Ian Garner: Generation Z – Into the heart of Russias fascist youth

På vei mot et fascistisk Russland

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Generasjon Z er ikke her enda. Men den er på vei. Og den vil være klar for krig – både online og offline.

Den britiske historikeren Ian Garner har skrevet en bok som kan forstyrre nattesøvnen hos de mest tykkhudede. Hvis Garners verste antagelser slår til, må vi stålsette oss for et aggressivt, militaristisk Russland med fanatiske ideologiske stormtropper ala Hitler-jugend, som alltid vil være rede for krig. Mine damer og herrer: Hils på generasjon Z.

En vanlig fortelling om Putins Russland er at regimets postfaktuelle autoritære prosjekt har som formål å passivisere befolkingen. Den statlige propagandaen er ment å forvirre, ikke mobilisere. Slik kan sivilsamfunnet settes fullstendig til side. Putin og hans sykofanter kan holde på nær sagt som de vil, så lenge de ikke legger for mange hindringer i veien for middelklassens materielle behov. Det siste er naturligvis blitt enklere sagt enn gjort, i og med at krigen i Ukraina rammer hele det russiske samfunnet med stor kraft.

Garner maler frem et enda mørkere bilde. For det første går Garner langt i å fastslå at dagens Russland er fascistisk. For det andre mener han at det foregår en aktiv ideologisk mobilisering, i form ikke helt ulik den sovjetiske. Skal vi tro Garner er Russland på full fart inn i det totalitære (igjen). Den fremste måltavlen for mobiliseringen er de unge. På sikt ser Putin for seg at den neste generasjonen, generasjon Z altså, vil være hjernevaskede patrioter og trigger happy soldater som alltid er rustet for krig.

Symbolet Z er som kjent den russiske ekvivalenten for svastikaen. Z står for russisk seier i Ukraina. Z står for «drep svina» og «utslett Vesten». Z står for atomvåpen, for å legge byer i grus, for deportasjon og assimilering av ukrainske barn og tilintetgjørelse av ukrainsk kultur. Z betyr at jorden skal skjelve for det russiske imperiet. Z står for «Vi er alle Putin».

Garner mener i fullt alvor at vi må gjøre alt for å stoppe «programmeringen» av Russlands ungdommer, før det er for sent. I likhet med kommunistene forsøker Putin-staten å tvinge på dem en komplett utopi om det lykkelige, samlede russiske folk som soler seg i glansen av et gjenfødt imperium. Noe må de jo ha å forsvare. Men denne solskinnshistorien er marinert i hat og antagonisme:

The quasi-religious concotion of nationalism, war, martydom, and rebirth being poured down the throats of Russias young today will leave its mark. Everything tainted with the influence of the West – democracy, homosexuality, difference, the non-Russian – is suspcious. Everything Russian is praiseworthy, and everything Russian is under threat. 

De første ukene etter fullskalainvasjonen så vi tilløp til sporadiske demonstrasjoner mot krigen. Det skjer ikke lenger. Selv det minste klynk fører til knallharde reaksjoner. Men det er verre: Garner mener at veldig mange russere, kanskje særlig de unge, i økende grad er mer mottagelige for patriotisk, hevngjerrig statspropaganda. Garner forklarer dette med at den massive kritikken mot Russland er negativt selvforsterkende. Når verden ikke vil vite av Russland, konsoliderer russere seg med hverandre.

Den jevne russer er ikke plaget av selvransakelse, men heller av en følelse av å bli ydmyket av alle andre. Den jevne russer er ikke globalister, men tror på Russlands storhet og evige skjebnekamp. Selv om de også kan være negative til Putin og skeptiske til krigføringen i Ukraina, vil flertallet reagere med sinne mot de som fordømmer dem og deres fundamentale trosforestillinger når ting drar seg til for alvor. Det er ganske grunnleggende menneskelig psykologi som manifesterer seg i kollektiv adferd. «The clash between their mythical world and empirical reality is simply to dissonant to process», skriver Garner, som kaller dette for The Backfire Effect. Garner argumenterer godt, men kan tidvis fremstå naiv når han argumenterer for at vennlighet har større effekt enn konfrontasjon i vår omgang med russere.

Like fullt er det et faktum at mange unge som tilsynelatende har fremstått som vestvendte, med vestlige vaner og interesser, er utsatt bytte for propagandaen. Som den nitten år gamle Alina fra den russiske provinsen. I utgangspunktet en influenser som blogget om sminke, festing og gutter og om drømmen om en «vestlig» tilværelse i Moskva. Men etter 24. februar endret aktiviteten til Alina karakter dramatisk. Når «alle» begynte å «hate» Russland. Og hun var ikke alene. Som hundretusenvis av russiske ungdommer ble Alina del av regjeringsinitierte nettsamfunn med navn som «Det ekte Ukraina», «Anti-terror Z», «Z for seier», «Ztrength in Truth». Budskapet var enkelt og rett frem: Vesten og NATO har provosert frem konflikt, Ukraina er nazister. Ettersom krigen ble jævligere og Russland støtte på uventet motstand, ble retorikken tilsvarende mer uhyggelig: Bucha var tommel opp, ukrainerne er «rasshøl», det hvite i det russiske flagget står for renhet; «hvis jeg var sjef ville så ville dere drittsekker fått som fortjent», «Putin er en gave fra Gud» og «ukrainere bør ikke åpne kjeften, det høres ut som fucked up russisk».

Når Garner skriver om den fascistiske russiske ungdommen, så mener han det helt formelt. Putin bruker enorme summer på å bygge opp barne – og ungdomsbevegelser etter mønster fra den sovjetiske pionerbevegelsen. Pionerene var kvasispeidere som i praksis var rene utklekkingsanstalter for nye, blindt lojale sovjetere. Lek, sang og moro ble kombinert med klassebevissthet og antivestlig hat. Og fred, selvsagt. Pionerbevegelsen ble kopiert av kommunister og venstresosialister i Vesten, Norge inkludert.

Etter annekteringen av Krim etablerte Putin Unghæren, også kjent som kadettene (Young Army Cadets National Movement). De er direkte underlagt forsvarsdepartementet og forsvarsminister Shoigu. Som resten av militæret er delt inn i de ulike forsvarsgrener. Med dagens rundt regnet to hundre tusen aktive er det et uttalt mål at Yunarmia skal ha 30 millioner deltagere innen 2030.

Aktiviteten foregår på nett, særlig Tik-Tok, og på samlinger, parader og festivaler under mottoet Til Fedrelandets ære! For ungdommene er det enkelt å bli medlem. Alt skjer i en flashy nettbutikk. Kadettene er som alt annet i Russland business. Foreldrene punger ut for uniformer, t-skjorter, tørklær og nips til den nette sum av 3000 kroner. En liten formue for veldig mange. Noen blir veldig rike.

Maria (14) er en av mange entusiastiske barn som er med i Unghæren. Garner har fulgt henne på TikTok. Hun danser og mimer til popmusikk, snakker om filmer og om dagdrømmene sine, altså som tenåringer flest. Men innimellom punkteres det troskyldige av det egentlige anliggende: «Maria and her Youth Army comrades are being told that they might have to die to defend the state. Growing up in Russias disconnetive society, theyre embracing the cult of revanchism, sacrifice, and death.» Gitt situasjonen Russland befinner seg i, er det mer enn nærliggende å betrakte kadettene som en dødskult.

Unghærens formål er ikke bare å politisere barndommen, men å militarisere den. Symbolet Z er allestedsnærværende. Skolebarn paraderer. Gamle tegnefilmhelter blir omgjort til militære patrioter, alt og alle blir støpt og omskrevet for å passe inn i det nyfascistiske narrativet, mener Garner. Barn ned til seksårsalderen tar del i dikt- og tegnekonkurranser; hvem kan tegne den fineste tegningen av russiske soldater som rekrutterer barn til fronten? Skolene er allerede dypt involvert, særlig i de russiskokkuperte områdene i Ukraina. Den må tidlig krøkes som god kanonføde skal bli.

Naturligvis har Shoigu allerede begynt å forsyne seg av lasset. De eldste kadettene blir plukket ut, stolte som haner, og sendt til den ukrainske kjøttkverna. Forsvarsdepartementet nekter for det, men som alltid skal du ikke tro på et ord som kommer fra offisielt russisk hold.

Vestens hang til optimisme-bias gjør at vi ofte forestiller oss en kurve der tid og fornuft gir seier over de mørke kreftene. Men det vi kan kalle basis av overbevisning hos den jevne russer er en helt annen enn den vi har i det liberale Vesten. Den jevne russer er ikke demokrat, men tror på sterke ledere.

Den russiske varianten av dolkestøtlegenden er et konstant innslag i politisk agitasjon på alle tilgjengelige plattformer: Liberale vestvendte forrædere (nazister og banditter) solgte Sovjetunionen til Vesten. 1990-tallets elendighet var et villet angrep på det russiske folk. Putin er frelseren i et narrativ hvis dramaturgiske høydepunkt er at krigen i Ukraina er en ren forlengelse av Den store Fedrelandskrigen og kampen mot nazismen. Det er knapt tilfeldig at alle former for minnekultur som omhandler andre verdenskrig er boostet opp til ekstrempropagandistiske høyder. Dette er naturligvis fortellergrep som har stor klangbunn i den russiske befolkningen. Særlig under påvirkning av den aggressive ortodokse kirken og patriarken Kirill som spyr ut liturgisk krigs-og stormaktteologi.

Det er lett å forstå Putins rasjonale: Majoriteten av russere har få problemer med at ukrainere påføres død og fordervelse. Støtten til krigen henger derimot i en tynnere tråd hvis mistanken sprer seg om tap. Ved å hamre inn i befolkningen at alle er ute etter å ta Russland, kan han også preppe befolkningen for et nederlag i Ukraina. Siden Russland alltid vil være omgitt av fiender, vil Russland alltid være i krig. Da er det bare å stålsette seg for den neste krigen og gjøre sin fordømte plikt. Krig er potentatens sikreste kort. Helt til det ikke er det lenger.

Mye er tilsynelatende snudd på hodet: I Sovjetunionen handlet det om å skape det sosialistiske mennesket, homo sovieticus. I dagens Russland, skal vi tro Garner, handler det om å dyrke frem en ny generasjon patriotiske, gudfryktige borgere som er villig til å ofre alt for den russiske stormaktens gjenfødelse. Essensen av propagandaen som innrettes mot generasjon Z består av en del hat mot vesten, en del offerrolle og en del militaristisk revansjisme. Generasjon Z er ikke – og vil ikke være – avskåret fra resten av verden. I stedet læres de opp til at kritikk fra Vesten bare bekrefter hvor utsatt og urettferdig behandlet Russland er. Her dobbeltkommuniserer Putin og klakørene hans: På den ene siden meisler de ut et skremmebilde av Vestens verdier i fritt fall, samtidig som de erklærer krig mot alt Vesten står for. Den indre logikken er den samme som hos ytre høyre i Vesten: Woke, transer, innvandring, feminisme og liberalisme kommer og tar oss. Vesten er inne i sin dødsralling. Logikken er egentlig ikke så vesensforskjellig fra 1920-tallets Osvald Spengler, hvilket naturligvis forklarer hvorfor en del av populisthøyre i Europa og USA har en viss godfot for Putins prosjekt.

Garner mener at Vesten har vært utilgivelig naive i sitt syn på Russland og putinismen. I fullt dagslys har den statlige hat-retorikken mot Vesten og den voldsbefengte sjåvinismen fått utspille seg, mens Vesten har betraktet Russland som et marked.

Men gitt omdreiningen, altså fra passivisering til mobilisering, hvor kommer motivasjonen fra? Er Putin virkelig en fanatiker, en fascist? I årevis har mange forestilt seg at han først og fremst er en opportunistisk kleptokrat. Men må det være en motsetning? Eller kan det være at Putins dreining mot ideologi og mobilisering er kommet til av «nødvendighet»? Altså som følge av det vi kan kalle for legitimeringsstrategier.

Fascisme her, fascisme der

Garner stikker hånda ned i et aldri så lite akademisk vepsebol og fastslår ganske kategorisk at Russland er en fasciststat. Han har gode poenger.

Garner ramser opp en lang rekke kjennetegn ved fascismen som også preger putinismen. En storslagen utopi om en gloriøs nasjon og dens gjenfødelse, med mytologi og løgner og i realiteten, folkemord, som virkemidler. Videre: Personkult («den mirakuløse lederen»), kvasireligion, forakt for svakhet, ekstrem maskulinitet, familieverdipatriotisme, militarisme, indoktrinering, diktatur, voldsforherligelse, homofobi, kvinneforakt, krigskristendom, tanker om «Lebensraum» og en generell forestilling om Russland som et herrefolk og andre folkeslag som mindreverdige (rasisme).

Garner er dypt inne i en problemstilling jeg selv har drevet med, nemlig grensedragningen mellom fascisme og andre former for høyreradikalisme. Jeg synes han mangler noen momenter i drøftelsen. Mens kommunismen, i alle fall på papiret, fordrer en viss intellektuell begrunnelse for å slå i hjel, er fascismen mer direkte intuitiv. Sagt veldig enkelt: For å være en «god» fascist, kommer du langt med simpelthen være en gjennomført autoritær og sjåvinistisk bølle. Fascisme er på sett og vis tuftet på instinktiv hevngjerrighet. Det er ikke bare, som hos kommunistene (Brecht), en plikt å drepe, det er moro også. Fascisme er sadisme. Sadisme er rensende.

Her hjemme, som andre steder, oppstår det rituelle debatter om hva vi kan kalle fascisme, nå også om Putin. Mye handler nok om akademisk eierskap til begreper og spisskompetansens hang til tunnelsyn. Blant de mer terminologisk strenge historikere er det knapt plass til annet enn den italienske fascismen. Mussolini er idealtypen. Det argumenteres med at fascismebegrepet blir brukt som skjellsord om alt mulig, særlig av venstresiden. At begrepet dermed mister sin kraft, at vi ikke evner å se fascisme når den kommer på ekte. Det er en ganske slurvete innvendig når vi belyser en de facto ekstrem, aggressiv og militaristisk høyreside. Her vil vi uansett finne vesentlige berøringspunkter med fascismen. Denne typen partikularisme fører både til at vi mangler begreper for historisk referanse, og for å kunne skille (høyre)ekstremisme fra mer moderat radikalisme.

Problemet med en for streng avgrensing er at fascismen blir som et lukket kapitel i historien. Den strenge avgrensingen er dessuten basert på ufullstendige, stagnerende premisser: den italienske fascismen var et kaotisk, opportunistisk roteloft av høyreradikalisme, nasjonalisme og nihilisme. Fascismen var på mange måter en kreasjon av egennytte, spunnet rundt en autoritær, narsissistisk personlighetstype (Mussolini). Les «M – århundrets sønn» av Antonio Scurati.

Det er umulig å vite hva som skjer i Putins hode. Kanskje tror han på sine egne feberfantasier, kanskje tror han på sine egne ord om narkomane nazister og Vesten som satan. Kanskje tror han på imperiets tilbakekomst. Hvor er KGB-mannen? Kanskje det egentlig ikke spiller noen rolle? Det siste er ganske sannsynlig, for til syvende og sist kjemper Putin for å beholde hodet på halsen. Den gode gamle «diktatorfellen» innebærer at en tyrann til slutt kun hører sin egen stemme, gaper over for mye og maler seg opp i et hjørne. Det meste handler å unngå rettsforfølgelse, eventuelt galgen eller eksekusjonspelotongen. Putin vil ikke bli en Gaddafi eller Ceaușescu. Kanskje er fasciststaten Putins innbilte redningsbøye?

Det er en misforståelse at fascisme betinger et systematisk og gjennomført ideologisk forsett. At en fascistisk lederskikkelse må være en troende, «opplyst» fascist, stemmer ganske enkelt ikke. En fascistisk diktator kan være en bløffmaker, han behøver ikke å mene det i fullt alvor. Systemet og agitasjonen kan like fullt være fascistisk.

Det sies også at putinismen ikke kan være fascistisk fordi den ikke er fundert på massemobilisering, slik historiker Kjetil Jacobsen fremla det på Facebook forleden. Mon det? Gudene skal vite at Putin prøver, slik Garner belyser på en utmerket måte. En annen sak er at Putin ikke lykkes på samme måte som Mussolini. Putin er ingen folkeforfører. Ikke er det borgerkrig (foreløpig). Dessuten myrder han ikke politiske «fiender» i titusenvis. I deler av fagmiljøet gis det altså ikke «medalje» for å prøve. Intensjon er underordnet materialisering.

Krigen i Ukraina har vært et kræsjkurs i det vi egentlig burde visst: At det finnes regimer og politiske krefter i verden som kan myrde, sulte ut, voldta, terrorbombe, kidnappe og drukne (bokstavelig talt) titusenvis av mennesker uten å blunke. Vi blir minnet på at et folk ikke er selvskrevne garantister for å bli kvitt tyrannen. Snarere tvert imot. De kan være tyrannens garantister.

Det er slike forhold som får den russiske historikeren Alexander Etkin til å stille det helt grunnleggende spørsmålet: Kan Russland i det hele tatt sammenlignes med de moderne nasjonalstatene i Europa?

Generation Z – Into the heart of Russias fascist youth bidrar til svar på Etkins retoriske spørsmål. Boken er utmerket, men litt anekdotisk. Garner kan ikke vanntett belegge hypotesen om en ny generasjon fanatikere som vil overta styret og verdens største atomvåpenarsenal. For selv om Garner har rett i at Putins Russland er fascistisk i form og ikke minst språk, betyr ikke det nødvendigvis at den russiske fascismen er «vellykket». Intensjon og ambisjoner kan være av fascistisk karakter, slik kommunismen kan være det. Om kartet passer til terrenget er langt mer komplisert.

Det virker ganske åpenbart at Putin, eller en «arvtaker» av noenlunde samme støpning (en demokratisk arvtager kan vi antagelig bare glemme), vil måtte terrorisere egen befolkning til lydighet enda mer enn nå. Men et totalitært samfunn i klassisk, ideologisk mening – Nord Korea-style – fremstår mindre sannsynlig.

For Putin er ikke særlig populær. Få, om noen tok til gatene for å støtte presidenten da Prigozjin og hans galninger nærmet seg Moskva. Historikeren Timothy Snyder kommenterte det slik: «Apatien indikerer at russere flest tar for gitt at de vil bli styrt av gangsteren med flest våpen, og vil bare fortsette med hverdagen deres uavhengig av hvem den gangsteren tilfeldigvis er.» Russerne er godt vant med å leve på siden av statsmaktens feberfantasier. Sytti år med kommunistisk indoktrinering etterlot nesten ingen spor av Marx, men lærte dem veldig mye om makt og brutalitet. En gjennomsnittsrusser vet at staten lyver. Den uformelle sosiale kontrakten som er bygget opp over lang tid innebærer at både stat og borger er sånn passe enige om en ordning der sannheten spiller liten rolle.

Putin vil nok likevel fortsette i samme sporet (den skal tidlig krøkes …). Propagandaen og voldsretorikken vil fortsatt være fascistisk av karakter. Men forsøket kan like gjerne implodere under russiske skjebneforestillinger, apati og kynisme, sanksjoner, varemangel, oppløsning av middelklassen, brain drain, krig, død og elendighet og misfornøyde sykofanter og oligarker. Den russiske industrien skriker etter arbeidskraft fordi arbeiderne er skutt i filler på slagmarkene i Ukraina.

Den som hadde den berømte krystallkula …

Russland er uansett ikke på vei til et godt sted. Det dramatiske fallet i empati for medmennesker er ekstremt urovekkende. Det vi ser er en slags dødsralling fra et verdensbilde der forakt for svakhet er basert på illusjoner. Det er Russland som er svakt, mens Ukraina utviser formidabel styrke. Det russiske militæret er en bløff, økonomien er i stampe. Russere er blitt pariakaste i hele den vestlige verden. Russland er megalomant uten grunn til å være det. Det kan vi saktens glede oss over. Samtidig er kombinasjonen av stormannsgalskap og velbegrunnet mindreverdighetskompleks en ganske ustabil legering.

I mellomtiden kan ikke vi gjøre stort annet enn å sikre grensene, strupe kapitaltilførsel, styrke forsvaret og få Ukraina inn i NATO. Kanskje hadde statsviteren og kremlologen Mark Galeotti et poeng da han luftet tanken om et mulig fremtidig Russland som et utilslørt hypervoldelig gangstersamfunn (Vory), til en rogue state uten fungerende institusjoner.

Stakkars Russland.

Teksten er publisert i Minerva 9.7.2023.