Farrar, Straus and Giroux, 2021.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.

Leve demokratiet!

Det er snart valg i Norge. Uavhengig av utfall er stemmeretten og hele systemet rundt det å velge et nytt Storting en viktig pilar i demokratiet. Sammen med stemmeretten er ytringsfriheten og organisasjonsfriheten helt vesentlig for at demokratiet skal fungere.

Det er ikke noe mange mennesker i verden kan ta for gitt. Etter valget av Donald Trump og Brexit, utviklingen i Ungarn og Polen og Kinas sterke vekst har demokratibøker gått fra å være optimistiske til å bli pessimistiske.

Jan-Werner Müllers to bøker om populisme (What is Populism, 2016) og om utfordringer for demokratiet (Contesting Democracy, 2011), viser begge hva som kan true et liberalt demokrati. Men nå er han ute med boken Democracy Rules. Dette er en mer optimistisk bok om demokratiet. Boken er et forsvar for det liberale demokratiet, og Müller går inn i detaljer på hvordan demokratier fungerer og hva som er viktig å passe på.

Det er interessant lesning, for demokrati har aldri forfektet å kunne fungere perfekt. Snarere er demokratiet en evigvarende konfliktløsende, kompromissfinnende institusjon hvor uro, diskusjon og uenighet er hverdagen. Demokrati handler om å håndtere dette best mulig. Müller går tilbake til det han kaller riduzione verso il principio eller det grunnleggende prinsippet. Det er hvordan demokratiske institusjoner fungerer i praksis som er viktig. Det nytter ikke å være demokrati på papiret hvis det ikke følges opp. Ordentlige demokratier inkluderer alle borgere, uansett. De behandler tapere i valgene med respekt, fordi de kan bli vinnerne neste gang. Og demokratier som fungerer har maktoverføringer gjennom demokratiske valg, noe Walt Whitman kalte «a swordless conflict», og som Winston Churchill definerte som «little man, walking into the little booth».

Et poeng han stadig kommer tilbake til, er at vi må kunne skille mellom hva som er bra og fungerer og hva som ikke er det, mellom falske og ordentlige demokratier. Hvis vi ikke klarer det, vet vi heller ikke hva vi skal være opptatt av. Kjernen i dette er tre stikkord: frihet, likhet og usikkerhet. De to første er lett gjenkjennelig, men usikkerhet fører til uro, og det er dette demokratiet må håndtere. Adam Przeworski har definert demokratiet nettopp med utgangspunkt i usikkerhet, når han sier at det er «institutionalized uncertainty». Vi må altså tåle å leve med usikkerhet, med ikke-perfekte beslutninger og med ting som går galt, og også med beslutninger vi ikke liker eller uenig i.

Siden Müller skriver et essay, tenker han også gjennom ulike måter å få demokratier til å fungere bedre på. Hvordan kan demokratiene bli mer tilgjengelige, gi større verdi til borgerne og være mindre korrupte?

Han tar utgangspunkt i Athen. Athen var et direkte demokrati. Det tror ikke Müller at ville fungert i dag, fordi våre samfunn er mye mer komplekse, og vi er langt flere mennesker i hver «polis». Men han peker på en annen mekanisme som ble satt opp for å hindre korrupsjon og maktmisbruk. Det var at alle borgere ved loddtrekning kunne bli øverste leder, men kun for 24 timer, et «lottokrati».

Müller nevner også borgersammenslutninger som kan få forelagt problemstillinger og uttale seg om det, noe som er utprøvd i Finland og i Irland, begge velfungerende demokratier. Han er dessuten innom valgkampstøtte og støtte til politiske partier og foreslår et system med «vouchers» som alle kan bruke til å gi støtte.

Disse forslagene kan kanskje fungere, men de har også ulemper. Det er for eksempel ikke så enkelt å se for seg et loddtrekningssystem, selv om det vil bety at det alltid er usikkerhet og at korrupsjon og maktmisbruk forsvinner. Komplekse samfunn trenger også en viss forutsigbarhet i styringen. Direkte demokrati er også vanskelig, fordi det som skal tas stilling til ofte vil være komplekst og kreve store forkunnskaper og informasjon. Det blir gjerne et 50/50-resultat. Det eneste landet som fungerer med et system som ligner dette, er Sveits. Men det landet har til gjengjeld en lang, institusjonalisert tradisjon for dette.

Polarisering og ulikhet opptar Müller. Han er med rette redd for at demokratier sprekker opp fordi det ikke lenger finnes noe «felles». Han holder fast ved at det er de tradisjonelle mekanismene vi har i demokratiet som er det beste botemiddelet, supplert med politisk organisering i partier og en fri presse.

Da jeg innledningsvis skrev at boken er optimistisk, er det fordi den avslutter med et sterkt forsvar for demokratiet, som åpne, liberale, inkluderende politiske systemer. Müller påpeker også at det ikke er noe som tyder på at mennesker som lever i liberale demokratier ønsker å skifte dem ut med andre politiske systemer, selv om vi har sett at utviklingen i land som Polen og Ungarn har vist at det er fullt mulig å gå i illiberal retning. Her vil nok kanskje Müller legge til at de landene historisk ikke har hatt en lang demokratisk tradisjon og således var svake i utgangspunktet. Men det er et tankekors at det gjerne er det små endringene i gal (illiberal og udemokratisk) retning som fører galt av sted når det blir mange nok av dem.

I skrivende stund vet jeg ikke hva valgresultatet blir den 13. september. Jeg håper og tror at valget foregår på en rettferdig og transparent måte. Jeg vet også at om fire år er det valg på nytt, slik at taperne får en ny sjanse. Vi har et fungerende partisystem og en fri presse, slik at de grunnleggende mekanismene for et velfungerende demokrati er til stede. Selv om Müller i dette essayet minner oss om at det er svært mange ting som ikke fungerer, at demokrati betyr uro, konflikt og usikkerhet, er jeg glad for at han har kalt boken Democracy Rules.

«Democracy, after all, is not about trust (be it in individuals or institutions); it’s about effort.»

Artikkelen er publisert i Minerva 18.8.21. Se også:

Hva er demokrati?

Hva er liberalt demokrati?

Müller, Jan-Werner: Furcht und Freiheit, Für einen anderen Liberalismus