Aschehoug, 2014. 259 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Hvordan kunne morfar?

I’m digging in the dirt

Stay with me I need support

I’m digging in the dirt

To find the places I got hurt

To open up the places I got hurt

Peter Gabriel

”Alle vil vite hvor de kommer fra” skriver Ida Jackson. Og Ida fikk vite. På internett, i en Wikipedia-artikkel skrevet i hemmelighet av hennes egen mor, som kunne fortelle at morfaren hennes, Per Asbjørn Pedersen Tjøstland, var frontkjemper under andre verdenskrig. Denne kunnskapen setter i gang en prosess i den unge Jacksons liv, en reise som vil innebære å få vite mye om morfar som hun skulle ønske ikke var sant (”Da jeg oppdaget at morfar var SS-mann, gikk verdensbildet mitt i oppløsning”). Men den er også en reise i egen bevissthet som både åpner og leger sår, som sakte men sikkert fører til en helt nødvendig politisk oppvåking hos henne. Men slett ikke slik morfar ville ønsket det.

”Jeg er etterkommer etter en SS-mann og krigsforbryter. En krigsforbryter jeg fortsatt elsker”, skriver Jackson. Ganske usentimentalt blir vi forklart at morfar, som var et elskelig vesen og sto Ida nær, også var et monster og politisk fanatiker. Som overbevist nasjonalsosialist over lengre tid vervet han seg til SS, dro i fronten og var med på å ”rense” Ukraina for undermennesker. Morfar ønsket deretter, i tråd med SS’ koloniideologi, å få sin takk fra Føreren i form av en bondegård i det russiske riket med slaviske treller som plogbrytere.  Pedersen var også redaktør for Germaneren, tidsskriftet til Germanske SS i Norge. Her skrev han artikler som uttrykte et nazistisk tankegods som i sin galskap overgikk det man ellers kunne lese i NS’ litteraturen.

”Opa war kein nazi”, but nazi he was.

Der hvor etterkrigsgenerasjonen i Tyskland var innhyllet i fornektelse preget av et nasjonalt traume hvor et overveldende flertall av befolkningen la seg flat for nasjonalsosialismen, beskriver Jackson det omvendte traume: Hvordan skal man forholde seg til en som sto deg nær og som sviktet det store folkeflertallet, og i tillegg var skyldig i grusomheter?

Minnekultur er kompliserte greier, særlig når en familiehistorie er preget av skam målt mot storsamfunnets historiske og moralske narrativ. Frontkjemperne hører åpenbart til denne skamkategorien. Det europeiske forskingsprosjektet Tradierung von Geschichtsbewusstsein (Tradering av historiebevissthet) har gransket hvordan familiers erindringer om andre verdenskrig i flere europeiske land blir fortalt og fortolket gjennom generasjoner. Resultatene ble presentert i boken med den hertil treffende tittelen Opa war kein Nazi (”bestefar var ingen nazist”). Som forskeren Claudia Lenz ved Holocaustsenteret skriver i Fortid (2/2007): ”Funnene i vår undersøkelse kan oppsummeres i påstanden om at skammen tilsynelatende er mer langvarig enn holdningsskiftene i den offentlige minnekulturen tilsier.”

Norsk etterkrigshistorie har naturlig nok vært preget av seierherrene og den norske dugnadsånden. Etter hvert har denne historien slått sprekker. Den krigsopportunistiske tilbøyeligheten var langt mer til stede i Norge enn det vi har blitt fortalt. Svært mange nordmenn vervet seg til tysk tjeneste, Nasjonal Samlings medlemstall føk dramatisk til værs etter okkupasjonen og det norske sivile embetsverket var langt mer delaktige i registreringen og arrestasjonen av de norske jødene enn det som har kommet frem i mye av litteraturen. De siste årene har historikerne kastet seg over de norske nazistene, og særlig de som valgt å gå i tysk tjeneste på Østfronten. Det er ikke et enkelt arbeid. De gjenlevende frontkjemperne er lite meddelsomme, særlig om sine erfaringer i felten.

Jackson skriver som sant er, at det er umulig å forestille seg at de ikke var med på de skjendigste forbrytelser, inkludert omfattende massakre på jøder. Ingen bestefar vil fortelle sine barn og barnebarn om slikt. Like naturlig er det å forestille seg at barn og barnebarn i det lengste ikke vil forestille seg at de man elsker skal ha vært med på noe slikt, selv om de nok dypest sett sitter på historiekunnskaper som gir en nagende tvil. Claudia Lenz forteller at den yngre generasjonen Norge ikke vil tenke på besteforeldrene som nazister, eller noen som kan ha stått på det alle i dag oppfatter som gal side. Dermed tømmes ”bestefars” holdninger for innholdet de hadde, et innhold som er veldig vanskelig for å forsvare: ”Det er åpenbart at det har vært meget vanskelig å forholde seg til sin egen krigshistorie i familier som ikke kunne fortelle … Det er tre reaksjonsmønster som går igjen i disse familiene: bortforklaring, taushet og kontrafaktisk historiefortolkning.” Ida Jacksons historie er svært sammenfallende med funn i dette forskingsprosjektet.

Kainsmerket

Familier stikker dypt. Jackson vokste opp i en kristenkonservativ familie med mange lukkede skuffer. Hun har ikke hatt det greit alltid. Jackson setter ord på et slags familietraume, knyttet til minnekultur. Dette er bokens mest intense øyeblikk. Det ga meg frysninger:

En av tingene jeg slet med, var følelsen av at jeg var født med et kainsmerke i pannen. Jeg følte at skjebnen hadde merket familien min på en måte som gjorde at vi aldri kom til å passe inn, at det var umulig for oss å ha det bra … Jeg hadde en gnagende fornemmelse av å ha begått en forbrytelse jeg ikke kunne huske hva var. Da jeg fant Wikipedia-artikkelen, fikk jeg en akutt fornemmelse av å se kainsmerket mitt for første gang: Det var noe i familien min som ga oss følelsen av å være forfulgt og aldri kunne passe inn. Det hadde preget oss. Og likevel var nettopp morfar den tryggeste og mest stabile voksenpersonen i oppveksten min. Jeg har skrevet for å falle til ro med disse motstridende følelsene.

Det Jackson selvfølgelig må spørre seg, er: Hvorfor? Hvordan kunne et elskelig vesen finne på noe slikt? For å forstå går hun sin morfar i sømmene, til oppveksten. Og ikke overraskende finner hun mye av det ”forventede”: Fattige kår og ustabile boforhold. Et kristenfundamentalistisk hjem hvor far – etter hva Jackson har grunn til å tro – mishandlet familiemedlemmene. Unge Pedersen brøt all kontakt med faren sin. Han hadde åpenbare mindreverdighetskomplekser over egen fattigdom og kår. Han hatet ”pappagutter”, som et ekte barn av den tidens store klassemotsetninger. Men han var også opportunist, som så mange andre som valgte nasjonalsosialismen. Selv om nazistene forkatet det borgerlige privilegiesamfunnet på sin hals, ville de erstatte det med et nytt privilegiesamfunn: Det SS-germanske. Å gå inn i NS og SS var en klassereise i ekspressfart: Han kunne få både bondegård, lønnet arbeid og jernkors. Jackson beskiver også hvordan hun under en middag med familien, med forsker Terje Emberland som gjest, plukker et horn ned fra veggen. Emberland registrerer humrende at hornet er Frimurerlosjens eiendom, stjålet av Pedersen en gang før krigen:

Vi har hatt Per Pedersens tyvegods på veggen store deler av oppveksten min. Det gjør meg utrolig satt ut. Foreldrene mine vet at de har pyntet stua si med en suvenir fra morfars ideologiske fortid – fra hans karriere som krigsforbryter, strengt tatt. De har bare ikke sagt noe for jeg spurte. «Han rasket med seg et beger i kobber også,» forteller foreldrene mine. «Det fikk tanten din.»

Men utover i boken beveger boken seg lenger og lenger inn i Pedersens og nazismens ideologiske mørke: Det konspiratoriske vanviddet og den holistiske verdensanskuelsen hvor vold fremfor noe annet er en fødselshjelper for historisk forandring.

Ideologienes og konspirasjonsideenes sørgelige betydning

På 1960-tallet var det en rekke historikere som røret rundt med påstander om at den nazistiske ideologi ikke var vesentlig for å forstå nazismens fremvekt, men at det snarere var seiersmaktene fra Versailles og dens konsekvenser som var skyld i alt i hop.

Politisk galskap og fanatisme ble redusert til symptom på en dypereliggende årsak, til det vi kan kalle ydmykelsens reaksjon og vrede, grunnet i sosiale årsaker. På tross av de overveldende erfaringer vi har med fanatisme, kan det virke som om vi i utgangspunktet avskriver slike fenomener som drivkrefter for handling og motiveringer. Spørsmålet er om alle handlinger kan forstås på denne måten. Derfor er Jacksons bidrag vesentlig. Hun peker på ideenes makt og det konspiratoriske verdensbildets destruktive attraksjon. Den spiser sivilisasjoner levende, gnager på fornuften og hun advarer mot de samme trekkene i dag, blant annet ved å drøfte Anders Behring Breivik.

En digresjon i så måte: I ontologien skiller man mellom hvordan oppfatninger blir til og gyldighet. De grunner som forårsaker at en oppfatning blir til, kan ikke nødvendigvis begrunne en oppfatnings sannhet eller rettmessighet. Studier av det osmanske riket på attenhundretallet, viser hvordan kristne bokstavelig talt ble demonisert i forestillingsverdenen til de muslimske makthaverne.

Ut av osmansk konservatisme sprang en forestilling som hadde sine røtter i middelalderens tro på at tyranni ble spredd rundt i verden av djevelen. Denne forestillingen tjente som basis for en sosiopolitisk filosofi som antok at noen folkegrupper og individer var agenter for dette tyranniet og var årsak til ustabilitet i verden og at de særlig truet den religiøse orden og det gudgitte hierarkiet. Kampen mellom det gode og onde forgrenet seg i de menneskelige samfunn og mellom sivilisasjoner. Det osmanske styret hadde til oppgave å stagge tyranniske tilbøyeligheter fra de ikke-muslimske undersåttene.

At vi kan forklare hvordan og hvorfor disse forestillingene oppstod, er altså ikke det samme som at de er sanne og gyldige.

I NS og frontkjempermiljøet, finner vi en tilsvarende problemstilling. Nasjonalsosialismens herrefolksideologi er spekkfull av den samme type oppblåste ideer om storhet og en konspiratorisk, (pseudo)religiøs verdensanskuelse. At gjenlevende fremdeles bekjenner seg som troende nasjonalsosialister, gjør dem til mer enn sosiale mekanismer eller rasjonelle aktører som valgte enn annen arena å være krigshelter på. Ideologien de forfekter er tyrannbildenes forvrengte og fanatiske negasjon av alle former for rasjonelle valg.

På den annen side er det selvsagt ikke slik at alle som trakk i tysk uniform eller gikk i nazistenes tjeneste under krigen kan fradømmes enhver rett og ære. Årsakene til at de gjorde dette er sammensatt, ofte som resultat av frykt, naivisme eller forblindet antikommunistisk idealisme. Men Jacksons morfar gjorde det (mest) fordi han var idealist. Fanatisk idealist.

Obligatorisk pensum på videregående skole

Tilbake til boken: Jacksons språk er ujålete og direkte, men allikevel smart. Personlig, men allikevel direkte, slik at det sjelden fremstår som sentimentalt. Jacksons bok vil nok ha aller størst nytte og appell til ungdom eller unge voksne. Den er skrevet av en 27-åring, og den identitetssøkende og nysgjerrige resonansen er noe unge mennesker kjenner seg godt igjen i. Men den er også et rivende godt historikerarbeid, godt hjulpet av Terje Emberland ved Holocaustsenteret. Ikke minst er boken et usedvanlig godt forklart dokument over nasjonalsosialistisk tankegang, den går dypt til røttene: Den sentimentale lengselen i det jordbundne, völkish-tradisjonen, som appellerer så kolossalt til den fortapte sønnen, med et dårlig forhold til sin far og et høyt ønske om en egen jordlapp for å dyrke ”tanken om en ny nasjonalsosialistisk bondestand”. En rett som ”kommunistene” vil ta fra dem. Om de konspiratoriske forestillingene om ”de andre”, de som har skyld for alt: den rotløse, frimurerske kommunistjøden. Jackson fletter sammen historie, psykologi og vrangforestillinger og gjør den ganske universell og logisk forklarende. Ideologi er vanskelig å forstå, og i alle fall den praktiske betydningen av den og hva som får folk til å tro på de mest vanvittige sammenhenger. På skolen lærer elevene at nazistene hatet jødene så mye at de lot dem på det nærmeste utrydde. Javel? Så gale var de den gang, men angår det oss?

Jackson beskriver selv hvordan hun forsto uendelig mye mer av nasjonalsosialismen ved å lese seg opp på den ideologiske og idealistiske substansen i den. På skolen lærte man lite om idealismen og den sterke troen: ”Da fokuserte man på menneskets behov for å følge ordre og på å underlegge seg autoriteter. Som tenåring var det slik jeg trodde nasjonalsosialismen oppstod: Noen onde, kaklende typer på toppen lurte alle under seg til å gjøre som de befalte, og ingen torde si noe.”

Slik sett har Jacksons bok form av et dannelsesprosjekt. Hun har, i likhet med Bjørn Westlie i boken Fars krig, tatt et oppgjør med egen tendens til det absolutte. Begge har en fortid på den ekstreme venstresiden (Jackson forteller hvordan hun laget prompelyder på skolen under et minutts stillhet for angrepene på tvillingtårnene). Begge gir utrykk for at denne søken etter evige sannheter er en slags diffus familiearv som de nå har tatt et definitivt oppgjør med. Begge gir inntrykk av det paradoksale at det å dykke ned i egen nazistisk familiehistorie har virket som katarsis for å åpne sinnet, og ikke minst som vaksine mot totalitære impulser – den blinde idealismen. Selv om Jackson ikke problematiserer dette i boken, noe hun for så vidt kunne ha gjort, er det mye lærdom å finne her for det økende antallet muslimske ungdommer som søker seg til ekstreme tolkninger av jihad. Som pedagogisk verktøy bør den finne veien inn i pensumlistene på videregående skole. Som historieverk rettet mot skoleelever vil den kunne forklare langt mer enn dagens historiebøker om hvordan ”vanlige” nordmenn ble fanget av rabiat politikk og filosofi, at historien om Norge under krigen er langt mer enn bjerkestammen, Blücher, hjemmefronten og kong Haakon, og at fortiden ikke er avsluttede kapitler. Det er en pedagogisk utfordring for enhver historielærer (som undertegnede) å lære elevene at historie ikke bare er abstrakte transportetapper mot eksamen, men en del av vår virkelighet som preger vår kultur og – som i Jacksons tilfelle – våre familier, våre savn og våre hemmeligheter. ”Krigen” er ikke bare utgamle menn med stokk som forteller om en tapt og rar tid. ”Krigen” er også en del av en 27-årings hverdag. Det finnes, ikke minst i vår urolige, globale og flerkulturelle tid, flere med lignende erfaringer som Jackson i ethvert klasserom.

Paradoksalt nok ”takker” Jackson sin morfar for alt hun har fått vite. Hun er sint, men kan også tilgi, til en viss grad:

Jeg har arvet språk, tro, arbeidsmoral og kjærlighet til naturen fra morfar. Han ville at jeg skulle arve den germanske riksidé. Jeg vil ikke ha den. Derfor er det med en sterk, inderlig glede at jeg skal ta dette übergermanske, Himmler-godkjente, herdete, eldgamle vikingblodet og degenerere det. Jeg skal føde barna mine i et unaturlig, multikulturelt og jødisk–frimurerisk–kapitalistisk byliv. Jeg skal blande blodet mitt med fremmed blod og få barn med brune øyne. Og det føles så naturlig. Det føles så bra. Dyrkingen av den germanske kroppen slutter med meg. Jeg skal prøve å oppdra barna mine i en verden der det ikke finnes noen skjulte makter å avsløre. Jeg oppfordrer alle andre etterkommere til å gjøre det samme.

Kanskje skyldes dette paradokset at Jackson klarer å skille mennesket fra ideologien? Det er vanskelig, men altså mulig. Det er en morfar langt der inne. Og det har hun nok rett i. Å fremstille politiske fanatikere, til og med overgripere, som endimensjonale monstre, stemmer for det første ikke med forskningen, og for det andre er det en måte å ufarliggjøre ideenes makt på. Vi skal ikke falle for fristelsen å tro at den som gjør galt alltid er skrudd sammen på et annet vis enn oss selv.

Innlegget er publisert hos Minerva 27.9.14.