Joel Halldorf: Bokens folk: En civilisationshistoria från papyrus till pixlar
Har vi mistet evnen til dybdelesing?
Joel Halldorfs bok utforsker hvordan lesning former mennesker og skaper kultur. Den ser også på hvordan evnen til å lese og tilegne oss kunnskap forandres – og kanskje forringes.
Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.
«Fråga mig mitt namn, nyttigt för människor; mitt namn är berömt, det tjänar människorna och är heligt i sig själv.»
Svaret på denne gamle irske gåten kommer om du leser hele innlegget ferdig.
Den svenske teologen og skribenten Joel Halldorf har skrevet en bok om bøker, lesning og kommunikasjon, Bokens folk. Et viktig spørsmål Halldorf er opptatt av, er hvordan lesning kan forme mennesker og skape kultur. Det har ikke bare med selve lesningen å gjøre, men om hvordan tekst ble skrevet ned, på hvilket materiale og hvem som kunne håndtere eller ha tilgang til teksten. Kunne for eksempel Jesus lese? Halldorf forteller en historie om rissing av tekst i sand, klart er det uansett at det Jesus sa ble skrevet ned av andre som kunne lese og skrive.
At menneskelig kommunikasjon i utgangspunktet var muntlig, og at teksten og lesningen gradvis utviklet seg, er velkjent. De første tekstene ble lest høyt av mennesker som var trent i lesning. Vi vet ikke hvem som oppfant det som ble hetende kodeksen, men det var avgjørende for boken. Kodeksen fikk skriften over fra ruller med tekst til boksider mellom to permer, som er mye enklere å håndtere og dermed mer tilgjengelig for flere. Det er først de siste 20 årene at vi har gått over til å lese tekst nedover, side for side, ikke på en fysisk rull, men på en elektronisk. Hva gjorde, og hva gjør dette med vår evne til å lese? Og hvilken betydning har noe så lite som mellomrommet for vår lesning, det at hvert ord er adskilt med et tomrom? Dette er noen av de mange interessante forholdene Halldorf tar opp i boken.
Gradvis går lesningen over fra å være et kollektivt til et individuelt anliggende, men i starten leste også den enkelte delvis høyt for seg selv. Men da lesningen etter hvert foregikk stille, ble også boken viktig i menneskets indre liv. Teksten ble gjenstand for refleksjon, ettertanke og meditasjon hos leseren. Denne formen for lesning bidro også til det som kalles dyplesning. Dyplesning krever konsentrasjon og tid.
Med trykkekunsten skjer det en revolusjon. Gutenberg var klar til å utvikle sin første trykkpresse i 1445, og mellom 1460 og 1500 ble det trykket flere bøker i Europa enn det som inntil da var blitt produsert av skrivere gjennom hele middelalderen. I 1550 ble det trykket tre millioner bøker. Det er klart at tilgjengelighet og lesekyndighet endret seg dramatisk. Det gjorde også formater. Vi får etter hvert pamfletter, aviser og tidsskrifter, samtidig som Diderot setter seg fore å samle all kunnskap gjennom en mengde artikler om alt, en encyklopedi. Et «fun fact» om Diderot var at han gjerne skrev på Café Procope i Paris, med en kopp kaffe, og hans samtidige franske filosof Voltaire drakk ifølge Halldorfs kilder 72 (!) kopper kaffe om dagen. Kaffe og etter hvert lys, som gjorde det mulig å lese etter solnedgang, var to forhold som har hatt stor innvirkning på lesningen. Kaffe, lys og ikke minst briller og linser har fremdeles stor betydning for dagens lesere, men hvordan leser vi?
Hvor går veien videre for boken? I dag har vi fremdeles den «klassiske» trykte boken mellom to permer, men bøker kan leses på lesebrett, lyttes til som lydbok, og tekster, aviser og tidsskrifter leses ikke lenger fysisk, men elektronisk på mange plattformer.
Selv ikke lesning på nettbrett eller lesebrett er helt det samme som lesning av en fysisk bok. Forskning viser at leseforståelsen er like god på begge formater. Men den fysiske boken er overlegen når det gjelder evnen til å rekonstruere historien eller innholdet i boken kronologisk. Det kommer av at vi lagrer innholdet når vi leser også materielt. Vi husker fysisk og romlig hvor noe står skrevet, om det kommer først, til sist eller hvordan kapitler følger hverandre. En god roman bør du altså lese som en fysisk bok.
Dersom vi mister boken, og særlig den trykte, fysiske boken, er jeg redd vi mister evnen til dyplesningen. Halldorf forteller om professor Maryanne Wolf, som har lesning og forskning på dysleksi som sitt spesialfelt. Hun skiller mellom dyplesning og skumlesning og kaller den første for å lese for å bli «immersed» eller kanskje oppslukt, mens den andre er lesning for å bli informert. Det som var foruroligende, var at Wolf, som selv leser svært mye, fant ut at hun stadig kjøpte mange bøker, men at de endte opp på nattbordet, uten å bli lest, bare bladd i. Aviser og tidsskrifter var erstattet av nettsteder.
Wolf selv ble så bekymret at hun bestemte seg for å teste sin egen lesekapasitet ved å ta frem en klassiker hun hadde lest mange ganger som ung. Det gikk dårlig. Hun leste på samme måten som på nett, skumlesning, og det krevde en stor innsats å innse at lesehastigheten måtte ned. Boken måtte ha tid, og hun måtte konsentrere seg på en helt annen måte, side for side. Som forsker vet hun at dyplesning skaper forbindelser i hjernen og bearbeider tekst og innhold på en helt annen måte enn skumlesning. Heldigvis for Wolf var hun etter noen uker i stand til å finne tilbake til dyplesningen, men hennes historie er tankevekkende. Hvor mange har tid, lyst og evne til å gjøre det samme i dag, med alt som finnes av forstyrrelser, og hvor formatene vi leser på nettopp ikke oppmuntrer til dyplesning?
Det er til ettertanke hvordan boken, skjermen og vår evne til å lese forandres og kanskje også forringes? Og forringes lesningen, forringes også vår evne til å tilegne oss kunnskap.
Og hvis du lurte på hva svaret er, både på gåten og på vår evne til å bevare dyplesning, er det boken.
Teksten er publisert i Minerva 24.5.2023.
Joel Halldorf gjestet Civitas podcast Liberal halvtime tidligere denne måneden. Du kan lytte til episoden her.