Mokyr, Joel: The Enlightened Economy. An Economic History of Britain 1700-1850
Ny kunnskap og nye tankesett bidro til at stadig nye ideer og nye innovasjoner ikke bare oppsto, men fikk leve og videreutvikles, og slik fremme økonomisk vekst.
Publisert: 4. mars 2020
Yale University Press, 2009. 550 sider.
Teksten er skrevet av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
Den siviliserte økonomien
Det hendte åpenbart noe helt spesielt i Storbritannia i det 18. århundre, som brakte britene og etter hvert store deler av resten av verden inn i en ny æra, der økonomisk vekst nærmest ble en selvfølge. Men hva? Og hvordan kan disse faktorene bidra nå, til å forstå hvordan vi skaper økonomisk vekst og bekjemper fattigdom ?
Spørsmålene fortsetter å fascinere økonomer og historikere. Den industrielle revolusjon er blitt forklart med for eksempel kultur, institusjoner, god tilgang til kull, økende handel, imperialisme eller utnytting. Joel Mokyr viser i den svært omfattende og detaljrike boken The Enlightened Economy først og fremst at ingen forklaring alene kan forklare den ”plutselige” økonomiske veksten. Forklaringene på den industrielle revolusjon må nødvendigvis være mange og varierte. Men noen faktorer peker seg spesielt ut.
1700-tallet brakte med seg et skifte i hvordan folk tenkte. Opplysningstiden er intet nyoppdaget fenomen, men den er i for liten grad knyttet til den etterfølgende økonomiske veksten, mener Mokyr. Tankene i tiden skapte et gunstig klima for skaping og spredning av nyttig kunnskap, kunnskap som kunne løse menneskets problemer, kunnskap man kunne tjene penger på. Økonomisk vekst kan forklares med hva folk vet og tror, og hvordan dette påvirker deres økonomiske atferd.
Denne mentalitetsendringen la grunnlag for økonomisk vekst basert på innovasjon. Frem til den industrielle revolusjon var økt rikdom hovedsakelig forårsaket av spredning av markeder, økt handel og forbedret allokering av ressurser, slik Smith skrev om i Wealth of Nations. Det revolusjonerende ved den industrielle revolusjon var at teknologi og nyskaping fra nå av ble det som drev den økonomiske veksten.
Samtidig som man fikk økonomisk vekst, fjernet man noen av de faktorer som tidligere hadde sørget for at økte inntekter forsvant igjen. Historisk var det ikke befolkningsvekst som ”spiste opp” veksten, hevder Mokyr, men røvere, pirater og parasitter — det dagens økonomer kaller ”rent-seekers”. Enten det var Kongens skatteinnkrevere, landeveisrøvere, grådige monopolister eller fremmede armeer: Når inntektene økte, økte antallet interesser som ville la inntektene omfordeles til seg selv, og veksten opphørte.
Det at britene fra slutten av 1600-tallet av ble uvanlig dyktige til å hemme denne aktiviteten, spesielt fra Kongens side, bidro til at veksten kunne fortsette lenger enn den tidligere hadde gjort. Man fjernet privilegier, liberaliserte handelen og — aller viktigst, mener Mokyr — støttet nykommere fremfor etablerte næringsinteresser når nye innovasjoner truet gamle strukturer.
Slik bidro ny kunnskap og nye tankesett til at stadig nye ideer og nye innovasjoner ikke bare oppsto, men fikk leve og videreutvikles, og slik fremme økonomisk vekst.
Den industrielle revolusjon kan ikke ses isolert fra det som fulgte. Den var først og fremst en begynnelse. Det revolusjonerende var ikke nye oppdagelser og teknologier, eller økonomisk vekst som sådan, men at nyskapingen og veksten ikke ebbet ut igjen, og i stedet fortsatte helt frem til våre dager, endog i høyere gir etter hvert som tiden har gått. Det var revolusjonen, og sjelden er den blitt bedre belyst enn i Mokyrs nye bok.
Teksten var publisert hos Minerva 19.3.2010.