Springer, 2020. 196 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Nyliberalisme i narrativ tvangstrøye

Med unntak av noen få eksentriske amerikanske anarko-libertarianere, som Murray Rothbard, Ayn Rand og deres likesinnede, er det vanskelig å få øye på noen som seriøst har ment at alle sider av våre sosiale liv bør bygge på frivillige markedsrelasjoner. Derfor er det kanskje heller ikke så rart at det har vist seg ytterst vanskelig å få noen til å ta på seg eierskapet til den samme illusjonen, bare med «nyliberalisme» som påtvunget navn.

Det starter som regel med Foucault..

Men den franske filosofen Michel Foucault, utstyrt med en uvanlig kreativ assosiasjonsevne og en fengende fortellerstil, og en ikke fullt så imponerende omgang med kilder, har vist en annen vei, til en nyliberalisme som i stedet «eier» oss alle. Spesielt etter å ha studert Chicago-økonomen Gary Becker, mente Foucault å ha funnet nøkkelen til en dominerende markedslogikk som etter hvert, allerede på slutten av 1970-tallet, var etablert i Vesten som en ny styringsmentalitet. Ifølge denne ble til og med enkeltmennesker, stater og kommuner essensielt forstått som økonomiske foretak. Altså en ekstrem form for økonomisme.

Foucault begynte selv å nøste seg bakover til denne forestillingens opphav, og selv om trådene skulle vise seg å være ganske løse, endte han til slutt opp i det såkalte Lippmann-kollokviet i Paris i 1938, som attpåtil foregikk like ved der han selv holdt sin forelesningsserie om akkurat dette temaet. Foucault hadde en viss sans for akademisk dramaturgi.

..og ender som regel opp med Mirowski

Mange har siden latt seg fascinere av Foucaults forelesningsserie fra 1978/79, og noen later til å mene at de endelig har sett lyset, slik en anmelder i Klassekampen ga uttrykk for i fjor, i forbindelse med en bok inspirert av blant annet Foucault: «Alt henger sammen med alt og navnet på faenskapen er nyliberalisme». Og «faenskapen» har jo et opphav. Den amerikanske nyliberalismekritikeren Philip Mirowski har pekt på det liberale intellektuelle nettverket Mont Pelerin Society, som ble etablert i 1947. Den samme Mirowski var en av veilederne for historikeren Ola Innsets arbeid med en doktoravhandling i 2017, som nettopp er utgitt i bokform med tittelen Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947).

I denne boken, som bærer preg av inspirasjon fra både Foucault og Mirowski, forsøker forfatteren å forstå samtidsfenomet «nyliberalisme» gjennom å gå tilbake i historien for å studere ideene til de økonomene og samfunnstenkerne som en gang møttes i Paris i 1938, og senere ved foten av Mont Pèlerin i Sveits i 1947, og som noe nølende kalte seg nyliberale en kort periode. Innset lover innledningsvis verken å argumentere for eller mot de opprinnelige nyliberale, samt «å studere deres ideer grundig, samtidig som vi forsøker å forstå den historiske konteksten som disse ideene hadde sitt utspring i». Det høres jo greit ut.

Innsets historieprosjekt

Basert på et forsøk på å rekonstruere den relevante historiske konteksten for de opprinnelige nyliberales ideer i perioden 1920-1947, samt et dypdykk i det første møtet i Mont Pelerin Society, basert på et referat som bygger på stenografiske notater, finner Innset at hans hovedtese om hva «nyliberalismen» essensielt stod for den gang, som i dag, bekreftes. Men før vi kan se nærmere på tesens holdbarhet, må vi stoppe opp ved innholdet.

Ifølge Innset bestod argumentet som forente de opprinnelige nyliberale, av fem deler, som etter forfatterens mening fortsatt har gyldighet i dag. De tre negative elementene: 1) motstand mot kollektivistisk planøkonomi, 2) avvisning av gammelliberalismens «laissez-faire»-politikk og 3) motstand mot sosialliberalisme. I tillegg kommer to positive elementer: 4) et helt nytt syn på markeder som sivilisasjonsskapende «formidlere av det moderne», og 5) et nytt syn på staten, hvor det blir overordnet viktig «å bruke staten i markedets tjeneste». Samlet ser vi at innholdet koker ned til en overordnet markedsideologi, som sikkert både Innsets veileder, Philip Mirowski, og hans venstreradikale meningsfeller fort vil omfavne.

Gjenstridige primærkilder

Innset er på trygg grunn når det gjelder motstanden mot alle former for sentralstyrt planøkonomi, og han kunne til og med forsterket dette punktet med motstand mot direkteinngrep i den økonomiske prosessen. Ludwig von Mises var tilhenger av en modernisert laissez-faire-politikk og Friedrich Hayek lente seg ambivalent i samme retning. Mises og Hayek kan også sies å ha vært motstandere av sosialliberalisme, men både Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Walter Eucken, Lionel Robbins og Luigi Einaudi, samt Walter Lippmann, og den store majoriteten blant de franske deltakerne i Lippmann-kollokviet, var tydelige talsmenn for en mer aktiv velferds- og sosialpolitikk, for å redusere den økonomiske ulikheten, og for å skape likere startmuligheter i livet for alle.

Det er riktig at de toneangivende tidlige nyliberale, i kjølvannet av Mises’ og Hayeks bidrag i den store systemdebatten, utviklet en dypere forståelse for markedsøkonomiens betydning for økonomisk vekst, sosial fremgang og en høyere levestandard for alle. Men ingen hevdet det Innset antyder, nemlig at markeder alene skal tolkes som både sivilisasjonens vugge og motor. Alle ga på sin måte uttrykk for at det overordnete handlet om liberal samfunnsorden bestående av flere grunnleggende liberale institusjoner, deriblant markedsøkonomien, som balanserer og forsterker hverandre. Var det noe som særlig Eucken, Rüstow, Röpke, Einaudi, Robbins og Lippmann var tydelige om, så var det nettopp at den personlige og politiske friheten kom først, det vil si foran den økonomiske friheten.

Ordoliberale uten maktkritikk?

Den femte delen av argumentet er dobbelt avslørende. For det første snur det opp ned på det ordoliberale hovedargumentet: å underordne økonomien til et menneskelig og politisk mål om å sikre alle personlig frihet og en menneskeverdig livssituasjon, og dernest etablere og vedlikeholde et sett av spilleregler som underbygger en velfungerende markedsøkonomi, og som aktivt motvirker maktkonsentrasjon. Antydninger om «å bruke staten i markedets tjeneste» er et begrep som aldri forekommer i primærkildene.

For det andre er det nesten ubegripelig at Innset lar være å formidle den historiske konteksten bak fremveksten av nettopp den tyske ordoliberalismen: Tysklands kontinuerlige maktkonsentrasjon og politiske, institusjonelle og økonomiske skrekkhistorie fra Bismarck til Hitler. Dessverre er ikke dette den eneste kontekstuelle blindsonen i Innsets bok. At en bok med både økonomisk og historisk tyngdepunkt i mellomkrigstidens Europa ikke rommer ord som økonomisk nasjonalisme, og kun tre forekomster av ordet proteksjonisme, må kunne sies å være bemerkelsesverdig.

Innsets problemer med primærkildene

Her er det rett og slett en god del som ikke stemmer spesielt godt overens med primærkildene. Derfor er det naturlig å spørre: Hva kan det komme av at Innset hevder at hans egen tese og narrativ nærmest blir overveldende bekreftet gjennom hele boken, samtidig som primærkildene sier noe helt annet, attpåtil på sentrale punkter?

For den som har lest Innsets bok nøye, og som kjenner primærkildene godt, er det ikke vanskelig å se hvor problemet ligger. Det viser seg nemlig at Innset på ingen måte har «studert ideene til de tidlige nyliberale nøye», slik han bedyrer innledningsvis. Det mest opplagte beviset gjenspeiles i det oppsiktsvekkende fraværet av henvisninger til de aller viktigste primærkildene, nemlig det de «nyliberale» faktisk skrev i bøker og publikasjoner både før, mellom og etter møtene i 1938 og 1947.

Den eneste som Innset ser ut til å ha lest relativt godt, selv om jeg også her har berettiget grunn til å tvile, er Hayek. Når det gjelder Mises, Robbins og Röpke er hullene store, spesielt når det gjelder de mest relevante temaene. Når det gjelder Eucken, Rüstow og Einaudi er kildene helt fraværende. Innset viser dessuten til boken til Reinhoudt og Audier, som inneholder referatet fra Lippmann-kollokviet i Paris. Imidlertid er det lite i det Innset skriver om dette møtet, som tyder på grundig lesning av referatet.

Tilbake til Mirowski og et møtereferat

I stedet lener Innset seg på sekundærlitteratur, hovedsakelig skrevet av hans meningsfeller, i kombinasjon med referatet fra det første møtet i MPS. Men selv viktige holdepunkter og sitater fra møtereferatet, spesielt hva angår Walter Eucken, viser seg, etter nærmere utsjekking i originalarkivet ved Stanford University, å bli formidlet på en høyst villedende måte.

Innsets preanalytiske visjon, omsatt til et strømlinjeformet historisk narrativ, er ikke til å ta feil av. Ei heller at narrativet var ment å forene ideene til de opprinnelige nyliberale med dagens karikatur av «nyliberalisme». Problemet er at Innsets forhåndsdefinerte narrativ grunnstøter mot primærkildene, og dermed står også den intenderte «nyliberale» forbindelsen mellom fortid og samtid for fall.

Teksten er publisert i Minerva 13.8.2020. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/anmeldelse-og-kritikk-av-en-ny-fortelling-om-nyliberalisme

https://www.civita.no/politisk-bokhylle/reinhoudt-jurgen-og-serge-audier-the-walter-lippmann-colloquium-the-birth-of-neo-liberalism