstatens historie og utforming, men det vedvarende forsøket fra Aabø og andre på å fremstille ethvert avvik fra Arbeiderpartiets partiprogram som et angrep på velferdsstaten og den norske modellen som sådan. 

Myhre selv har noen tilleggsforklaringer. Det kan handle om tidsblindhet og oljeblindhet. Norge var åpenbart mye fattigere før, og særlig før oljen. Skjønnlitteratur, som for eksempel Lars Myttings Søsterklokkene, eller bøker som Amalie Skrams Hellemyrsfolket, som beskriver en fattig virkelighet på 1800-tallet, bidrar til å befeste inntrykket av et fattig og tilbakestående Norge. Dessuten kritiserer Myhre også sin egen stand. Historieforskeres manglende bruk av sammenligninger kan også ha bidratt til at vi ikke har et riktig bilde av fortiden. 

Det er særlig Myhres sammenligninger og drøfting av kontekst som er interessant. Norge kommer godt ut i de fleste av sammenligningene. Boken åpner med et sitat av en kjent svensk historiker, Bo Stråth, som sier: «Mycket modernare [enn Norden] gick det inte at vara i Europa kring 1900.» Myhre selv understreker helt fra starten at kimen til moderniseringen av Norge og det vi i dag kaller den norske modellen, ligger på 1800-tallet. Her finner vi starten på offentlig finansiert utdanning og de sterke kollektive bevegelsene, som også på mange måter var demokratiserende. Den høye tilliten og relativ sosial likhet oppstod heller ikke etter krigen, men hadde sine røtter langt tilbake på 1800-tallet. Det at vi også i dag har en høy yrkesdeltakelse blant kvinner, skyldes kvinners økonomiske innsats som «medstiftere» i landbruket på 1800-tallet, men også deltakelse i mange andre næringer, i sivilsamfunnet og i frivillige organisasjoner.

Et annet eksempel på en moderne utvikling var den relativt lave dødeligheten. Myhre peker på at det skyldes rent vann og kosthold, som han bemerker står i et gjensidig forsterkende forhold til økonomisk vekst. Den andre faktoren var et relativt godt utbygget helsevesen. Som Myhre bemerker: I 1910 hadde Norge 1200 leger, noe som var en langt høyere legedekning enn Sverige. Mange jordmødre bidro til lav barnedødelighet og lav dødelighet blant mødrene.

Lav dødelighet førte til befolkningsvekst, og mange bruker utvandringen til Amerika som bevis for at Norge var fattig. Norge var, etter Irland, det landet med flest utvandrere i forhold til folketallet. Men sammenligner vi med andre land i Europa, var ikke levekårene i Norge dårlige. Som en kuriositet var innvandringen til Norge på slutten av 1800-tallet også stor. Det tyder på at Norge var attraktivt som bo- og arbeidsmarked, særlig for svensker (til Østlandet). Også finner og briter fant veien til Norge. En annen forklaring på den store utvandringen til USA er derfor muligheter, og ikke minst, evnen til å benytte seg av dem. Nordmenn kunne lese, og de hadde tilgang til en lang kyst, samt at de hadde ressurser til å dra, og de var ikke stavnsbundne eller livegne. De som dro, skrev hjem og fortalte om mulighetene, som resultat var det flere som dro.

En solid rettsstat, et ukorrupt og meritokratisk byråkrati, bygget opp under «embetsmannsstaten» på 1800-tallet og deretter en demokratisering gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884, er viktige pilarer i den norske samfunnsmodellen. Ytringsfriheten var gjennom hele 1800-tallet blant de mest liberale i Europa. Myhres gjennomgang av stemmeretten og dens ulike utvidelser viser at det ikke var noen land i Europa som lå i nærheten av bredden til den norske stemmeretten frem til midten av 1800-tallet. I tiårene som fulgte og frem til allmenn kvinnelig stemmerett i 1913, vekslet det litt, men Norge lå hele tiden i toppskiktet. 

Nordmenn var, og er, pragmatiske, rasjonelle og relativt sekulære. Myhres hovedpoeng er at det er: «noe rasjonelt, frihetsjagende og fremskrittsoptimistisk over det norske 1800-tallet. Det var synlig allerede på Eidsvoll i 1814.» Den norske modellen blir til er verdt å kikke på. Den oppsummerer mange trekk ved det norske samfunnet på 1800-tallet, og ikke minst settes Norge inn i en kontekst blant andre land i Europa. Her kommer vi godt ut også i mange av de sammenligningene som gjøres av økonomiske forhold. Jan Eivind Myhre er gjest i podcasten Liberal halvtime og forteller selv om mye av dette.

Norge var ikke fattig i 1900, og Norge er definitivt ikke fattig i 2023. Det skyldes ikke bare oljen, men en samfunnsmodell med røtter helt tilbake til 1814 med forutsetninger for å utnytte og forvalte den rikdommen som fulgte. 

Teksten er publisert i Minerva 22.1.2023.