Kjersti Løken Stavrum: Uhørt! – angsten for det frie ord

Ikke veldig overbevisende om elitens forakt for det frie ord

Kjersti Løken Stavrums friskmelding av det norske ordskiftet er godt ment, og tidvis vel utført, men mangler analytisk beredskap. Eller for å si det på en annen måte: Alt kan se bra og fint ut, helt til det plutselig ikke er det lenger.

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Styreleder i Schibsted Media og leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, har skrevet en debattbok som spiller opp til gode diskusjoner. Underveis i lesingen melder det seg en merkbar trang til å argumentere mot den. Ikke mot konklusjonene, men mot premissene og argumentene.

Stavrum vil pessimistene til livs. De som lever av å svartmale det offentlige ordskiftet og rope alarm om demokratiets tilstand. Stavrums hovedhypotese er at den nye medievirkeligheten i stort er positiv, «at vi i det store og hele har fått større tilgang til informasjon og bedre muligheter for å meddele oss», men at for mange likevel er «ensidig opptatt av de vanskelige sidene ved den nye, digitale offentligheten». 

Stavrum behandler tidvis disse betraktningene på en god måte, men boka skjemmes litt av karikering, for lite drøfting av virkelige liberale dilemmaer og av for mange generelle postulater. 

Nesten en konspirasjonsteori

«Er samfunnsdebatten vår preget av det jeg har valgt å kalle det problemindustrielle kompleks, bestående av aktører som produserer problemstillinger?» spør Stavrum oss, for så å slå ganske kategorisk fast at komplekset er høyst reelt. Stavrum raljerer om et «interessefellesskap» bestående av politikere, akademikere, myndighetene, forskere, kommunikasjonsfolk, debattanter og kunstnere. Om et «kretsløp i den offentlige debatten» som har «felles mål og nytte av det samme svartsynet» og «som næres av dramatiske instinkter», fortsetter hun: Og «noen gjør det også mer systematisk, nesten som en forretningsidé … Hvem er hærførerne for den problemorienterte fortellingen om samfunnsdebatten vår?»

Stavrum sparer med andre ord ikke på konfekten. 

En av de røde trådene i Stavrums fortelling er at den norske offentligheten langt på vei er styrt av institusjoner og etater og direktiver som legger beslag på den norske offentligheten og dikterer den gode smak. Til tider skriver hun engasjerende om dette, kanskje særlig om hvordan det arter seg i akademia. Men underveis sitter man med en følelse av at Stavrum beveger seg på overflaten av problemstillingen og at hun er styrt av noen ganske dominerende kjepphester. 

Stavrum er lei av alarmisme om barn og unges bruk av skjerm, og da særlig bruken av sosiale medier. Her velger Stavrum å gå straka vegen til de funn som bekrefter arbeidshypotesen hennes. Etter først å avfeie forskere som advarer mot for mye SoMe blant unge, loser hun leseren inn i studier som hun mener er «fordomsfrie», som for eksempel forsknings- og innovasjonssamarbeidet «Livet på SoMe». De fleste klarer seg fint, mener Stavrum. Men kritikken av SoMe handler jo ikke om de som håndterer det bra, men om de som ikke gjør det og ikke minst den langsiktige virkningen av for mye mobilbruk. Og er det virkelig relevant eller adekvat å sammenligne skepsis mot barns skjermtid på sosiale medier med skepsisen mot radioen da den kom? 

Stavrum har sikkert fått med seg Jonathan Haidts (omdiskuterte) bestselger The Anxious Generation – How the Great Rewiring of Childhood Is Causing an Epidemic of Mental Illness. Kan hende er Haidt og andre skeptikere overdrevent negative, men Stavrum evner ikke å overbevise om det motsatte. 

STØRE ER LANSVIKKER!!!!

Stavrum stiller betimelige spørsmål om hvordan loven om hatefulle ytringer benyttes og ikke minst om hvordan det har gått inflasjon i hat-begrepet. Det fremmes forslag om strenge tiltak mot hatprat, men uten «synderlig refleksjon over hvem det er som oppfattes som hatere og hetsere», skriver Stavrum: «For meg ser det ut som om nettopp dette har skjedd med engasjementet mot hat og hets, fordi det ikke anerkjennes at det offentlige rommet er kronisk fullt av støy og bråk. Det kan aldri bli tømt for ubehag og verbale angrep som kan skape uro og engstelse». Krav om safe spaces og anklager om hatprat er effektive dialogstoppere. Antallet domfelte hatytringer er dessuten ikke i nærheten av antallet anmeldelser, påpeker hun. 

Dette er nyttige refleksjoner. At Stavrum i mindre grad problematiserer at det finnes hat der ute, at skillelinjene er uklare også av den grunn, eller at mange skremmes bort fra å delta i åpne samtaler av hel- og halvhatere, må nok tilskrives at boka har en ytringsfrihetsmisjon. Men Stavrums overordnede agenda er også bokens største svakhet. 

Stavrum vil være de ressurssvake debattantenes forsvarer. For de som ikke uttrykker seg så godt eller sliter med formuleringsevnen: «Blant disse er det noen som likevel kaster seg ut i det. Forståelsen de møter for manglende rekkefølge på vokaler og konsonanter, samt en tegnsetting som kan være mer vill enn tam, er som regel ikke spesielt stor.»

Igjen har Stavrum et poeng, men det blir likevel for enkelt, særlig når hun bringer inn dysleksi, som vel i den større sammenhengen er litt på siden og handler om flere ting. Dessverre er det nok også slik at skrivefeil og vanvittige meninger ofte er svirebrødre. Er du sinna nok, kommer skrivefeilene. 

Stavrum kludrer det til for seg. Hun har mange gode poenger, men de forsvinner i mangel på nyanser og med ganske passiv-aggressive sleivspark. Den som måtte påpeke skrivefeil, lider kanskje av «grammatisk pedanteri-syndrom, eller GPS», og de scorer lavt på medmenneskelighet, mener hun: «Spørsmålet er hvem det egentlig sier mest om: De som skriver (feil), eller de som klager på feilene?»

Men er det virkelig form, og ikke innhold, de fleste reagerer på når debatter tilspisser seg? Her slår ett av bokas hovedspor inn, nemlig den om at elitene er arrogante og at de frykter bermen eller folk flest, slik de alltid har gjort. Stavrum mener at det skorter stort på refleksjoner rundt at «… hatparagrafen kan ha en sosial slagside og lettere treffe dem som er mindre språkmektige, mindre ressurssterke, som sliter med rus og psykiatri …» 

Stavrum peker på maktubalansen som regjerer i samfunnet, hvordan eliten omgir seg med kommunikasjonsrådgivere, men NAVere sitter i kjelleren og hamrer på tastaturet.

Som observasjon er dette verd å merke seg, men Stavrum bruker merkverdig mye plass på den. I kommentarfeltene regjerer utvilsomt en og annen stakkar, hvis bølleopptreden hører mer hjemme i et konfliktråd enn i gapestokken, men hvor mange er de? For selv om mange klager og krever sensur på sviktende grunnlag, skal gudene vite at det finnes mye jævlig der ute. Det er et gjennomgående problem i boka at Stavrums hypoteser står i veien for en balansert drøfting. I sitt iherdige forsvar for det norske debattklimaet og den norske særegenheten, er det litt for mange temaer som håndteres på en ufokusert måte. Stavrum koker ned for mye av rasismen og bølleriet på nett til forhold utenfor aktørenes frie vilje, slik andre reduserer kriminalitet i visse miljøer til et spørsmål om trangboddhet. 

Stavrum skriver også om hvordan kompliserte tekster «ekskluderer mange», og at dette fører til «store misforståelser. Hun viser så til Klar Tales ti råd som en fin veiledning for skribenter som vil forstås av folk flest, en veiledning som ellers er temmelig uforståelig for dem som har problemet med å forstå kompliserte tekster («passiv form», «metaforer», «idiomer» «lesbarhetsindeks», «informasjonstetthet»). 

Ved å forholde seg til nettroll og nettbøller omtrent som om de var barn, beveger Stavrum seg paradoksalt nok inn i den samme elitismen som hun er så kritisk til, der forestillinger om at det å være folkelig er å være reaksjonær og dum rår. Amerikanerne kaller det «the burden of low expectations». For loven er alle like, det samme er ansvaret for våre handlinger. Vi skal ta våre medborgere på alvor, også når de sier og mener ting som er forferdelige. 

Den gode smak og elitenes forakt

Stavrum vender stadig tilbake til en generell fortelling om at eliten er misfornøyd med folket, komplettert med det kjente Brecht-sitatet om makthaveren som er misfornøyd med folket og derfor bør velge seg et nytt. Elitene er smaksdommere, mener hun, og det har hun jo et stykke på vei rett i. Klasse er det eneste som ikke er tabu å snakke nedsettende om. Dette er jo egentlig tanker som Pierre Bourdieu gjorde kjent for femti år siden, om sosial og kulturell kapital. 

Samtidig slås en av at det «folkelige» oppsettet til Stavrum er litt omvendt jålete, slik det gjerne blir når, vel … elitene skal forstå folk flest. Jeg er rett og slett ikke med hele veien på at man skal anstrenge seg for å bli lest og forstått av så mange som mulig. Det er en form for anti-intellektualisme, slik også mye av nettvirksomheten legger opp til. 

Sånn sett beveger Stavrum seg så smått inn på høyrepopulismens fortellinger. 

«Min hypotese er at historien gjentar seg. Når ytringsfriheten utvides, har det alltid knaket i det etablerte ytringsrommet», skriver Stavrum. Her er hovedsaken elitenes tidløse forakt for det folkelige, ikke-intellektuelle, slik Stavrum argumenterer for gjennom nær sagt hele boken. Som eksempel drar hun året 1833 opp av hatten. Året da bøndene gjorde sitt inntog på Stortinget: «Og denne gangen, altså da pøblene gjorde sitt inntog, raste og skalv den etablerte makten. Eliten mente å se en strøm som truet med å skylle bort de siste svake levninger av intelligens og dannelse.»

At makta for to hundre år siden ergret seg over «folket og hvordan det brukte ytringsfriheten sin» er en lite analytisk analogi. Det er rett og slett ikke til å sammenligne med dagens ufiltrerte tsunami av informasjon, propaganda, fake news og ytringer. Dessuten er både folket og eliten (som Stavrum selv er en del av) før og nå så historisk variabelt at man må være smalsporet strukturalist for å gripe til det direkte analoge. 

«Vi husker feil om fortiden og mener at alt var bedre før», mener Stavrum. Joda, men å sammenligne fortid med nåtid kan være like feil som å tro at alt var bedre før. Slike utsagn er det mange av i Stavrums bok. Siden påstandene ikke kan avgrenses, er de heller ikke særlig gyldige. Og like sant som at ikke alt var bedre før, er at noe var bedre før. Eller sagt med ordene til grinebiter og landsbysheriff Bell i Cormac McCarthys Ikke et land for gamle menn: 

Jeg leste i avisa for en stund siden at noen lærere hadde kommet over en undersøkelse som ble sendt ut til en mengde skoler over hele landet tilbake i tredveårene … Og de største problemene lærerne kunne melde om var ting som prating i timen og løping i korridorene. Elever som tygget tyggegummi og skrev av hverandres hjemmelekser. Sånne ting. Så tok de en haug kopier av et sånt blankt skjema og sendte dem ut til de samme skolene igjen. Førti år seinere. Og jeg skal si de fikk svar. Voldtekt, brannstiftelser, drap. Dop. Selvmord. Det får en til å tenke. For mange ganger når jeg sier noe om at verden går til helvete i ekspressfart har folk det med å smile skeivt og fortelle meg at jeg er i ferd med å bli gammel. At det er et av symptomene. Men selv mener jeg at alle som ikke ser forskjell på voldtekt og drap og tyggegummi har mye større problemer enn meg. Ikke er førti år særlig lang tid heller. Kanskje de neste førti årene får noen til å våkne av dvale. Om det ikke er for seint.

Stavrum maler med bred pensel og har tilsynelatende liten tillit til at problembeskrivere kan handle autonomt og oppriktig. Enten de bokstavelig talt lever av å spre elendighet, eller de har en iboende forakt for – og frykt for – folk flest, denne evige klagingen over «pøbelen», også kalt folket eller massen. 

De amerikanske grunnlovsfedrene advarte ikke bare mot tyranner, men også mot majoritetstyranniet. Det blir sagt at 50 millioner Trump-velgere ikke kan være fæle. Det kan de utmerket godt være, og vi vet det av historisk erfaring. 

Vi er egentlig ikke redde for Trump. Isolert sett er Trump en idiot. Det vi frykter er hva velgerne (folk flest) kan finne på. Demokratiets største styrke, toleransen og pluralismen, er også dets største svakhet. Demagoger kan oppløse demokratiet med velgernes velsignelse. Sånn sett har Stavrum rett, norske velgere opptrer i det store både ansvarlige og moderate, så langt. 

Desinformasjon

Det er i kapittelet om desinformasjon at Stavrum gjør det aller enklest for seg selv. Tematikken blir langt på vei trivialisert, for eksempel ved å diskutere norske filmers noe tvilsomme omgang med historiske fakta. Igjen blir Norge annerledeslandet, en øy i det opprørte havet. 

Stavrum er litt for sent ute, virker det som. Timingen er rar, som om Putin og fullskalakrigen ikke har skjedd. Faktisk er verken Putin eller Russland nevnt i boka. Ukraina nevnes to ganger i bisetninger. Mens europeiske medier flommer over av velbegrunnet uro over russisk og kinesisk hybridkrig. Falske profiler, falske nyheter og inflammatoriske påvirkningskampanjer styrt fra Kreml. Om hvordan radikale partiermottar støtte for å spre desinformasjon og til hvordan velgere flokker til partier som sverger til falsknerier og mistro. Selvsagt har Stavrum rett i at Norge ikke er USA eller Frankrike. Polarisering og radikal utglidning er på et lavbluss her, sammenlignet med mange andre steder. Men helt uberørt er vi heller ikke. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er blant dem som advarer her i Norge. Med desinformasjon, kunstig intelligens og stor spredning «utfordres grunnmuren i demokratiske styresett», skriver de i rapporten Risiko 2024. Forskere her til lands som er opptatt av radikalisering, har små ressurser til å lage brede nok trackere for å fange opp endringer og tendenser, til å grundig undersøke utfordringene med språk, identitet, løgn, fakta, radikalisering og medier på en måte som tar inn over seg at noe har skjedd med mediekonsumet. 

Stavrum har snakket med Rasmus Kleis Nielsen, direktør for Reuters institutt for studier i journalistikk ved universitetet i Oxford. Eliten synes ikke at den får så mye folkelig støtte som den mener den fortjener, sier Nielsen: «Det er vanskelig for den å akseptere at folk stemmer annerledes enn denne eliten synes at de burde. Og da er det lett å hevde at folk er feilinformert.» Er det så enkelt? Det er mange flere enn elitene som vil stille seg det spørsmålet. 

Stavrum er i god tro: Vi må ikke fremstille oss som hjelpeløse i møte med informasjonsflommen. Kunnskap er motgift. Konspirasjonsteorier og ekstremisme og illiberalisme må møtes på ideenes markedsplass. 

Stavrum får også frem at Habermas’ «kraften i de bedre argumenter» er i overkant idyllisk og salongpreget elitetenking, som igjen bidrar til å ekskludere de uflidde fra dannet debatt. Utgangspunktet for Habermas-kritikken synes å være at han er elitist. At folk flest ikke prater pent og dannet og at ytringsfriheten ikke bare skal underlegges slike kvalitative moralistiske føringer. Det er i og for seg et poeng, men her overrasker det at Stavrum ikke også ser problematikken i at det faktisk er synd at Habermas ikke er så relevant lenger. Stavrums «grunnleggende» tro på «verdien av at ord skal møtes med ord, og at konflikter kan løses ved strukturerte samtaler» er etter min mening like naiv som Habermas. I en del medier hersker forestillingen om at de kun er budbringere av det som tenkes i kriker og kroker, og at dette er noe folk bør vite om, slik at de kan falsifiseres av folk som kan sine ting. Slik fungerer det dessverre ikke alltid. Da er vi ved problemet med falsk balanse.

Falsk balanse viser til praksisen til enkelte journalister, som i sin iver etter å være rettferdige, presenterer hver side av en debatt, selv når de faktiske bevisene er tungt stablet på den ene siden.

Enten det dreier seg om vaksinasjon, konspirasjoner, jødiske femtekolonner eller noe annet, er det skadelig for offentlig forståelse å presentere en bevisfri, konspiratorisk tro på linje med en etablert vitenskapelig/verifiserbar forståelse. 

Er verden styrt av en jødisk elite? Du kan ikke «vinne» en debatt med konspirasjonsteoretikere. Tvilen er målet. Du kan ikke bevise en negativ. Som en god venn har sagt: Du snakker ikke med konspirasjonsteoretikere, du snakker om dem. Å «faktasjekke» bullshit og løgn er dessuten en Sisyfos-oppgave. «If it was only half of it», sa Sam Harris om Trump i 2016. Når løgnene kommer i et hakkende kjør, blir det umulig å holde tritt med dem. Dette er problemstillinger som muligens er uløselige, og det er kanskje derfor Stavrum langt på vei unngår dem. 

Selv leser jeg sjelden eller aldri kommentarfeltet i mine saker i VG. Og jeg kaster ut kverulanter fra egen FB-vegg. Jeg gidder ikke. Det er for mye, for mange, og jeg har til gode å oppleve at folk med sprø ideer endrer oppfatning, selv om alle fakta legges på bordet. Tvert imot, konfrontert med fakta vil den rabiate skifte tema. Det er ellers en øvelse som SoMe og autokrater har til felles. Ekkokamre oppstår ikke bare som følge av bekreftelsestendens, men også fordi trosbekjennelser er immune mot fakta. Polarisering har flere årsaker, men en av de viktigste, særlig i vår digitale tidsalder, er det enkle faktum at dialog strander i åpent lende fordi politics of faith (konspirasjonsteorier, «alternative fakta») ikke går i hop med et minimum av evidensbaserte argumenter. 

Aftenposten og mange av dem som i ytringsfrihetens navn forsvarte publiseringen av det etter hvert famøse innlegget til Ketil Bjørnstad, ga uttrykk for at problemstillingen nærmest ble avblåst fordi Bjørnstad fikk så mange velfunderte motinnlegg.

Men da har de ikke fått med seg hva kritikken mot publiseringen egentlig handler om. Det er jo ikke slik at det skorter på velbegrunnede og gode refleksjoner i verdensveven. Nettet flommer over av godt stoff. Problemet er selvsagt at nettet også flommer over av bullshit, løgn og propaganda. Hadde det vært så enkelt at fornuften alltid seirer over vanvidd, ville verden og internett sett helt annerledes ut. Først og fremst er problemet at en seriøs avis som Aftenposten legitimerer bullshit gjennom å trykke det. En skoleelev som finner Bjørnstads kronikk, er ikke mer kildekritisk begavet enn at hen vil oppfatte teksten som troverdig og kvalitetssikret. 

Stavrum undrer seg over «hvorfor utdannede og informerte mennesker har en hang til å sitte fast i det negative selv etter å ha blitt forelagt beviser på at det er feil». Hans Rosling mente, ifølge Stavrum, at årsaken er «ganske banal»: Mennesker sitter fast i det negative fordi «mennesker av natur interesserer seg for sladder og dramatiske historier». Men dette er en banalisering i seg selv. 

Rosling har vært død en stund, han fikk knapt med seg Trump. Og i alle fall ikke fullskalakrigen. Dessuten kan Rosling brukes til så mangt, for eksempel omvendt av det Stavrum vil frem til, nemlig at høyrepopulismen langt på vei vinner terreng på falskt grunnlag, at verden som sådan er bedre enn noensinne, men at radikale stemmer nærer på dette gjennom å forgifte ordskiftet. Rosling mente neppe at vi skal forminske betydningen av antidemokratiske krefter. Tvert imot. 

Slik jeg leser boka, fremkommer underteksten ganske tydelig: At ytringsrommet er blitt trangere, særlig for stemmer som er kontrære og vekker anstøt hos elitene. Stavrum vil derfor roe gemyttene og rette pekefingeren mot de som orkestrerer nær eksistensielle dramaer som knapt finnes i – eller berører det norske ordskiftet, slik hun ser det. Dessverre er ikke resultatet helt vellykket. Stavrum prøver for hardt å få kabalen til å gå opp, og lener seg for mye på undersøkelser og antagelser som nær friskmelder det (sær)norske ordskiftet og hvordan vi påvirkes av digitale plattformer. Men først og fremst er det slående hvor relativt upåvirket Stavrum fremstår over at det faktisk utspiller seg et (eller flere) eksistensielle dramaer i våre egne nærområder.

Verden er i ferd med å gå av hengslene, det har skjedd før og det kommer til å skje igjen. Vår verden er så sammenvevet at vi her på berget berøres direkte av den minste krusning på havet. Stavrum understreker at det er viktig å ikke få panikk (og dermed slipe ned ytringsfriheten?). Det er viktig, men som Yascha Mounk har sagt: Det motsatte av panikk er ikke ro; det er selvtilfredshet. Man kan vri litt på det også: Det motsatte av panikk er ikke ro; men søvngjengeri.

Teksten er publisert i Minerva 30.8.2024.