Kahneman, Daniel, Olivier Sibony og Cass R. Sunstein: Noise: A Flaw in Human Judgement

Den viktigste konklusjonen fra denne boken, som er altfor detaljert og omfattende, er å bevisstgjøre oss om at beslutninger ikke alltid er rettferdige og riktige, selv om det er kompetente mennesker som tar dem.

Publisert: 23. juli 2021

Little, Brown Spark, 2021.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.

Alt som kan gå galt i beslutningsprosesser

Hvis du tror du kan stole på eksperter, på at beslutninger er rettferdige og at du stort sett får lik vurdering av samme sak av ulike fagfolk, får du en øyeåpner med Daniel Kahneman, Olivier Sibony og Cass R. Sunsteins nye bok Noise: A Flaw in Human Judgement.

Forfatterne har også tidligere vært opptatt av ulike forhold ved handlinger og beslutninger. Cass Sunstein er kanskje mest kjent for boken Nudge, om å tilrettelegge for gode beslutninger, mens Daniel Kahneman fikk Nobelprisen i økonomi, til tross for at han er psykolog. Hans bok Tenke fort og langsomt oppsummerer våre to beslutningssystemer, det som krever at vi anstrenger oss og tenker, og det som er raskt og effektivt, men hvor feilfrekvensen er høyere.

Boken Noise dreier seg mest om de beslutningene vi bruker tid på, tenke langsomt i Kahnemans vokabular. Boken åpner med å fortelle om dommere som avsier dommer med svært stor spredning for samme forhold, både i virkeligheten og i forsøk. Det samme gjelder leger eller forsikringsaktuarer eller andre som tar beslutninger i profesjonelle sammenhenger. Det er ikke små forskjeller det er snakk om, men beslutninger som kan gå i helt forskjellige retninger og selvfølgelig være avgjørende for den som får en svært streng fengselsdom eller en gal medisinsk diagnose. Som Kahneman fortalte på BBCs Start the Week, 17.5.2021, kan været, tiden på dagen eller hvordan legens humør er, kan ha stor innvirkning på beslutninger. For eksempel vil leger oftere skrive ut antibiotika på slutten av dagen enn på starten. Eller et forsikringsselskap kan prise risiko helt feil, både for billig og for dyrt. Eller du selv vil gjøre deg opp en mening på (helt) sviktende grunnlag bare ved å få noen opplysninger som ikke egentlig gir deg noe grunnlag for å ta beslutninger. Dette siste kjenner jeg godt igjen fra Tenke fort og langsomt, men er også med i denne boken om beslutningsstøy.

Vi hører ofte om at beslutningstakere er biased, eller påvirket av for eksempel politisk ståsted eller en forskningstradisjon, men noise og bias er ikke det samme. Bias fremstiller forfatterne som at alle skuddene i en blink er klumpet sammen på ett sted, mens noise fremstilles som at skuddene er vilkårlig spredt rundt. Ved bias vet du hva riktig beslutning er, eller hvor blinken er, og det er derfor mulig å identifisere det, mens ved noise vet du ikke hva riktig svar er, bare at det er variasjon i svarene.

De fleste av oss reagerer ikke på noise eller støy. Vi kan ofte ikke vite at det forekommer, men eksperter som tar viktige beslutninger bør være opptatt av det. Kahneman og hans medforfattere har skrevet boken for dem. Derfor har den mange kapitler med ulike strategier for hvordan man kan gjøre det de kaller en noise audit, eller en revisjon av beslutningstaking. Mange beslutningstakere er eksperter på de områdene de har ansvaret for, og med det følger også en selvtillit og ofte en oppfatning av at de har rett fordi de er eksperter. Derfor er en del av eksemplene i boken illustrerende, for to eksperter med to ulike beslutninger kan ikke begge ha rett.

En variant for å redusere støy er bruk av såkalt «wisdom of the crowd», altså stille mange mennesker det samme spørsmålet og oppsummere svarene. Da vil ofte snittet her være nær et riktig svar. Fallgruver finnes også her, fordi gruppetenkning og en tendens til å svare det andre gjør, kan vri svarene likevel. Det at du lar deg påvirke av hvilken rekkefølge du blir spurt om noe i, eller hvilken skala du har til rådighet ved svar, er velkjent. Kahneman peker også på hvordan beslutninger påvirkes av hvem som tar ordet først i et møte, hvor mange som er til stede, sammensetningen av gruppen og så videre. Det er forhold man bør være oppmerksom på og som kan bidra til å redusere feilmarginer på en enkel måte, selv om det er svært vanskelig å bli kvitt all mulig støy i beslutningsprosesser.

Forfatterne tar også opp kunstig intelligens og algoritmer. En datamaskin er fri for støy i sine beslutninger, men algoritmene er heller ikke bedre enn det de er programmert til. Tar algoritmene først feil, vil feilene bli store. Dessuten er det ikke sikkert at vi vil akseptere beslutninger som er tatt av en algoritme. Dersom et menneske tar en gal beslutning eller gjør en feil, kan vi lettere tilgi det, enn om vi overlater beslutninger til algoritmer og de viser seg å være feil?

Det er likevel ikke alltid slik at det vil lønne seg å kvalitetssikre beslutninger. Et eksempel er karakterer i skolen. Der vil lærerens vurderinger ha stor betydning for hver enkelt elev, men det er ikke sikkert at all karaktersetting skal innebære at flere lærere eksempelvis vurderer elevers prestasjoner. Det kan være at et godt klagesystem vil kunne fjerne noe av beslutningsstøyen.

Den viktigste konklusjonen fra denne boken, som er altfor detaljert og omfattende, er å bevisstgjøre oss om at beslutninger ikke alltid er rettferdige og riktige, selv om det er kompetente mennesker som tar dem. Det kan være lurt å søke flere meninger når det er viktige beslutninger som skal fattes. Og så er det kanskje greit å innse at vi er feilbarlige og ikke kan forvente at alle beslutninger som tas er fri for påvirkning og støy.

Teksten er publisert hos Minerva 21.7.2021.