Jonathan Taplin: The End of Reality – How Four Billionaires are Selling Out Our Future

De som beveger verden mot en alternativ virkelighet

Jonathan Taplin advarer mot fantasikulturen fire futuristiske teknokrater har bidratt til å fremme, og nihilismen og kynismen den samme fantasikulturen er i ferd med å spre rundt i det amerikanske samfunnet.

Av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Boken The End of Reality – How Four Billionaires are Selling Out Our Future, skrevet av Jonathan Taplin, formidler noe viktig om vår samtid. Den gir oss et godt innblikk i den rollen fire superrike og mektige teknologiaktører spiller i amerikansk politikk og samfunnsliv, med betydelige ringvirkninger for verden for øvrig.

Boken handler om Elon Musk, Peter Thiel, Mark Zuckerberg og Marc Andreessen, hva som brakte dem sammen og forener dem, de fantasifulle teknologiske visjonene som driver dem, samt ikke så rent lite om hvordan deres virksomhet faktisk har bidratt til den dype politiske polariseringen og samfunnskrisen i USA. 

Det er en krevende oppgave å fylle dette feltet på en så grundig og veldokumentert måte som Jonathan Taplin har klart. Her spiller nok Taplins bakgrunn inn på en gunstig måte. Som leder av Annenberg Innovation Lab ved UCLA, med ytterligere erfaringer som teknologigründer, investor og investment banker på Wall Street, samt erfaringer fra film- og musikkbransjen, har Taplin en solid plattform for sine skarpe observasjoner og analyser. 

Facebook som politisk redskap

Ifølge Pew Research hevder 36 prosent av den amerikanske befolkningen at Facebook er deres primære nyhetskilde, langt mer enn for noen andre nyhetskilder. En tidligere Facebook-investor har forklart at minst to millioner amerikanske Facebook-brukere er blitt henvist til QAnons konspirasjonsteorier, styrt av algoritmer som responderer på brukernes «engasjementsprofil». De engasjementsstyrte algoritmene, som betjener seg av våre etterlatte digitale spor, er selve kjernen i Facebooks inntektsgenererende forretningsmodell. I realiteten lever Facebook av polariserende kommunikasjon og sterkt følelsesladede ytringer. Det er slikt som genererer mye trafikk og mange reklameeksponeringer. 

Den tidligere PayPal-gründeren Peter Thiel gjorde seg superrik på å være den første betydelige investoren i Zuckerbergs Facebook. Han fikk raskt følge av venturekapital-investoren Marc Andreessen. Begge to fikk deretter viktige roller i Facebooks styre. Thiels strategiske rolle i Facebooks styre har vært spesielt interessant, siden hans eget selskap Palantir også leverer viktige tjenester til Facebook innen digital overvåkning og algoritmestyring. 

Thiels sentrale plass i Facebooks styre fikk politisk omveltende konsekvenser i valgkampen i 2016. Taplin viser her til en uttalelse fra Steve Bannon, som jobbet sammen med Thiel i Trumps overgangsteam: «Peter’s idea of disrupting government is out there. People thought Trump was a disrupter. They had no earthly idea what was being pitched by Thiel.» Bannon snakket videre om Thiels nye form for propaganda: «The Democrats dont’t matter. The real opposition is the media. And the way to deal with them is to flood the zone with shit.»

I denne sammenheng er det nærliggende å sitere hva historikeren Timothy Snyder har sagt om lignende fenomener i boken On Tyranny: «To abandon facts is to abandon freedom. If nothing is true, then all is spectacle. The biggest wallet pays for the most blinding lights.» 

PayPal-kameratenes radikale libertarianisme

For Thiel startet eventyret med betalingstjenesten PayPal og et påtvunget, nærmest skjebnebestemt, samarbeid med Elon Musk, senere gründer av Tesla og SpaceX. Begge tjente sin første store formue på salg av PayPal og tok dermed med seg en viktig lærdom om mulighetene for å oppnå superprofitt i nettverksmarkeder, karakterisert ved minimale marginalkostnader. Etter det mye omtalte oppkjøpet av Twitter (nå X) har også Elon Musk blandet seg inn i det politiske spillet i USA. Noe av det første han gjorde som eier av Twitter, var å gjøre slutt på plattformens moderering av innhold. Dermed åpnet han opp for tidligere avviste brukere, som Donald Trump, samt en rekke andre ytterliggående aktører, under påskudd av å ville sikre ytringsfriheten – «the bird is free». 

Men det som, etter min mening, gjør Taplins bok mest interessant er hans inngående kunnskap om amerikansk politikk, og især de ekstreme individualistiske eller libertarianske strømningene som beveger seg på ytre høyre fløy. Disse strømningene starter som regel med den eksentriske forfatteren og filosofen Ayn Rand og hennes heltedyrkelse av næringslivets enere, hennes moralske forsvar for rasjonell egoisme og motsvarende moralske forkastelse av alt som lukter av altruisme, herunder Adam Smiths teori om moralske følelser. 

Taplin har dessuten fulgt sine fire «teknokrater» lenge nok til å avdekke hvordan deres opprinnelige libertarianske og statsfiendtlige holdninger har beveget seg gradvis over til mer eksplisitte anti-demokratiske og autoritære holdninger. Det er en urovekkende reiseskildring, men den kommer neppe som en overraskelse for den som har hatt et årvåkent sideblikk til hva som har utfoldet seg på denne fronten i USA siden 1970-tallet. 

Virkeligheten har alltid vært brysom for radikale libertarianere, enten de er anarkister (som Murray Rothbard) eller minarkister (som Ayn Rand), som til nød kan tolerere en stat som ivaretar funksjonene forsvar, politi og håndhevelse av kontrakter. Libertarianere har derfor ikke noe påtrengende behov for et demokrati, selv om de er forsiktige med å si at de er imot demokratiet. 

Ayn Rand mente for øvrig at all beskatning som ikke var frivillig var umoralsk. Peter Thiel har hele tiden ment det samme, helt bokstavelig, og gjort alt han kunnet for å oppnå tilnærmet det samme resultatet.

Det suverene individet skaper sine egne spilleregler 

Den grunnleggende mentaliteten som springer ut av Ayn Rands forestillinger, og som også preget hennes privatliv, var ikke bare preget av at «jeg» alltid trumfer «vi», men også at «jeg» står over «du». Denne mentaliteten faller godt sammen med personligheten til de fire egosentriske hovedpersonene i Taplins bok. Om mulig enda verre, kan den randske mentaliteten sies å fungere som en selvlegitimering av deres hovedmål: At all makt og økonomiske privilegier skal samles i deres hender. 

En god illustrasjon er følgende Thiel-sitat fra 2015, som er gjengitt i boken: «One of the things I like about technology is that when technology’s un-regulated you can change the world without getting approval from other people. At its best, it’s not subject to democratic control, and not subject to the majority, which I think is often hostile to change.» Peter Thiel liker ikke demokratier. Han liker for øvrig heller ikke konkurranse i markedet: «Konkurranse er for tapere».

For Thiel og de andre teknokratene er det både frigjørende og maktfremmende (monopoliserende) å omgå demokratisk vedtatte spilleregler, gjennom teknologisk utvikling og/eller politisk påvirkning. Mottoet synes å være «greed is good» og at omgåelse av staten og demokratiet heller ikke er å forakte. 

Taplin beskriver godt hvor smarte og samtidig heldige teknokratene har vært med å påvirke spillereglene i retning av sine egne interesser, fra Safe Harbor-bestemmelsen som fritar erstatningsansvar for publisert innhold på sosiale medier, manglende anti-trust-inngrep mot monopolisering og misbruk av dominerende stilling, samt gunstige skattekutt. 

Den nye fristelsen: Drømmestaten

Mange vil trolig sperre øynene opp når Taplin viser i hvilken grad, spesielt Thiel og Musk, sikter seg inn mot å få staten på laget i den fremtidige finansieringen av sine visjonære satsinger. For Musk er det store målet å kolonisere planeten Mars, den ultimate flukten fra virkeligheten på jorden. Dette kan ikke realiseres uten ambisiøs støtte fra NASA og den amerikanske staten og skattebetalere. Musk er allerede godt i gang med sitt NASA-samarbeid, selv om det handler mer om månelandinger enn om marslandinger.

Thiels store transhumanistiske prosjekt springer direkte ut fra hans egen frykt for å dø: å gjøre det mulig for ham selv å leve til han blir 160 år. Det krever en bioteknologisk og medisinsk forskningsinnsats som trolig bare den amerikanske staten kan/vil finansiere. Men Thiel er allerede godt i gang med å sikre seg store inntektsstrømmer fra staten, nærmere bestemt til sitt eget selskap Palantir. Han fikk en pangstart etter at Trump entret Det hvite hus, og sikret seg betydelige kontrakter fra både militæret og fra immigrasjons- og tollmyndighetene etter 2016-valget. 

Dermed er det bevist at libertariansk statsskrekk lett kan fordunste som dugg for morgensol, bare den personlige grådigheten ikke hindres fra å kapre staten. Hva Ayn Rand ville ha sagt om noe slikt, kan man undres over.

Hva med de to andre, Mark Zuckerberg og Marc Andreessen? Zuckerbergs store drøm er å få oss til å leve i Metaverset, gjerne syv timer hver dag, utstyrt med Metas VR-briller. Her kan vi bokstavelig talt tre ut av den vanlige virkeligheten og leve et parallelt fantasiliv i en virtuell verden. I motsetning til på jorden, er det i Metaverset trolig større sjanser for at den radikale libertarianismen kan realiseres – og at narsissistene vil gå foran. Men aller mest lukter det kanskje av forlokkende virkelighetsflukt for massene og all makt til teknokratene.

Marc Andreessens visjon, som støttes aktivt av Peter Thiel, er å sikre et uregulert marked for kryptovaluta, slik at pengestrømmene kan sikres mot statens innsyn og beskatning. 

Taplins varsellamper

Jonathan Taplin avslutter boken med en advarsel og en frykt. Han advarer mot den akselererende fantasikulturen som han mener de fire futuristiske teknokratene har bidratt til å fremme i USA, og mot den nihilismen og kynismen den samme fantasikulturen er i ferd med å spre rundt, på kryss og tvers i det amerikanske samfunnet. 

Taplin uttrykker sin største frykt slik: «at teknokratenes magiske fremtidsløfter leder oss til å sove oss gjennom en høyreradikal revolusjon, for så å våkne opp til et smadret demokrati». 

Men så skal det også tillegges at Taplin har noen gode politiske råd for å gjenskape en mer humanistisk og virkelighetsnær fremtid, samt noen seriøse hint om at markedet, på egen hånd, allerede kan være på god vei mot å tøyle de tilsynelatende tøylesløse teknolibertarianerne. 

Dette er en bok det lønner seg å lese for alle som er nysgjerrige på å forstå noen av vår tids mest truende teknologiske fantasier, iscenesatt av en egosentrisk kvartett som har som mål å bevege verden mot en alternativ virkelighet – hinsides liberale idealer om frihet, demokrati og rettsstat på denne jord.

Teksten er publisert i Minerva 9.1.2024.