Gyldendal, 2019. 366 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Kommunismens sammenbrudd er ikke et avsluttet kapittel

Journalistveteran Per Anders Madsen har levert en høyst lesverdig fortelling om kommunismens sammenbrudd. Tittelen, 1989 – året som endret Europa, lover kanskje mer enn den holder, for dette er mest en historie om DDR og særlig byen Leipzig.

Selv savner jeg nok en grundigere ideologisk briefing av kommunismen som ideologi hos Madsen. Vi leser ofte om kommunismens virkningshistorie, men mindre om ideologisk anatomi. Men det ville vært en annen bok enn den Madsen har skrevet, som står fjellstøtt på egne ben.

Det lokale er på den annen side bokens styrke. Selv om storpolitikken i høyeste grad er til stede, og selv om vi også får innblikk i sluttprosessene i andre østeuropeiske land, har Madsen valgt et nært fortellergrep med hovedvekt på det vi kan kalle historie nedenifra.

Sammenbruddet skyldes som de fleste vet en rekke storpolitiske forhold: økonomisk ruin bak jernteppet, Sovjets skrikende mangel på effektiv produksjon, geopolitikk, Gorbatsjovs presidentskap med reformpolitikk og Reagans push and pull-politikk, for å nevne noe. Madsens hovedanliggende er en detaljert og grundig beskrivelse av opposisjonen i Leipzig.

Leipzig er heller ingen hvilken som helst by. Den var landsfader Walter Ulbrichts hjemtrakter. Her lå også retterstedet for DDR-staten, dit opposisjonelle fra hele landet ble sendt for å giljotineres eller skytes i bakhodet.

Madsen legge for dagen et imponerende kildearbeid. Fortellingene fra Leipzig er detaljerte, personorienterte, men aldri kjedelige. Tvert imot, det personlige bidrar til å gi historien menneskelighet. Madsen får på utmerket vis frem hvordan Leipzig var sentrum for den etter hvert massive motstanden mot regimet. Selv om storpolitikken for lengst hadde beseglet DDRs skjebne, er det heller ingen tvil om at opposisjonen bidro sterkt til at prosessen gikk raskt, og ikke minst fredelig, for seg.

Boka til Madsen handler om sivilt mot. Det var i Leipzig de såkalte fredagsbønnene og mandagsmarsjene foregikk. Disse ble fulgt med argusøyne av vestlig presse. Under den store demonstrasjonen i oktober 1989 lå sikkerhetsstyrkene klare til å plaffe dem ned. Det skjedde ikke. Viljen til brutalitet fra styresmaktene var betraktelig redusert, ikke minst fordi opposisjonen i Leipzig var så godt organisert. De hadde gode kontakter i Vest-Tyskland. Dessuten var kirken samlingspunkt for de fleste opposisjonsgruppene, og det ga unektelig et slags vern, særlig henimot utlandet.

Kirken skulle i henhold til kommunismen eksistere «i sosialismen» som det het, men det lot seg ikke helt gjøre. Kirken ble derfor den eneste institusjonen DDR ikke hadde full kontroll over, forteller Madsen: «Det var ingen bred, nasjonal folkebevegelse som i Polen, men et slags mentalt asyl».

Madsen får frem at noe av det som bidro sterkest til DDRs fall var partileder Erik Honecker og kommunistens frykt for å tape ansikt. De var livredde for å fremstå som brutale, særlig i vesttyske medier, noe som fremstår både hyklersk og litt rart. Honecker løslot opposisjonelle i frykt for a bad name, kirken ble kalt inn på teppet hos partiledelse og Stasi, men helter som presten Christoph Wonneberger ga seg ikke.

Madsens bok er om mennesker som setter sin egen frihet og sikkerhet på spill for noe som er større enn dem selv. Men det er ikke til å komme fra at samfunnet han beskriver, slik Per Egil Hegge har formulert det, er «mer absurd enn Ionesco og Beckett». For de som har sans for totalitær kommunismefetisj er det foruten heltehistorien plenty å finne også om dette hos Madsen.

Madsen skriver engasjerende om valgene i DDR. Du var fri til ikke å stemme, men de som ikke stemte kunne risikere sanksjoner… Det eksisterte bare én liste ved kommunevalg, Den nasjonale fronts enhetliste, som hovedsakelig besto av kommunister, fordi «kommunistene hadde en grunnlovsfestet ledende rolle i samfunnet.» Dette for å kunne garantere at «arbeiderklassens vitenskapelige verdensanskuelse og dens forståelse av samfunnets lovmessige utvikling får bestemme valgprogrammets innhold», slik det sto i en lærebok for DDRs statsrett, som kunne vært skrevet av Orwell. Som i de fleste andre kommunistlandene fantes alternative småpartier, i praksis tullepartier, som i DDR var underlagt kommunistpartiets «kameratslige ledelse».

På Humboldt-universitetet i Berlin arbeidet 25 prosent av den akademiske staben for Stasi. Blant Stasi-folket ble det sagt at «tillit er bra, kontroll er bedre.» Systemet var tuftet på pompøse løgner som folk måtte finne seg i og under tvang være delaktige i. DDR var patetisk og ynkelig på samme tid. Men østtyskerne fikk stort sett inn vesttysk TV og radio. De visste hva som var sant.

DDR tok aldri et «oppgjør» med Stalin, slik Sovjet i alle fall et stykke på vei gjorde. Gjennom hele sin eksistens var DDR derfor et rendyrket totalitært land. Sentralt i denne statsformen sto partiets «sverd og skjold», det hemmelige (politiske) politiet Stasi (Ministerium für Staatssicherheit).

Lederen for Stasi var, fra 1953 og helt frem til DDRs endelikt, den beryktede Erich Mielke. Det hevdes at ingen partileder kunne overleve uten Mielkes støtte. Han hadde etter sigende også en «mappe» på partileder Erik Honecker. Under Mielkes ledelse hadde Stasi etter hvert 90 000 ansatte, og et tredobbelt antall angivere, i et land på 17 millioner innbyggere.

DDR var historiens mest vellykkede totalitære stat med et drakonisk overvåkingsapparat. Mot slutten, etter at Gorbie hadde begynt med sine reformer og oppmykninger, og etter at han ikke lenger ville støtte Honeckers parti med tanks og geværer, ble også sovjetiske filmer og tidsskrifter sensurert.

Madsen skriver om absurde tilstander, der opposisjonelle sendte opp ballonger under en filmfestival med navnene på sovjetisk filmer som hadde blitt tatt av plakaten. Stasifolk forsøkte frenetisk å få hull på ballongene som steg til værs.

Hva slags personlighetstyper var villige til å drifte et stalinistisk system som DDR? Madsen skriver at vedkommende (for eksempel partileder Honecker) ikke kunne være dum, men heller ikke for smart. Idealtypen var god hukommelse og intelligens på det jevne. En dum person ville ikke klare å forvalte det enorme styringsapparatet eller ha godt grep om ideologien som legitimerer det, mens en virkelig smart person «ville utfordret vedtatte sannheter og løgner.»

Det er unektelig noe parodisk over DDR, selv om konsekvensene for de som bodde der kunne være grusomme. Diktaturer og totalitære systemer er på mange måter middelmådighetens og narrenes triumf. Det er en tragisk side ved historien at brutalitet vinner over fornuft. Da jeg leste Madsen klarte jeg ikke å la være å tenke på romanen Plan D av Simon Urban, en kostelig kontrafaktisk satire over et bortkastet system. Der møter vi for eksempel en senil Margot Honecker (Erich Honeckers kone og Ministerin für Volksbildung i 27 år) – på «pampeavfallslageret Alpha» – partigamlehjemmet (oppdiktet) etter murens fall. Her vimser fru Honecker rundt i gangene og synger viser av protestsangeren og regimekritikeren Wolf Biermann med skingrende stemme. «Hun tror hun er en dissident som synger viser mot sin egen Erich, kan du tenke deg?» forteller bestyreren oppgitt.

Noe som derimot ikke er satire er Erik Mielkes forsvarstale i Volkskammer (det østtyske parlamentet) etter at partidiktaturet hadde brutt sammen. Stotrende fremførte den lille mannen til sitt forsvar: Ich liebe, ich liebe doch alle … alle Menschen, na ich liebe doch, ich setzte mich doch dafür ein! (Jeg elsker, jeg elsker jo alle … alle mennesker, jeg er forpliktet til å gjøre det!).

Å bli utvist fra DDR var kjærkommen valuta i lomma på partiet. Vesttyskerne betalte 4500 D-mark (80 000 kroner etter dagens kurs) for hver person som kom til vest. Det var fast pris gjennom mange år. I 1988 fikk 28 000 dra. Dypere stakk ikke ideologien. Money talks.

I februar 1989 ble Chris Gueffroy skutt og drept som den siste ved Berlinmuren. Etter drapet ble moren til Gueffroy forhørt i lange avhør i flere uker. Hun måtte pent betale for kremering (som hun motsatte seg) og blomsteroppsatser som Stasi hadde ordnet. 100 mennesker kom til begravelsen, deriblant vesttyske medier. Seansen ble overvåket av Stasi, men ting var i ferd med å falle fra hverandre. Drapet var flaut for partiet. Noen uker senere ble det skutt etter to ungdommer som forsøkte å hoppe over grensebommen i Chausseestraße. Det skulle bli de siste skuddene som falt ved muren.

«Det ble også tatt et bilde av en soldat mens han holdt begge hendene om en pistol og hadde en sigarett nonsjalant hengende fra leppene.», skriver Madsen. Det var også flaut for partiet: «En Stasi-rapport konkluderte med at fienden kunne bruke bildet av soldaten til å diskreditere partiets politikk». Det blir sagt at soldaten på bildet ble tiltalt, frikjent og forlot rettssalen med et smil om munnen.

Honecker ga beskjed om at det ikke lenger skulle skytes på de som forsøkte å flykte over muren. I effekt kunne ikke lenger kommunistpartiet forsvare muren. En solid spiker i kista, altså. Symbolikken i at regimet ikke lenger hadde en effektiv antifascistisk beskyttelsesmur var ikke bare blytung, den var systemkritisk.

Not with a bang, but a wimper blir det ofte sagt i forbindelse med kommunismens sammenbrudd. I DDR var utsagnet særlig treffende. Systemet brøt ikke sammen i kaos og vold, men i en salig blanding av Moskvas kalde skulder, inkompetanse, misforståelser og selvfølgelig også stor folkelige oppstand, med Leipzig som episenter.

Madsen beskriver slutten som både stusselig og merkverdig. Som da Michael Arnold fra en av opposisjonsgruppene vandret inn i Stasi-hovedkvarteret Runde Ecke i sentrum av Leipzig. I det som inntil nylig ble betraktet som et skrekkens hus. Der henvender Arnold seg til en av offiserene: «Vi ber om at dere stenger kontoret og innstiller virksomheten. Dere kan gå hjem. Det er over.» Og de gikk.

Runde Ecke er forøvrig museum i dag. Her står kontorer og forhørsrom slik de ble forlatt. Lokalene er fulle av diverse overvåkingsutstyr, ikke minst alle finurlige apparater som ble brukt til å dampe opp lim og lese hundretusenvis av brev uten at borgerne skulle vite det. Men de fleste visste selvfølgelig.

Mye av opposisjonen i de østeuropeiske landene besto av temmelig alternative miljøer. Merkelig nok fantes det husokkupanter noen steder. Miljøaktivisme var en drivkraft. Det oppsto undergrunnsmiljøer der ungdommer kunne nyte «forbudt» rock. I Tsjekkoslovakia het den største undergrunnsgruppa Plastic People of the Universe, oppkalt etter en låt av Frank Zappa. «Rockemusikken representerte en autonomi og en integritet av vital betydning», skriver Madsen. Det er nok helt riktig. Motkulturen i disse landene var naturlig nok en reaksjon på statsdirigert kulturell konformitet. For kulturen skulle tjene sosialismen. Det var lenge forbudt å synge på engelsk (imperialistisk). Det samme med langt hår. Lange fengselsstraffer ventet de som åpent motsatte seg myndighetenes kulturpolitikk.

Opposisjonsgruppene i Leipzig var dominert av reformister inspirert av den sosialistiske systemkritikeren Robert Havemann. De ville verken ha kommunisme eller kapitalisme og var dypt skeptiske til å la seg innlemme i Helmut Kohls Tyskland. Dette førte ifølge Madsen til et gap mellom den jevne østtysker og heltene fra Leipzig. Østtyskere kunne nesten ikke vente med å ta del i den kapitalistiske festen. Frihetslengselen var også materialistisk. Møtet med kapitalismen forløp ikke så lett som mange hadde forestilt seg. Snart skulle det bli blåmandag, ikke bare i det tidligere DDR, men i de fleste postkommunistiske landene. Ettervirkningene er helt sentrale i dagens politikk og minnekultur i østområdene.

Kommunismens sammenbrudd er altså ikke et avsluttet kapittel. Madsen gir oss små glimt av ringvirkningene. Som den unge og (den gang) liberale Viktor Orbán i juni 1989, som holdt en flammende tale for historiebøkene i Budapest under en minneseremoni for ofrene fra den sovjetiske invasjonen i Ungarn i 1956. Little did they know… Kommunistene og deres klakører i vest advarte som kjent mot det reaksjonæres tilbakekomst…

Enda mer tankevekkende er en ung Putin som føringsoffiser for KGB i østtyske Dresden. «Han hadde aldri forestilt seg at han i dette året skulle stå og brenne dokumenter på KGB-kontoret i Dresden, i en ovn som ble så varm at ovnen sprakk», skrive Madsen.

Putin selv husker hva han tenkte på: «Jeg fikk en følelse av at landet ikke lenger eksisterte. At det hadde forsvunnet. Det var klart at Sovjetunionen var syk. Sykdommen het lammelse, den var dødelig, og det fantes ingen kur.»

Følgene kjenner vi.

Teksten er publisert hos Minerva 4.1.20. 

Videre lesning:

https://www.civita.no/publikasjon/idealistene-venstresidens-reise-i-det-autoritaere-91