Cappelen Damm Akademisk, 2020. 136 sider.
Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.
Slår til høyre og venstre om formuesskatten
Professor i skatterett ved BI, Ole Gjems-Onstad, har skrevet bok om formuesskatten. Boken er gitt ut på Cappelen Damm Akademiske og går gjennom alle sider ved formuesskatten og det som finnes av empiri og utredninger. Men boken er også polemisk. Tittelen, La gründerne flytte, peker på at formuesskatten er skadelig for gründervirksomhet. Ifølge Gjems-Onstad bidrar den til at vi ikke får Ikea, Spotify eller andre store norskutviklede selskaper.
For den som gjerne vil vite hvordan formuesskatten fungerer, er boken pedagogisk lagt opp. Den viser tydelig at regningen for skatten ender i bedriftene som eies, selv om skatten er en personskatt. Gjems-Onstad går også gjennom hvordan utbytte, avkastning og formuesskatt henger sammen og hvorfor det i praksis gir nordmenn en ulempe i forhold til utlendinger når det gjelder avkastningskrav. Utlendinger har på grunn av formuesskatten mulighet til å betale mer for norske bedrifter enn det nordmenn kan.
Gjems-Onstad slår til høyre og venstre, og tar også et oppgjør med norske akademikeres og journalisters svake forståelse av formuesskatten. Venstresiden «forstår» ikke at formuesskatten hindrer verdiskaping og gründere av suksessfulle bedrifter, mens journalister ikke skjønner sammenhengen mellom bedriftene og eierne og hekter seg på retorikken om «nullskatteytere». Høyresiden har ifølge Onstad først skuslet bort en «vekslemulighet» ved å innføre utbytteskatt, uten å ta bort formuesskatten, og deretter i regjering brukt syv år på å redusere satsen, men samtidig øke verdsettelsesgrunnlaget for næringseiendom, slik at totalt betalt proveny er uendret.
Dermed kan venstresiden argumentere for at fjerning av formuesskatten er en gavepakke til de rike, mens høyresiden sitter stille, fordi de ikke har redusert skatten, slik de lovet. Det er mange akademikere som er uenig med Gjems-Onstad om hvordan formuesskatten fungerer, men Gjems-Onstad viser at de tre siste offentlige utvalgene fra 1990 og til 2014 har konkludert ulikt når det gjelder formuesskatt. Det siste utvalget, Scheel-utvalget fra 2014, så ikke spesifikt på formuesskatt, men mente at den burde beholdes ut fra en vurdering om at det var gunstig å ha flere skattegrunnlag og fordi den ga skatteinntekter. Utvalget mente også at skatten ikke ville føre til at nordmenn flyttet ut. Gjems-Onstad mener at de tar feil. Selv om antallet er lite, hevder han at viktige, store eiere på sikt forlater Norge, og at Norge går glipp av interessante gründere som ønsker å lykkes.
I boken går også Gjems-Onstad gjennom internasjonale skatteregler. Han har en interessant gjennomgang av den historiske utviklingen når det gjelder formuesskatt, og han går grundig gjennom hvordan denne skatten fungerer i Sveits og forklarer forskjellene mellom Sveits og Norge.
Når det gjelder formuesskatt og eiendomsskatt på bolig, mener Gjems-Onstad at ulike skatteregler og verdiansettelser gjør at nivået på den totale beskatningen av bolig i Norge er uklart. Internasjonalt er nasjonal eiendomsskatt vanlig, mens i Norge skattes boliger både som del av formuen (over bunnfradraget), og ved at kommuner kan vedta eiendomsskatt og kreve den inn lokalt. Reglene for verdsettelse av boligen er ulike for de to skattene. Det finnes ingen oversikt for skatteyteren over hvor mye som samlet sett innkreves av skatt for boligen. Gjems-Onstad argumenterer for at formuesskatt på bolig og eiendomsskatt lokalt bør harmoniseres, det vil si at Norge gjør som de fleste land og får en nasjonal eiendomsskatt.
Gjennomgående i boken har Gjems-Onstad forslag til hva som kan endres, men det koker ned til at han mener formuesskatten bør fjernes og erstattes av en nasjonal eiendomsskatt. Han viser at nordmenn betaler skatt, og at «nullskatteyter»-begrepet skjuler virkeligheten. Gjems-Onstad foreslår at eiers andel av betalt selskapsskatt bør fremkomme på de personlige ligningene for å vise den økonomiske sammenhengen mellom bedrifter og eiere.
De som argumenterer for formuesskatt bør, ifølge Gjems-Onstad, ha bevisbyrden. I stedet for å be om dokumentasjon på at fjerning av skatten gir større verdiskaping og mer solid privat næringsliv, bør de som er for «begrunne hvorfor Norge her skal være Annerledeslandet». I en langvarig koronakrise mener Gjems-Onstad at formuesskatten er svært skadelig for det private næringslivet. Han mener at krisen viser hvordan den tapper bedrifter for likviditet i en situasjon der mange allerede sliter med sviktende omsetning.
Om noen av motstanderne mot å fjerne formuesskatten lar seg omvende av Gjems-Onstads bok, er usikkert. Men den er verdt å lese, også for dem. Om man lander på at omfordeling er viktigst, bør de som vil beholde formuesskatten lese boken for å få en forståelse av hva nedsidene ved et slikt standpunkt er. Boken er også en god «voksenopplæring» for journalister og samfunnsdebattanter, som med dette får en grundig gjennomgang av hvordan skatten fungerer, og hvordan andre land har innrettet seg.
Artikkelen er publisert i Minerva 1.9.2020. Se også:
Temaside: Civita om formuesskatt