No Comprendo press, 2020.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

En slyngels bekjennelser

Steffen Kvernelands nye utgivelse er en praktbok bestående av mest gammelt og noe nytt, anført av den «selvbiografiske» klassikeren Slyngel fra 2002. I den forteller Kverneland oss om all faenskapen han fant på som guttunge i Haugesund. Resten av verket består tilsynelatende av mye fyll og spetakkel.

Alt ettersom hvordan man selv har levd, er det mye å kjenne seg igjen i. I all galskapen og eksessene til Kverneland og hans venner sporer vi ganske så eksistensielle forhold, helt fra det banale, som kroppslige behov og begjær, til det mer sublime og opphøyde.

Slyngel er noe av det morsomste Kverneland har produsert. Det virker helt naturlig at denne nå blir gjenopptrykket ettersom Kverneland har fått et langt større publikum enn tidligere. Innholdet er enkelt og ganske tradisjonelt – det er en kjent sak at mange gutter finner på syke ting i barndommen. Men det er formidlingsevnen og observasjonsevnen til Kverneland som gjør dette til gapskrattende underholdning. I hodet til en slyngel handler det om å bli grepet av øyeblikket; det som i det absolutte øyeblikk ser ut til å være en god idé blir utført uten et fnugg av tanke over konsekvensene.

Den unge Kverneland ønsker at det blir krig i Norge fordi han liker å lage modeller av krigsfly og male småsoldater. Å røske beina av strandkrabber og sette dem ut i vannet igjen, eller å ringe til Langballe, er fint tidsfordriv. Det tømmes latriner med skjebnesvangert resultat. Unge Kverneland spiller luftgitar og synger Black Sabbath på gutterommet, men blir på gråten av raseri når far hans stikker hodet inn av døra og hermer. Den lavthengende og overmodne testikkelen til naboens morfar i shorts er en klassiker i innvidde kretser. Det brønnpisses, helt bokstavelig.

I barndomserindringen En frivillig død viste Kverneland oss en mørkere side ved seg selv. Den handlet om farens selvmord. I Slyngel, som i og for seg handler om den samme barndommen, tar ikke Kverneland i tematikken. «Jeg kunne ikke forestille meg at noen ville lese tegneserier om selvmord og elendighet», som han selv formulerer det. Muligens fleipet han det også bort. Hvem vet? Vi blir alle eldre og glimtvis klokere. Kverneland er blitt far og familiemann.

Slyngel de Luxe er mye mer enn bare tittelsporet. I hovedsak får vi nesten 200 sider med bonusstoff som har vært på trykk før. For mange som har fått kjennskap til Kvernelands forfatterskap gjennom storselgere som Munch (2013) og den vemodige selvbiografien En frivillig død (2018), er dette en god mulighet til å bli bedre kjent med forfatteren. Kverneland har fortid som såkalt undergrunnstegner, i utgivelser som Fidus og hans egne Amputerte klassikere og Kanon.

Skjønt undergrunn, det er et utslitt begrep. Kverneland har alltid favnet vidt, blant annet som tegner i avis og av bokomslag. Humoren og streken hans er, om ikke for de mest krenkbart karikerte (spør Valgerd Svarstad Haugland eller Kjell Magne Bondevik), temmelig gjenkjennelig for de fleste av oss.

Ifølge forfatteren (!) fikk han sin åpenbaring som tegner i skauen utenfor Haugesund. Der møter han gamle-Erik sjøl, som spør om han vil lære seg å tegne skikkelig. I så fall må han gi bort sjela si: «Bare ta`n. Eg har i jaffal ikkje bruk for a´n.» Et lite drypp av Faust der altså. Eller var det den gamle folkesangeren Robert Johnson som solgte sin sjel til djevelen for å kunne bli en enestående musiker?

Et gjennomgangstema er Tempo, et tegneserieblad som ble lest av «alle» da det kom ut på 1970-tallet, men som har blitt noe av en kultklassiker og samleobjekt. Begeistringen for Tempo (og Blueberry) kan muligens forklare noe av Kvernelands strek, som tross alt er ganske tradisjonell og figurativ. Hans forkjærlighet for Rembrandt er der også, for ikke å si det store forbildet Olaf Gulbransson. Det er sånn sett noe paradoksalt over Kverneland, hvis fyllehistorier, rølp og bohemsk galskap ofte er utført i en stil som sømløst kunne passet til å portrettere kongen på slottsbestilling.

Kverneland gir ofte inntrykk av en tilværelse som tilsynelatende er meningsløs og repeterende, gjerne prosessert gjennom heftig inntak av alkoholholdige drikkevarer. Humoren ligger ofte i detaljene, i gjentagende alkoholmarinerte tautologier, grimaser og fornærmelser‚ i fravær av egentlig fornuftige samtaler. Det kommer liksom ingen vei. Muligens er absurd eksistensialisme en rimelig beskrivelse. Om det er Beckett, eller rett og slett Groundhog Day, er ikke lett å vite alltid, men uansett forteller Kverneland oss at selv om tilværelsen er absurd er det fullt mulig å ha det moro underveis, samt, ikke minst, å sette pris på stor kunst og bevingede ord. Han omgir seg med svirebrødre som er proppfulle av intellektuelle referanser godt krydret med pop-art og helter fra den mer prosaiske tegneserieverdenen. Det snobbes oppover og nedover, i hytt og pine. De sitter ikke og drikker med folk flest. Det dreier seg mye om Lars Fiske, Ola Hegdal og Waldemar Hepstein, kretsen rundt forlaget No Comprendo Press, som i flere tiår har stått bak hovedtyngden av «eksperimentelle» tegneserier i Norge. Og over vatna svever ånden til Ragnar Hovland.

Kverneland gjør lite for å gi et sympatisk inntrykk av seg selv, men vi mer enn aner skrønemakeren. Snakker vi om en mann som har levd i fornektelse og drekki bort halve livet sitt, eller en bevisst bohem som gir blanke i konvensjoner? Det er ikke alltid lett å vite hvor grensedragningene går, eller om de i det hele tatt eksisterer eller er ment å eksistere. Typisk nok forteller han selv, på skjemt, at det hele dreier seg om en «tilstand av grenseløs og nesten metafysisk livsutfoldelse», av «det anarkistiske-atavistiske nivå», må vite. Like typisk og selvfølgelig omtaler han Slyngel som preludiet til det som skulle komme i voksen alder, til de andre kapitlene i Slyngel de Luxe. Det er altså unger i godt voksen alder som er på fylletur, skal vi tro Kverneland; regresjon og ikke progresjon. Mon det?

Til det siste er å si at Kverneland uten tvil er den kunstnerisk mest vellykkede tegneserieforfatteren i Norge og at han har vært det i mange år. You do the math: Fleip, fyll, folkelighet og bordieusk jåleri i skjønn forening, omgitt av «pedantiske kverulanter», beleste homofobe mannfolk med forkvaklede kvinnesyn på fylla i europeiske metropoler, som snubler seg gjennom finkulturelle institusjoner på jakt etter sine alt annet enn folkelige helter. Du skal ikke tro på alt du leser, som det heter.

Kverneland er ikke en rølper som overlater det meste til tilfeldighetene og rabler ned sin egen tilværelse. I det siste kapittelet i boka gir Kverneland oss en innføring i hvordan han arbeider og tenker. I kortversjonen møter vi en kunstner som gjør mye research og som tar sitt fag på alvor (selv om han ikke har vært like flink til å holde orden på originaltegningene sine). Det bor en posør i Kverneland også, og man sitter igjen med et inntrykk av at han også iscenesetter. Dikt og forbannet løgn, som han selv skriver i forordet til bokas andre hoveddel, selvsagt med forbehold om at også dette kan være dikt og forbannet løgn.

At Kvernelands begavelse som tegner er i en egen klasse, er udiskutabelt. Men det holder ikke å kunne tegne en hånd for være morsom. Humoren ligger dels i obskure detaljer, i bisarre og hysteriske ansiktsuttrykk, men også i Kvernelands evne til å se komikk i alle mulige situasjoner. Ofte profant, noen ganger politisk, men mest av alt ganske intuitivt og folkelig. Noe som kanskje er særlig tydelig i Amputerte klassikere(noen utdrag finnes i boken), der Kverneland tegner og fabulerer (grovt) rundt originaltekster som – for å si det forsiktig – gir klassiske tekster et nytt, uventet og spennende liv. Et tips til leseren er likevel å fordøye Kverneland i ikke altfor store porsjoner om gangen. Man blir gjerne sliten av å le.

På tross av mange ord og kulturelle fiksfakserier (også fra denne anmelder) – noe Kverneland ofte er både selvironisk om og sarkastisk mot andre over – så er Slyngel de luxe først og fremst en fest (både i bokstavelig og overført betydning), med mer tilgjengelig humor enn det mange kanskje tror. For å sitere Kvernelands egenhendige omtale av Slyngel:

«Det eneste som muligens kunne sidestilles i kraft og originalitet måtte være geniet Munchs livsverk «Livsfrisen», manusforfatteren Ibsens Peer Gynt og muligens Sult og Mysterier av nazisten Hamsun (skjønt denne var i overkant påvirket av den kristne mystiker Dostojevskij).»

Teksten er publisert hos Minerva 9.5.20. Se også:

https://www.civita.no/politisk-bokhylle/kverneland-steffen-en-frivillig-dod