Aggresjon er forståelig i møte med urettferdighet og rasisme, men det løser ingenting

«Dersom det er umulig å forstå det, er det nødvendig å erkjenne det, for det som har vært, kan komme tilbake, og menneskets sinn kan igjen bli forført og formørket, også våre.»

Dette skrev Primo Levi, fangenummer 174517, i etterordet til boken Hvis dette er et menneske om sine opplevelser i Auschwitz. Levi var en av de få som overlevde Auschwitz, og han overlevde en hjemreise i et knust Europa, som tok ham mer enn åtte måneder.

Hele resten av sitt liv viet han til å forstå, til å erkjenne og til å dvele ved hvordan det er mulig at mennesker kan redusere andre mennesker til noe umenneskelig. Kan man noen gang komme over en slik systematisk utslettelse? Levi valgte å skrive, men han strevde med traumene hele resten av sin tid og tok sitt eget liv i 1987.

Systematiske ugjerninger

Hva ville Levi sagt om #blacklivesmatter og rasismen som eksisterer i USA i dag? Jeg tror han ville forstått opprøret, men han hadde blitt skuffet. Han hadde, tross holocaust, en tro på mennesker og på muligheten for økt forståelse.

Året før han døde skrev han en av de mest tankevekkende bøkene som er utgitt, De druknede og de bergede, hvor han reflekterer over menneskelig grusomhet, skam og krenkelse. Han innleder med en historie om de latinamerikanske conquistadorenes utryddelse av urbefolkningen på det amerikanske kontinentet, som usystematiske ugjerninger, i motsetning til holocaust, som var systematisk.

Poenget er refleksjon og diskusjon, ikke å rive ned Kristoffer Columbus. Levi skrev: «Hadde vi kanskje ikke forsøkt å fraskrive oss den slags vederstyggeligheter idet vi hevdet at det var ting som tilhørte en annen tid?»

Rasisme har mange uttrykk

I USA har hvite amerikanere og afroamerikanere levd side om side, men det er segregering fremdeles. Rasismen har eksistert helt siden USA ble opprettet, tross avskaffelse av slaveriet, tross borgerrettigheter, tross valget av en afroamerikansk president. Med Trump har rasismen fått en talsmann i Det hvite hus.

Levi ville plassert dagens amerikanske rasisme i den systematiske leiren. For afroamerikanere er det fremdeles mangel på muligheter, systematiske forskjeller i utdanning, arbeid, boforhold og sosiale forhold.

Det er farlig å tro at rasisme kun handler om det som utspiller seg i USA nå. Rasisme har mange uttrykk og fasonger. Mennesker diskrimineres av ulike årsaker over hele kloden, og alltid er det de samme mekanismene.

Mennesker er skeptiske overfor fremmede og annerledeshet. Settes det i system, er det enkelt å tenke på «oss» og «dem», og deretter behandle dem annerledes eller dårligere, eller sågar systematisk diskriminere, forfølge, internere eller drepe.

Ingen nazister på sokler i Tyskland

Tyskland er kommet videre. Nazister står ikke på sokler, og fangeleirene er museer. I Berlin er det jødiske minnesmerket over holocaust sentralt plassert, ikke langt fra Riksdagen.

65 år etter krigen klarte tyskerne for første gang å vise Hitler-dyrkelsen og Hitlers liv på en utstilling i det historiske museum i Berlin. Kuratoren Hans-Ulrich Thamer uttalte at: «Det har i mange år vært utstillinger som viser frem nazismen i ulike former. Det vi ønsker å vise med dette, er å forklare veien til makt og utøvelsen av den. Vi ønsket å gjøre noe annerledes ved å vise hvordan systemet av dominans utvikler seg.»

Levi gjengir i sin siste bok ulike reaksjoner fra tyskere etter at han utga boken Hvis dette er et menneske i 1947. Han skrev at han ville tvinge tyskerne til å lese, men at det først og fremst var tiden for å snakke sammen, ikke for å hevne seg. «Mitt anliggende var å forstå, for å forstå dem.»

Det hjelper å lytte og samtale

Levi er blant de forfatterne som har skrevet grundigst om hva det vil si å være et menneske. Hans bøker er allmenngyldige, selv om de baserer seg på hans egne erfaringer. Aggresjon er forståelig i møte med urettferdighet og rasisme, men det løser ingenting.

Fangeleirens kommunikasjon var vold – den forsto alle, men de som overlevde, var dem som forsto tysk, slik Levi kunne. Vold betød død, kommunikasjon betød liv.

Levi gir få grunner til håp, men i boken Om ikke nå, når da? får vi et lite gløtt av noe som nesten alltid hjelper: å møtes, å lytte, å samtale.

Sommeren 1944 skjer dette i en liten polsk landsby, omringet av tyskere og med den russiske fronten få kilometer unna. Borgermesteren i den lille, polske landsbyen får hjelp av jødiske partisaner. Han forteller dem om flere hundre års sameksistens mellom jøder og polakker, men om jødehat som ulmet under overflaten.

Jødene ble på samme tid ansett som rike, gjerrige og kommunister, og presten i landsbyen fortalte historier om jødene som forrådte og korsfestet Jesus.

Da tyskerne kom, var borgermesteren lettet over at de tok jødene, men da han så massakren i Optow, skiftet han mening. Og da han satte seg rundt måltidet med de jødiske partisanene, sa han: «Jeg er glad jeg har truffet dere. Jeg er glad jeg har snakket med dere som man snakker med venner.»

Rasisme forsvinner ikke ved statueriving

Historien må erkjennes, og den må fortelles. Rasisme forsvinner ikke om vi river ned statuer, eller om Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer fjernes fordi de forteller om eller er symboler på grusomheter.

Mennesker er feilbarlige, og helter kan falme når tider forandrer seg. Det er lenge siden slavehandel var en naturlig del av vestlige samfunn, men moderne slaveri finnes fremdeles. Det er lenge siden holocaust, men jøder opplever stadig rasisme. Så lenge vi lever i liberale demokratier og har ytringsfrihet og valgmuligheter, kan vi alltid forsøke å ta riktige valg. Å fjerne historien, eller å bidra til polarisering og diskriminering, er ukloke valg.

Teksten er på trykk i Aftenposten 23.6.20.