Milanovic, Branko: Capitalism, Alone

Boken forsøker å forklare forskjellige former for kapitalisme, fra den liberale, meritokratiske varianten, til den statlige, autoritære kapitalismen.

Publisert: 25. desember 2019

Belknap Press, 2019. 272 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

The only game in town

Den amerikanske stjerneøkonomen Branko Milanovic fastslår i sin nyeste bok Capitalism, Alone at kapitalismen nå er «the only game in town». Det kan minne om tesen til Francis Fukuyama, som skrev om liberale demokratier i The End of History for 30 år siden.

Ingen av dem mener at det ikke finnes konkurrenter, men så langt er det vanskelig å se at noe annet økonomisk eller politisk system er grunnleggende bedre. Milanovics hovedpoeng er at kapitalismen kan kritiseres for mye, men også bidrar til mye bra. Han argumenterer for at vi må forsøke å forbedre det som ikke virker, heller enn å satse på et annet økonomisk system. Ser vi på figurene som Hans Rosling presenterte i Factfulness, er det ikke tvil om at kapitalismen har ført til en global velstandsøkning uten sidestykke historisk. Jeg vil også argumentere for at kapitalismen er åpen for kritikk, for forandring og for tilpasninger. Kapitalismen er det eneste økonomiske systemet som over tid øker velstanden, samtidig som menneskers frihet ikke begrenses eller hindres.

Milanovics analyse av ulike varianter av kapitalismen er interessant. Milanovic skiller mellom klassisk kapitalisme, liberal, meritokratisk kapitalisme og statlig, politisk kapitalisme. Jeg selv har lagt merke til at noen foretrekker å snakke om markedsøkonomi eller vekstøkonomi, i stedet for kapitalisme, og underliggende tror jeg det har å gjøre med at det høres bedre ut. Det gjør også begrepet demokratisk kapitalisme. Milanovic er innom alle varianter, men de er nettopp det, varianter av det grunnleggende samme økonomiske systemet.

I Vesten i dag har vi det Milanovic kaller liberal, meritokratisk kapitalisme. Til tross for alt den bidrar til av velstand, skaper den ulikheter. Globaliseringen, som har brakt så mange ut av fattigdom, har også skapt større ulikhet innad i vestlige land, selv om ulikheten globalt har gått ned. Konkurransen fra arbeidskraft i land som har lavere lønninger, har ført til vanskeligere forhold for lønnsarbeidere i mange vestlige land. I tillegg til varer er kapital også lett å flytte på over landegrensene, mye lettere enn mennesker og arbeidskraft. Det betyr at skattlegging av kapital blir vanskeligere, fordi land også konkurrerer om kapitalen gjennom blant annet gunstige skattebetingelser. I tillegg blir kapitalismen drevet frem av innovasjon, og teknologisk innovasjon har ført til at mange arbeidsplasser er blitt erstattet av teknologi, fordi kapitalismen alltid vil være basert på en mest mulig effektiv utnyttelse av ressurser. Er det mer effektivt å bruke roboter enn mennesker i produksjonen, blir robotene benyttet. Essensen er alltid å søke profitt gjennom best mulig utnyttelse av ressurser og deretter reinvestere profitten i nye aktiviteter.

Milanovic har også andre forklaringer på ulikhet. Han trekker frem at det er vanligere i dag at flere har inntekter både fra kapital og fra lønn, og at de drar fra resten av befolkningen. Dessuten er også ekteskapsmønstrene slik i dag at kvinner ofte har med seg økonomisk og utdanningsmessig kapital inn i ekteskapet, slik at det ofte er ressurser hos begge som dermed bidrar til større forskjeller.

Innovasjon og meritokrati er kjernen i den liberale, meritokratiske kapitalismen, men implisitt er det også dette som skaper ulikhetene. Noen lykkes bedre enn andre og blir på ulike måter premiert for det, både sosialt og gjennom ekteskap og gjennom høyere arbeids- og kapitalinntekter.

På den andre siden har vi en statlig, politisk eller autoritær kapitalisme, først og fremst i Kina, men også i andre deler av Asia, som Vietnam, Burma og Singapore. Milanovic mener at det viktigste fortrinnet denne politiske kapitalismen har, er at den gir politiske ledere stor autonomi, og at den også lover borgerne økonomisk vekst. Det siste er også et grunnleggende problem, fordi politisk kapitalisme må skape vekst. I tillegg er den politiske kapitalismen ikke bundet av en rettsstat, og den er i sin essens basert på menneskers vilkårlige beslutninger, ikke på lover og regler. Dermed er også korrupsjon et vedvarende trekk.

Milanovic kritiserer blant annet Daron Acemoglu og James Robinson for ikke å forstå denne varianten av kapitalismen i sin bok Why Nations Fail. Milanovic argumenterer for at kommunismen var en måte å kvitte seg med føydalisme og bygge et nytt økonomisk system på. Hans poeng er at kommunismen ikke hadde en tett sammenkobling mellom politisk og økonomisk makt, og at kinesisk kommunisme ikke er basert på det Acemoglu og Robinson kaller inkluderende institusjoner. Derfor er det vanskelig for dem å forklare Kinas kommunisme og landets økonomiske suksess. Milanovic, derimot, forklarer mange fattige lands vei via kommunistiske revolusjoner og fremvekst av politisk kapitalisme. I Kinas tilfelle er den politiske kapitalismen basert på en svært sterk stat, derav hans betegnelse statlig, politisk, autoritær kapitalisme.

Et trekk ved særlig Kina er at middelklassen ikke har krevd flere liberale rettigheter når velstanden har økt. Den velstående middelklassen har ikke gruppert seg for å kreve politiske rettigheter, noe som var en viktig årsak til utviklingen av liberale demokratier i Vesten. Milanovic ser ikke for seg at dette vil endres i Kina med det første, og Fukuyama tror at det vil vedvare så lenge den politiske kapitalismen leverer økonomisk vekst. Milanovic går gjennom en interessant sammenligning mellom klassisk, Adam Smith-kapitalisme og marxistisk forstått kapitalisme, der han påpeker at den kinesiske er den klassiske, mens den vi har i Vesten i dag er den marxistiske, der middelklassen har fått politisk og økonomisk makt og hvor meritokrati er det som gjelder. Den naturlige utviklingen er en struktur med en sterk stat og hvor den økonomiske middelklassen ikke får politisk makt, mens den unaturlige er at de får det. Spørsmålet som gjenstår er om den kinesiske middelklassen vil kreve politiske rettigheter, og om det betyr demokratiske, liberale rettigheter for alle.

Som Fukuyama spør også Milanovic om det er mulig eller realistisk for Kina å eksportere sin politiske og økonomiske modell til andre land. Svarene de gir er sammenfallende. Det er en rekke forhold ved det kinesiske samfunnet som er historisk, kulturelt og sosialt betinget. Den sterke og sentraliserte staten, den svært lange byråkratiske tradisjonen, den desentrale, lokale makten, som opp til et gitt punkt er autonom, men hvor sentrale myndigheter har kontroll over det som de anser som vesentlig, er forhold ved Kina som ikke så lett lar seg kopiere.

Capitalism, Alone er et forsøk på å forklare forskjellige former for kapitalisme. Selv om Milanovic klart foretrekker den liberale, meritokratiske varianten, beskriver han det amoralske, egeninteresserte og på mange måter hensynsløse grunnlaget for den. Han går tilbake til Bernard Mandeville og The Fable of The Bees, som forklarer det han ser som kjernen i kapitalismen. Alle jobber for sin egeninteresse. Milanovics konklusjon er at vi ikke kan bedre våre livsbetingelser uten å ta i betraktning de dårlige sidene i menneskenaturen. De var tidligere holdt i sjakk av religionen og moralen, og i politisk kapitalisme av autoritære myndigheter. I dag er det ingen som hindrer oss i å være umoralske, men på riktig side av loven. Lovbrudd straffes om de oppdages, umoral straffes ikke. Det er likevel ikke slik at kapitalismen bør avskaffes, den er som Churchill sa om demokratiet, det minst dårlige vi har.

Det er tre utviklingstrekk som i tillegg til umoralen bekymrer Milanovic og som bidrar til mindre tillit. Det er mindre familier, mange bor alene, det er en kommersialisering av stadig flere livsområder, og det er fleksible – i betydningen midlertidige og utrygge – arbeidsmarkeder.

Løsningen er ikke en post-kapitalisme eller en avskaffing av kapitalismen. Milanovic har flere forslag til hvordan den liberale, meritokratiske kapitalismen kan forbedres. Han foreslår å gjøre det gunstigere for flere å eie bedrifter og enklere for ansatte å eie i bedriftene de arbeider i. Han vil dessuten bruke arveavgift for å minske kapitalkonsentrasjon over generasjoner. I forslaget om arveavgift inngår det at provenyet skal brukes til å gi alle unge mennesker en startkapital, nesten som en borgerlønn, selv om han er mot borgerlønn og ikke tror at teknologien vil gjøre alle arbeidsledige. I tillegg vil han bruke mange ressurser på å bedre utdanningssystemet.

Målet er å minske økonomisk makt hos få enkeltindivider, minske ulikheten og bidra til større sosial mobilitet. Som alltid er det det å finne balansen mellom frihet og likhet som er den grunnleggende utfordringen. Skulle vi ende med at den politiske, autoritære kapitalismen skulle ta overhånd, fordi den lover mer effektive beslutninger og økonomisk vekst, har vi ikke lenger liberale demokratier.

Teksten er publisert hos Minerva 23.12.19. Se også:

Kapitalisme

Markedsøkonomi