Frode Forfang: Asylparadokset

Asylsystemet må endres

Frode Forfang kaller det asylparadokset: Alle land anerkjenner retten til å søke asyl, men samtidig gjør de sitt beste for å undergrave den. Systemet er ikke bærekraftig og må endres grunnleggende, konkluderer han.

Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Mannen som i mer enn 10 år var øverste leder for Utlendingsdirektoratet, har nå tatt bladet fra munnen. Kjernen i budskapet i sin nye bok oppsummerer Frode Forfang like godt med en gang: I virkeligheten ønsker ingen land å ta imot spontane asylsøkere på sitt territorium. 

Forfang tar utgangspunkt i flyktningstrømmen som kom over Storskog, et sted knapt noen hadde hørt om før i 2015. Der så han mengder av mennesker, mange av dem på sykler, krysse fra den russiske siden av grensen og inn i Norge. Spørsmålet han stiller er: Hvorfor og hvordan havner mennesker på flukt nesten 70 grader nord for å krysse en grense?

Boken har med mange eksempler på hva som skjer i praksis med det europeiske asylsystemet. Dublin-konvensjonen regulerer hvilket land som har ansvar for å behandle en asylsøknad. Hovedprinsippet er at en asylsøknad skal behandles i det første europeiske landet søkeren kommer til. Det gjør landene langs yttergrensen utsatt. Den nevnte Storskog-grensen trodde ingen at var utsatt – før russerne manipulerte flyktningstrømmer dit.

Det er lett å forstå at Forfang må ha vært frustrert over det han så i sin tid som leder for Utlendingsdirektoratet. Han har sett et system som er meningsløst og som skaper store problemer, ikke minst for alle de menneskene som forsøker å krysse «magiske» grenser, og som i verste fall ofrer livet.

Forfang er tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet. Mellom linjene tar han et oppgjør med det han ser som en naiv tilnærming til asylpolitikken, både i Norge og i EU. Han skriver blant annet:

«De mange migrantene som vil til Europa, og alle tiltakene for å beholde kontrollen over grensene. Alle som ønsker å finne løsninger, bør anerkjenne denne motsetningen. Ved å innse at dette er et stort dilemma, ser man også at det ikke finnes enkle svar. De som leter etter løsninger, må også ta særlig én bransje med i diskusjonen om dagens asylsystem: Den omfattende og kyniske smuglerbransjen.» 

Og dilemmaene står i kø. Det er ikke de svakeste som kommer. Familiene sender guttene av gårde, ikke jenter. Deretter følger familiegjenforening og enda flere innvandrere. De er ikke alltid forfulgt, i betydningen Flyktningkonvensjonen fra 1951 la til grunn etter andre verdenskrig, Bare én av fem blir sendt ut av EU/Schengen etter avslag på asylsøknaden. Antall mennesker som vil til Europa er «utømmelig» og vil heller øke enn avta om det blir enklere å komme.

Forfang påpeker at det er enklere for Europa å ta imot ukrainere. De ligner mer på oss, kulturelt, historisk og religiøst, og landet er i krig. Underforstått er migranter fra asiatiske og afrikanske land mer problematisk.

Forfang peker på det han kaller Asylparadokset: Alle land anerkjenner retten til å søke asyl, samtidig gjør alle sitt beste for å undergrave den samme retten. Han sier rett ut at systemet ikke er bærekraftig og må endres.

EU har i 2024 kommet frem til ny løsning som trer i kraft i 2026. Målet er å skape mer forutsigbarhet, rettferdig fordeling og bedre kontroll. Det skal gjøres gjennom felles asylregler, hurtigbehandling av søknader ved grensen migranten kommer til, obligatorisk solidaritet mellom alle EU-landene, enten ved å ta imot søkeren, betale eller hjelpe til praktisk, felles registrering inkludert biometriske data og felles returordning.

Dette er en start, men Forfang tror at systemet må endres mer grunnleggende. Asylsøkere kan ikke lenger «velge å krysse ti grenser» før de søker asyl i det landet de helst vil til. Asylsystemet må være basert på at asylsøkere søker beskyttelse i det første trygge landet de kommer til, som kan være nabolandet. Deretter må systemet bygge på en viss grad av byrdefordeling, som igjen kan være økonomisk.

For mange på venstresiden i norsk politikk, og for partier med «store hjerter», kan Forfangs bok kanskje virke provoserende, men han argumenterer godt for at dagens asylsystem har spilt fallitt og hverken tjener de som kommer eller de som skal ta imot. Han mener at en endring av systemet ikke kun er til ulempe for alle dem som vil til Europa. Det vil bli lettere å gi visum, om man ikke risikerer «en flom av asylsøkere». Integrering vil bli enklere, og den lovlige arbeidsinnvandringen kan økes, også fra land utenfor Schengen. Det vil til og med bli mulig å akseptere noen flere kvoteflyktninger til Europa.

Asylparadokset fortjener å bli lest. Realitetsorienteringen boken presenterer, gir et utgangspunkt for en god politisk debatt, basert på en erkjennelse av de faktiske dilemmaene i asylpolitikken. Løsningene finnes ikke nasjonalt, så Norge må i første rekke samarbeide med EU. Som Storskog viste: Norge har også en yttergrense, og den kan bli brukt, igjen.

Teksten er publisert i Minerva 29.4.25.