Miller, David: Is Self-Determination a Dangerous Illusion?

Konklusjonen er nok at selvbestemmelse for enhver pris er en farlig illusjon. Det finnes mange mellomløsninger, men de krever kompromisser.

Publisert: 19. mars 2020

Polity Press, 2019. 140 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Selvbestemmelse for alle?

David Miller er professor i politisk teori ved Oxford. Han er opptatt av problemstillinger som er svært relevante i dagens globale verden. Hva er gyldige argumenter for restriksjoner på innvandring – kan stater nekte adgang til flyktninger og andre migranter, og på hvilket grunnlag – og er det ønskelig at alle grupper som ønsker det skal ha selvbestemmelse?

I boken Global Justice and National Responsibility fra 2007 skriver Miller om hva rettferdighet innebærer i en globalisert verden. Ni år senere, og etter Syria-krisen i 2015, kom boken Strangers in Our Midst. I disse bøkene tar Miller til orde for det han kaller en svak kosmopolitisme. Han argumenterer for at det er moralsk akseptabelt for stater å prioritere egne borgere, og dermed begrense innvandring. Likevel er han klar på at vestlige stater ikke lever opp til sine rettferdighetsforpliktelser overfor de som lever i fattigdom og som flykter fra krig. Grunnlaget for Millers argumenter er verdien han tillegger staters, og spesielt nasjoners, selvbestemmelse.

Selvbestemmelse følger han opp i sin nye bok fra 2020, Is Self-Determination a Dangerous Illusion? Skal alle grupper ha selvbestemmelse, eller er det en farlig og villedende oppfatning? Miller er kjent for å skrive om politisk teori ut fra det han kaller politikk for «jordboere». Han avviser derfor normativ argumentasjon som ikke har klar gjennomføringskraft under faktiske forhold. Millers kritikere hevder ofte at dette fører til at hans egen argumentasjon, som også peker vekk fra status quo, ikke er internt konsistent. I denne anmeldelsen tar jeg ikke stilling til om Millers argumentasjon tilfredsstiller krav om teoretisk konsistens, men ser heller litt nærmere på hva han skriver om selvbestemmelseskrav fra grupper innenfor en eksisterende nasjonalstat.

Denne boken starter med en tenkt situasjon der spørsmål om selvbestemmelse settes inn i en konkret gate med naboer. Hva, hvis noe, kan gi denne gruppen med mennesker en rett til å råde over sitt eget levesett uten ekstern innflytelse? Ifølge Miller er ikke geografi tilstrekkelig. Å bo i samme gate – å leve i samme område – er ikke nok til å ha legitime ønsker om selvbestemmelse. Mennesker innen et geografisk område har ikke nødvendigvis nok til felles til å skulle få selvbestemmelse over området. De må i tillegg identifisere seg med hverandre.

Men hva så med Catalonia i Spania, Skottland som del av Storbritannia, Vallonia som del av Belgia – eller for den saks skyld, Norge som del av Sverige? Unionsoppløsningen i 1905 er omtrent det eneste eksempelet hvor kravet om selvstendighet fra en part ble bifalt av den andre, nesten uten konflikter. Konflikt er nemlig det vanlige når noen ønsker å bryte ut av en eksisterende stat. Å dele opp geografiske områder i stater, basert på gruppers ønsker om selvbestemmelse, er som en skilsmisse hvor den ene parten simpelthen nekter den andre frihet fra samlivet.

Bildet blir mer komplekst ved at etnisitet, som ofte ligger til grunn for kravet om felles identitet, aldri er helt rendyrket innenfor et geografisk område. Hva om det bor en minoritet av spanjoler i Catalonia, eller i Baskerland? Hvordan kolliderer deres ønsker om å forbli en del av Spania mot katalanernes ønsker om selvbestemmelse? Millers tittel stiller spørsmål ved om selvbestemmelse er farlig, og ofte viser det seg at sinne og protester, også vold, og i ytterste konsekvens borgerkrig, handler om krav til selvbestemmelse. Nasjonalisme kan være svært farlig.

Francis Fukuyama, som nylig var i Norge og utga boken Identitet i 2018, ble for en måned siden intervjuet av en katalansk journalist. Det skulle vise seg å være krevende å svare på spørsmålene. Når identitet nå oftere knyttes til etnisitet, er det et ikke-valgt premiss, vi har den etnisiteten vi har og kan ikke velge den bort. Når etniske grupper ønsker eller har selvbestemmelse i et geografisk område, går det utover alle som ikke deler denne ikke-valgte identiteten, fordi de ekskluderes fra det politiske fellesskapet.

Demokrati er ikke mulig uten en form for felles identitet. Her er Miller og Fukuyama på linje, men når Fukuyama får spørsmål om hvem som kan hevde selvbestemmelse, basert på en slik felles identitet, blir det Catalonia/Spania i praksis, for hvem i dette området har rett og krav på selvbestemmelse?

Fukuyama får spørsmål av journalisten om hvordan han definerer en nasjon, og han svarer at han ikke har et godt svar. På den ene siden er det viktig at borgere i en nasjonalstat har noe til felles, men hvor store krav til selvbestemmelse har en mindre gruppe der deres felles identitet innad er sterkere enn den de har til nasjonalstaten de er en del av? Som Miller, mener Fukuyama nok at de moralske kravene til selvbestemmelse til en mindre gruppe kan være mer legitime om gruppen lever i en autokratisk stat, enn i en demokratisk. Men betyr det da at grupper som lever i fungerende demokratier ikke har rett til selvbestemmelse?

Miller forsøker å svare ved å ta utgangspunkt i ulike former for selvbestemmelse som kan skje ut over nasjonalstaten eller innenfor nasjonalstaten, uten at selvbestemmelse må bety retten til en egen nasjonalstat. Det er som ventet gode argumenter, men også sterke hindringer i alle de alternativene han presenterer. Til sist ender han tilbake til det Fukuyama må svare på: kan katalanere eller baskere ha legitime krav for å danne egne nasjonalstater?

Svaret Fukuyama gir er: «I don’t see a clear set of principles that allows me to adjudicate between the two sides in this dispute.» Det er et slikt sett med prinsipper Millers bok forsøker å skissere. Selv om han ikke kommer med en konklusjon som gir en oversikt over når selvbestemmelse er et legitimt krav, avslutter han med å argumentere for at nasjonalstater på sitt beste bidrar til medbestemmelse og demokrati for alle grupper som måtte leve innenfor statens grenser. Det er heller ikke noe i veien for at nasjonalstater kan gi ulike grupper mer selvråderett, uten at det betyr at de må ha en egen nasjonalstat. Konklusjonen er nok at selvbestemmelse for enhver pris er en farlig illusjon. Det finnes mange mellomløsninger, men de krever kompromisser.

Teksten er publisert i Minerva 17.3.2020. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/etter-historiens-slutt-moter-med-francis-fukuyama