Krastev, Ivan og Stephen Holmes: The Light that Failed. A Reckoning
The Light that Failed er skrevet av to politiske tenkere, bulgarske Ivan Krastev og amerikanske Stephen Holmes. Boken er en kalddusj for liberalt innstilte mennesker.
Publisert: 3. februar 2020
Allen Lane 2019, 256 sider
Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita.
En kalddusj for liberale demokratiers forsvarere
30 år etter 1989 og The End of History, der det ble spådd at alle land etter hvert skulle bli liberale demokratier, kan vi konstatere at hverken Ungarn, Polen eller Russland har utviklet seg slik mange ønsket og trodde. Selv den liberale fanebæreren USA er i trøbbel. Dette er essensen av boken The Light that Failed, skrevet av to politiske tenkere, bulgarske Ivan Krastev og amerikanske Stephen Holmes.
Boken kom på 30-årsdagen for Berlinmurens fall, samtidig som jeg selv publiserte boken Etter historiens slutt om tenkningen til Francis Fukuyama og hva som skjedde etter 1989. Nå er ikke Fukuyama på langt nær så optimistisk som han ofte blir fremstilt som, snarere er han bekymret for populisme og for ødeleggelse av det liberale demokratiet innenfra. Men Krastev og Holmes presenterer et langt dystrere bilde av det tidligere Øst-Europa og hva som har skjedd i Russland enn det Fukuyama foreløpig har gjort.
Boken er en kalddusj for liberalt innstilte mennesker. Om det skulle gå som Viktor Orbán sa i en tale i 2017, er liberale demokratier virkelig ute å kjøre. Han hevdet nemlig at: «Twenty-seven years ago here in Central Europe, we believed that Europe was our future; today we feel that we are the future of Europe.» Orbáns Europa er ikke liberalt og respekterer ikke liberale friheter.
Boken er tredelt. Den første delen handler om Øst-Europa, og særlig Ungarn og Polen. Den andre handler om Russland, og den siste om USA og Kina. De to første delene er etter mitt syn de mest interessante og grundige. Krastev er bulgarer og kjenner Øst-Europa innenfra, og sammen med Holmes beskriver han hvordan 1989 og de påfølgende tiårene var, sett fra Øst-Europa. De omformulerer Fukuyamas påstand om de liberale demokratienes ideologiske seier til å bli en «liksom»-seier, det de kaller etterligningens epoke. Med det mener de at østeuropeiske stater så opp til Vesten og til liberale demokratier. Det gjaldt å forsøke å bli like bra, på kortest mulig tid.
Om jeg skal bruke en parallell fra Albert Hirschmans Exit, Voice and Loyalty, fikk østeuropeere mulighet til exit i stor skala etter EU-utvidelsen i 2004. Den benyttet de, og Krastev og Holmes argumenterer for at det er dette som bekymrer Orbán og det nasjonalkonservative regjeringspartiet Pis i Polen aller mest, mer enn innvandring. Tap av egne borgere, gjerne med høyere utdanning, som forlater hjemlandene og reiser til Vesten, har tappet Øst-Europa. En illustrasjon som nevnes er at Romania valgte en liberal president ved det siste valget, takket være stor stemmedeltagelse fra liberale, utflyttede rumenere som benyttet stemmeretten.
Etter 1989 forsøkte polakker og ungarere å stemme, altså bruke voice, og i starten kom politikere som ønsket liberale reformer til makten. Men Krastevs og Holmes forklarer hvorfor dette endte i skuffelse. I 1989 var liberale demokratier det eneste spiselige alternativet for land som hadde en kommunistisk fortid. Det er dette, at det ikke fantes noen ideologiske alternativer bortsett fra det liberale, som er den viktigste forklaringen på skuffelsen og utviklingen det siste tiåret i særlig Polen og Ungarn. En autoritær fortid eller en iboende skepsis til liberalismen er ikke årsakene. Det går an å føye til at liberale demokratier ble pådyttet dem som det eneste moralsk riktige, og alt som ikke vokser frem innenfra, som utvikles gjennom historiske erfaringer og knyttes til samfunnets normer og kultur, har dårligere forutsetninger for å lykkes.
Dette skapte grobunn for loyalty – som fant veien gjennom misnøye og populisme. Når for eksempel polakkene nå får høyere barnetrygd enn vi har i Norge, er det etter boken for Hirschman. Lojalitet «kjøpes» gjennom populære tiltak. Med Krastev og Holmes faller bildet av utviklingen på plass. De vier mye plass til å forklare hvorfor misnøyen med å være dårlige imitatorer og hele tiden føle seg underlegne nå har fått utløp i en fremmedfiendtlig nasjonalkonservatisme. Kjernen ligger i moral og verdier, i identitet. Krastev og Holmes’ påstand er at det å skulle imitere Vesten gikk på helsen løs. Polakker og ungareres oppfatninger av egen identitet, basert på historiske, kulturelle og sosiale erfaringer, ble utfordret når de skulle etterligne Vesten. Det skapte en følelse av risiko for å tape noe eget. Som tsjekkiske Milan Kundera skriver om små land: «A small nation is one whose very existence may be put in question at any moment; a small nation can disappear and it knows it.»
Situasjonen er ikke den samme i Russland. En setning som sier mye om hva som har foregått i Russland forklarer på samme tid det tidløse og det åpenbare. Den russiske politiske eliten «found faking democracy perfectly natural, since they had been faking communism for at least two decades before 1991». Russerne ville ikke imitere Vesten. De bare fortsatte å spille skuespill og late som om de innførte demokrati. Sentralt i fremstillingen om Russland er de helt åpenbart riggede valgene. Det gjøres i full åpenhet, og påstanden er at dette ikke er for å etterligne frie valg, men for å vise at Putin får ting gjort. De riggede valgene blir et bevis på autoritær kontroll. Den aller seneste utviklingen i Russland, der Putin nå har gitt mer makt til nasjonalforsamlingen, har ikke forfatterne rukket å få med seg. Trolig vil de lett innpasse dette i Putins autoritære maktutøvelse og se det som et naturlig neste skritt for å manøvrere seg inn i maktposisjon også etter at neste presidentperiode er over.
For russerne var det et traume å miste Sovjetunionen, og nå ønsker de hevn gjennom å ødelegge og diskreditere vestlige liberale demokratier, særlig USA. Et interessant argument er at russerne nå sier at de bare gjør det amerikanerne alltid har gjort. Amerikanerne roser internasjonalt samarbeid og liberale institusjoner, men det er militærmakt og våpen som gjelder i praksis. Når det gjelder vestlige verdier, særlig om individet, blir det satt opp mot tradisjonelle (kristne) verdier som familie. Russerne vil avdekke vestlig hykleri, ramme der det gjør vondt. Resultatet er at alt speilvendes. Argumentasjonen snus på hodet. Alt skytes tilbake til amerikanerne – når dere ble så glade for at Sovjetunionen smuldret opp, blir vi glade for brexit og at EU sliter – og analysert med disse brillene, finnes det en rekke eksempler på hvordan dette foregår i praksis. Det samme gjelder innblandingen i det amerikanske valget i 2016. Målet for russerne var blant annet å avdekke at heller ikke vestlige valg er så frie og uavhengige som vi liker å tro.
Oppsummert er det tre ulike strategier som er fulgt etter 1989: østeuropeerne fulgte etterligning og ønsket konvertering til liberale demokrater – de var converts, russerne etterlignet eller simulerte liberale demokratier uten å ønske dem reelt sett – de var impostors, mens kineserne kun lånte de elementene de syntes passet for å få økonomisk vekst – de var appropratiors. For kineserne og russerne innebar ikke strategiene at de mistet noe av sin identitet. For østeuropeerne derimot, i dette tilfelle Polen og Ungarn, ble egen identitet truet.
Slutten på etterligningens epoke er ikke ideologisk polarisering mellom kommunisme og liberale demokratier, men en verden som er opportunistisk, som ikke har noen helt klare motpoler, og hvor forfatterne tror det blir mer uoversiktlig. Rudyard Kiplings roman The Light that Failed fra 1890 hadde to avslutninger, en «happy ending» og en litt lenger, men trist slutt. Krastev og Holmes har ikke skrevet to avslutninger. De presenterer heller to muligheter. Enten kan vi bare gi opp og fortsette å sørge over «paradise lost», eller så kan vi sørge for at en revurdert, eller det de kaller tuktet liberalisme, fremdeles vil være det beste alternativet også i det 21. århundre.
Artikkelen er publisert i Morgenbladet 2. februar 2020. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/etter-historiens-slutt-moter-med-francis-fukuyama
https://www.civita.no/publikasjon/demokrati-i-trobbel