Kagge Forlag, 2018. 265 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Vi blir ikke ferdige med Listhaug

Det kan sies mye om Listhaugs bok Der andre tier. Bruken av «jeg» er trøttende og noe av argumentasjonen er inkonsistent. Hennes tro på skjebnen: «jeg tror alt skjer av en grunn», virker bastant og kan nok provosere både vanlige folk og eliten.

Likevel tar Listhaug opp flere saker, som for eksempel landbruk, likestilling og innvandring, som fortjener å bli drøftet saklig.

Derfor er en del av reaksjonene på hennes bok ganske kjedelige og forutsigbare. Det er titt og ofte grunn til å reagere på Listhaugs retorikk, men mediene og hennes meningsmotstandere hauser i alt for stor grad opp retorikken, eller tolker sakene hun tar opp ensidig istedenfor å diskutere sakene mer balansert.

Det at retorikken til Listhaug får så mye oppmerksomhet, dekker lett over hvor lite hun saklig sett får til. Flere med et restriktivt syn på innvandring – både Nils August Andresen og Rita Karlsen– har tidligere kritisert Listhaug for dette.

Knut Arild Hareide og hans tilhengere har imidlertid vært avhengige av at Listhaugs retorikk får mye oppmerksomhet. Venstresiden i KrF skremte før det ekstraordinære landsmøtet med at nå kunne man «gi Sylvi Listhaug en ny sjanse som statsråd».

I den grad jeg kan forstå KrF-eres sterke motstand mot Listhaug, så er det fordi hun kan minne om vekkelseskristendom og ekskluderende bedehuskultur. Mange aktive kristne har i årtier kjempet hardt for å fjerne seg fra den type kristendom. De har et brennende ønske om å åpne opp kristenlivet og skape større takhøyde. De hører på Bjørn Eidsvåg og Gunnar Stålsetts prekener.

Listhaug oppfattes som en person som stikker kjepper i hjulene for moderniseringsprosessen i norsk kristenliv. Det skaper sterk irritasjon. En irritasjon som østlendinger som har et distansert forhold til kristenliv, ikke alltid forstår. Listhaug irriterer også den såkalte anstendige høyresiden, men hun plager dem ikke på hjemmebane i samme grad som hun plager «moderne kristne.»

Etter at Hareide tapte på landsmøtet er det svært mange som har hyllet ham som modig og for å være anstendighetens stemme. Særlig på sosiale medier kan oppslutningen om Hareide virke stor. Men det er langt fra sikkert at en Hareide-strategi mot Listhaug vil fungere. Det er problematisk å dele meningsmangfold inn i «lys» og «mørke» – mellom de som er for et varmere samfunn og de som er for et kaldt samfunn. Mange mennesker føler seg raskt stemplet i et slikt ordskifte, og folk er ikke dummere enn at de forstår at de blir omtalt som sjabre mennesker.

Dessuten gir det bare Listhaug enda mer rett i kritikken av godhetstyranniet eller meningseliten. Noe mindre polarisert debattklima blir det heller ikke.

Det diskuteres fra tid til annen hvorvidt politikere er kynikere som meler sin egen kake, eller hvorvidt de jobber hardt og har et uselvisk og brennende samfunnsengasjement. Det er ganske påfallende hvor mye oftere Listhaug settes inn i førstnevnte kategori. Kanskje jeg er naiv, men jeg tror det er galt. Listhaug har andre prioriteringer og et annet syn på hvordan vi skaper et godt samfunn enn de fleste andre politikere har. Idealet i politisk debatt er å tolke meningsmotstandere i beste mening. Vi bør etterstrebe diskusjon om sak fremfor person.

Det er slett ikke sikkert at fremtiden ser lys ut, om vi fortsetter å erklære Listhaug og hennes meningsfeller som dårlige mennesker som ikke skal lyttes til. Det er liten tvil om at Listhaug er en skarpskodd retoriker med klare populistiske drag. Men dette er en del av den politiske virkeligheten. Vi kan velge ikke å forholde oss til den eller gjøre narr av den, eller vi kan velge å argumentere i sak. Skal det skje, må man i større grad behandle Listhaug på lik linje med andre politikere, lytte til det som faktisk blir sagt, bak spissformuleringene, i stedet for å utdefinere henne.

Spesielt på det likestillingspolitiske området har Listhaug noen folkelige, men gode poenger. Hun skriver at hun har like mye respekt for en mamma som jobber deltid, som for en kvinne som satser på yrkeskarrieren. Hun vil ikke kalle seg feminist, fordi begrepet er så tett knyttet til «feministeliten og venstresiden». Samtidig anerkjenner hun en liberal definisjon av feminisme:

«Hvis feminismen betydde like muligheter og ingen særbehandling basert på kjønn, hadde jeg kalt meg feminist.»

Særlig på partipolitisk nivå har likestillingspolitikken de siste årene blitt mer snever. Det er ofte vanskelig å høre forskjell på SV og Høyre. Alle er for egen pappakvote, og det er ikke måte på hvilke tiltak vi trenger for å hjelpe kvinner inn i offentligheten eller næringslivet. Denne brede, men snevre enigheten om likestillingspolitikken skaper et rom for andre tanker. Listhaug forsvarer mer tradisjonelle og konservative valg. Det har nok bredere appell enn mange i «skravleklassen» kanskje forstår.

Samtidig er hun grunnleggende liberal. Hun setter grenser for sitt mer konservative syn: Folk må først og fremst få velge selv.  Det nytter ikke å avvise Listhaug med å definere henne som reaksjonær på grunn av noe litt upresist hun skriver om #metoo. Listhaug ansvarliggjør kvinner i kampen for mer likestilling: «Vi må knuse glasstaket selv.»

Toner man ned «strukturer» som årsaken til manglende likestilling, eller argumenterer mot politiske tiltak, ombud, utvalg, utredninger, tilsyn osv. som skal «fremme likestilling», blir man fort anklaget for ikke å bry seg nok om likestilling. Å hevde noe annet enn radikale feminister har en politisk kostnad. Effekten av dette er at Listhaug lett kan hevde at hun er den som taler «der andre tier».

Listhaugs svakhet er derimot at hun i for stor grad antar at Norge er Sverige. «Sverige er jo ekstremt politisk korrekt, men det er jammen meg også det norske samfunnet.» skriver Listhaug.

Hun, og hennes medhjelpere, gjør seg for avhengig av enkle og politisk korrekte kritikere. De glemmer at til venstre for Listhaug er det mange som skjønner at hun ofte har gode poenger. Listhaug har mye rett i sin kritikk av «godhetstyranniet» og «meningseliten», men Listhaug er altså ikke alene om å se dette. Norsk offentlighet er ganske velfungerende. Meningseliten lager ofte en del støy, men den stikker nødvendigvis ikke så dypt.

Skal FrP og Listhaug beholde sakseierskapet til innvandringsfeltet, eller motstand mot «byråkrati og elite», må det jobbes hardt og grundig. Konkurransen, særlig fra de andre store partiene, kan bli sterkere enn det Listhaug ser ut til å forstå.

Artikkelen er opprinnelig publisert hos Minerva 7.11.18. Se også:

Listhaug har lært retorikk av venstresiden

Rusa av Listhaug