Gyldendal, 2019. 397 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Død og fordervelse i populismens tidsalder

Først en liten saksopplysning: Anne Holts siste roman, Furet/værbitt, ble levert på kontorpulten min. Jeg er omtalt i etterordet fordi Holt har lest boken min, Demokrati i trøbbel, som hun har hentet et og annet inntrykk fra. Det er selvfølgelig stas.

Blir man en inhabil anmelder av den grunn? Jeg velger ikke å tro det. Ganske åpenbart, siden du leser anmeldelsen her.

Furet/værbitt er utvilsomt krim og som sådan tro mot sjangeren. Her får vi den velkjente antihelten, i dette tilfellet privatetterforskeren Selma Falck. Det ville være en overdrivelse å si at hun er lett å like.

Selma er en antihelt som uvanlig nok ikke er alkoholiker. Det tar hun igjen med en lang rekke andre bedrøvelige egenskaper. Hun er i det hele tatt en tidskolorittisk variant av antihelten: Tidligere toppidrettsutøver, toppfigur på Instagram og realitykjendis. Selma er hensynsløs og selvmedlidende, hun fikser ikke nære relasjoner. Hun er sexy utenpå, men inni ganske ødelagt og egoistisk, om ikke inn til roten.

Et utførlig handlingsforløp eller spoilers får dere ikke her. Men i veldig korte trekk får Selma motvillig snusen i en konspirasjon som ikke er til å spøke med. Sentralt i historien står justisminister Tryggve Meier, en hederskar fra Høyre, som har fått i oppgave av selveste Erna Solberg å rydde opp etter at Frp har hatt hjemme-alene-fest i departementet.

Derfra baller det på seg, i en forbausende og tidvis makaber historie der de politiske føringene står helt sentralt.

Og det er i det sistnevnte Furet/værbitt er blitt et stykke samtidslitteratur det er verd å få med seg. Furet/værbitt kan minne litt om Jan Kjærstads skarpskodde roman Berge fra 2017. Her gikk Kjærstad inn i kjernen av etterdønningene fra 22. juli og de indre sirklene av Arbeiderpartiet, riktignok i fiktiv form. Kjærstad tegnet blant annet opp et komplisert bilde der forholdet mellom moral, makt og personlig engasjement ble ullent.

Noe av det samme er altså Holt inne på, men i en form som går mer direkte politisk inn i vår samtid. De komplekse utfordringene vi står overfor i en tid der demokratiet er under press, står sentralt, og ikke minst motkrefter og liberale dilemmaer som kan gi følgeskader under dette presset.

Holt er så til de grader à jour at handlingen skjer i Erna Solbergs regjeringstid. I USA er demokratiet i full forvitring, antagelig et lite stykke inn i The Mad Kings andre periode.

Furet/værbitt vinkler samtiden vår inn i et moralsk politisk drama som burde overraske. Politiske samtidshistorier kan fort bli forutsigbare og moralsk enøyde. Her kompliseres bildet betydelig med nyanser som ofte mangler der ute. Demokratiet er under angrep fra uventet hold.

Holt er bekymret for samtiden, og ikke minst for kaosryttere. Hele kabinettet er på plass, inkludert det lett kamuflerte trekløveret Helge Lurås, Hege Storhaug og Hans Rustad (vil jeg anta), fake news, populisme, islamhat, det mørke nettet, kokovenstre og skrothøyre. Til og med ytterkreftenes forbrødring i hesteskoen, som vi ser altfor mye av om dagen, er med.

Det høres kanskje mye ut, men for leseren er det lett å følge med i svingene – dette er fenomener de fleste kjenner til.

Men det er i gråsoneproblematikken, i tvisynet, det egentlige politiske dramaet foregår. I de gode intensjoners elendige (og illiberale) konsekvenser, i overvåkingen og ytringsfrihetens labyrinter.

Et sentralt tema i handlingen er for eksempel trusler og hatprat i sosiale medier. Hvordan skal det bekjempes, hvis ikke politikerne tør å røre ytringsfriheten? Her er det mektige aktører i spill, som i likhet med de autoritære kreftene de er skremt av, ikke kan slå seg til ro med demokratiets spilleregler.

Furet/værbitt bør derfor interessere langt flere enn krimfantaster. Holts bok underholder og slukes i et jafs, samtidig som det ikke er småtterier som pensles ut: en verden (her Norge) i ferd med å gå opp i liminga.

Det etterlyses fra tid til annen politisk litteratur fra kulturfolket. Vel, her er et eksempel. Hvor blir det av bokbadene? Foruten en del anmeldelser har det vært forunderlig stille rundt utgivelsen, på tross av den brennaktuelle tematikken. Kan hende fordi budskapet ikke er manikeisk moraliserende nok eller kanskje fordi krim ikke regnes som fint nok.

Det skrives tusenvis av spaltemeter om populisme og demokratisk fatigue i alle mulige informasjonskanaler (Mea culpa!). Realistisk sett er det nok dessverre slik at mye av det som skrives i praksis leses og resirkuleres av den samme innvidde flokken.

Anne Holt når langt flere lesere enn det plapreklassen gjør. Furet/værbitt kan du plukke opp på flyplassen (Gud forby!). Når det i tillegg er gjort på en kløktig måte, med et politisk, hyperaktuelt plot, kan man som bonus aktivere noen små grå på hytta eller i charterland. Kall det gjerne infotainment.

Et par innvendinger må likevel med:

Holt har som nevnt skrevet en svært politisk bok. Det er helt åpenbart at hun har store og viktige ting å fortelle. I enkelte passasjer, og i noen av dialogene, blir språket litt oppstyltet, litt for svangert med budskapet.

Holt avrunder dessuten historien på en kortfattet og ganske spektakulær måte, og umiddelbart gikk det for denne leseren litt stokk over stein. Men ved nærmere ettertanke har kanskje de fleste krimbøker tendens til å slutte brått. Når de fleste trådene er samlet, må jo historien ta slutt.

Slik jeg leser Furet/værbitt er subteksten grunnleggende moderat. Fremmedfrykt og populisme får så ørene flagrer, det er hovedbudskapet. Men hun drar historien inn i fargetoner og problemstillinger som – slik jeg leser henne – er en kilevink mot alle ideer og strategier som kan true det liberale demokratiet.

Holt er klar over det mange som kritiserer den såkalte polariseringen ikke har forstått: For å danse tango må man være (minst) to.

Til slutt et vågestykke: Kan det være at Holt, i enkelte passasjer, gir oss små glimt av en forfatter som ikke er ideologisk puritaner? Man kan for eksempel både være sosialdemokratisk i politikken, liberal i prinsippet og konservativ i ånden.

Det er selvsagt bare en anelse fra min side. I en tid der det absolutte florerer, der det brukes pauker og cymbaler og verden deles inn lys og mørke, trenger vi uansett grublende stemmer som ikke dyrker ideenes renhetslære.

Hvis det går til helvete, vil det gjøre det fordi altfor mange trekkes i retning av demagogi og mistro. Men også fordi altfor mange lar seg overbevise om at fiendens fiende er en venn.

Innlegget er publisert hos Minerva 22.10.19. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/demokrati-i-trobbel